fredag 31. august 2007

Nytt reiselæreroppdrag

Alt er nå pakket og klart. Lærerveiledninger og årsplaner, stormkjøkken og formingsutstyr, knekkebrød og syltetøy, fotoapparat og lommelykt, sysaker og glosebøker, side, hyperanstendige skjørt og joggesko. Det siste er forøvrig en mye brukt og særdeles lekker kombinasjon. I morgen går turen til Kiabakari i Tanzania. Jeg skal kjøre selv, men heldigvis ikke alene. For første gang skal jeg ta med meg en bil over grensa, og selv om alle papirene skal være i orden, er det godt å vite at jeg slipper å stå der alene om det skulle bli noe trøbbel.

Nå gleder jeg meg til tre uker som reiselærer på Kiabakari. Jeg har ikke vært der før, så alt er nytt og spennende. Det lar seg visst gjøre å laste ned mailer der hvis de er på størrelse med en liten tekstmelding, men jeg har ikke noe håp om å kunne oppdatere bloggen. Dette er selvsagt også en del av Mitt Afrika. Det er med andre ord ikke noe vits i å sveipe innom siden min de kommende ukene i håp om å finne nye innlegg, men om en tre ukers tid lover jeg å komme sterkt tilbake med ferske rapporter fra Tanzania.

lørdag 25. august 2007

Longonot

Det har vært kaldt i Nairobi de siste ukene, og jeg har ved flere anledninger kledd meg med mer enn ett lag ull. For en gangs skyld kan jeg glede mine foreldre med harde fakta om temperaturen. Tomtas mest pålitelige værobservatør sier at det var ni grader klokken sju i morrest. Uansett, i dag skein sola fra knallblå himmel da jeg våknet, og det passet jo utmerket i og med at vi hadde planlagt tur til Longonot.

Som den ivrige folkeopplyser og potetmisjonær jeg er, må jeg få lov til å legge inn et avsnitt med Longonot-fakta. Vulkanen Longonot ligger i den over 870 mil lange dalen Great Rift Valley som strekker seg fra Jordandalen til Mosambik. Longonots høyeste punkt ligger på 2776 meter, og vulkanen har et grønt og frodig krater. Det siste vulkanutbruddet skal ha funnet sted rundt 1860, men det ryker fortsatt fra varme kilder nede i krateret. Det gleder meg at jeg nok en gang kan melde at jeg har vært oppe i høyder som min fjellklatrende friluftsfreak av en bror ennå ikke har nådd.

Longonot har stått på ønskelista mi lenge. Jeg gikk glipp av skoleturen dit i fjor fordi jeg var ute på et spennende reiselæreroppdrag, men nå bød det seg endelig en ny anledning. Utrustet med kamera, nistepakke, solkrem og rikelig med vann, tok jeg i dag steget inn i Longonot nasjonalpark sammen med en liten delegasjon fra tomta. Etter dette første, viktige steget måtte vi ta mange oppoverbakkesteg for å nå kraterkanten. Det er ikke til å legge skjul å at jeg var litt tungpustet og rød etter oppstigningen, men det kjentes sannelig godt å svette litt etter de siste to ukene med hyppige kakegilder og lite trim.

Det går en flott sti rundt hele kraterkanten, og selv om små lavarullesteiner i bratte bakker ikke gir verdens beste feste, berget jeg meg, med fem centimeters klaring, fra å gå på rumpa. Skitten ble jeg likevel, og jeg har også tygd en god del sand i løpet av turen, for løypa var tørr og støvete. Turen forøvrig var førsteklasses. Trivelige turkamerater, strålende sol og deilig vind, kaffe og kake, panoramautsikt, sebraer i det fjerne, sand mellom tærne, ja, hva mer kan man ønske seg på en helt vanlig lørdag?

Og som seg hør og bør ender også denne turfortellingen med den klassiske konklusjonen at alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

torsdag 9. august 2007

Hverdagsliv

Det er torsdagskveld og om tre kvarter forventer jeg storinnrykk i stua. Jeg har tatt inn hagemøblene og lagt madrasser ut på gulvet. I tillegg har jeg oppfordret de nærmeste naboene til å ta med sine egne stoler. Bernard har bakt boller, og jeg har bakt kake og kjøpt is. Jeg har også fylt vann og kaffe på trakteren, så nå gjenstår det bare å trykke på knappen. Det er duket for bønnemøte her i Stabburet.

Hverdagslivet begynner å ta form igjen. I dag hadde vi vår første offisielle planleggingsdag på skolen. Det er ikke det at vi har ligget på latsiden de foregående dagene heller. Det har vært intens oppussingsaktivitet i mange klasserom, og hvert skap og hver skuff har bokstavlig talt vært tømt utover gårdsplassen der vi med våre kritiske lærerblikk har stått og avgjort hvilke bøker, kart, formingsmaterialer, blokkfløyter og trompeter som har livets rett og hvilke som skal på søppeldyngen. De siste ukene har jeg også hengt over symaskina for å fornye skolens sofa- og putepark, og hvis jeg nå bare får lørdagen på meg, så skal alt være klart.

Tomta her i Nairobi har livnet til igjen etter en lang og stille sommer. Jeg har fått flere nye naboer, og mine norgesferierende kolleger er endelig på plass igjen. Hushjelpen min er også tilbake etter en velfortjent ferie, og det er en velsignelse, for selv om jeg klarer å ta oppvasken min selv når jeg må, så har jeg helt glemt hvordan man vasker huset. Jeg innser at jeg blir nødt til å lære det igjen når jeg reiser tilbake til Norge, men den tid den sorg. Nå nyter jeg mitt rene hus og mitt nybakte brød med god samvittighet og gleder meg over at den svære bønnemøteoppvasken så å si tar seg selv.