Familietur

I helga har vi vært på vår første, skikkelige familietur. To dager i Masai Mara og to i Kisii. Jeg hadde fortsatt en premie på lur, vunnet på Nordisk julemesse, så derfor ble det meget luksuriøs overnatting på Basecamp Masai Mara. Hadde jeg vært på tur alene, hadde jeg sikkert holdt meg ved teltet, for basecampen fortonte seg som en like stor opplevelse som dyrene.

Vi så mange dyr, ikke minst så vi tusenvis av gnu og sebra, og vi var også så heldige at vi fikk se en gnuflokk krysse Mara River. Vi hadde ikke flaks med løvene denne gangen, og det var jo leit, for de sto øverst på ønskelista til Justus. Øverst på min liste sto selvsagt leoparden, men det er jo å håpe på et under. Nå skal ikke jeg klage, for jeg har sett leopard før, men likevel støvsuger jeg alle trær med blikket i håp om å se en leopard som svinger med halen.

Det finnes i alle fall en kort og en lang vei til Kisii fra Masai Mara. Men langt og lenge er ikke nødvendigvis det samme, i vårt tilfelle ble den korteste veien mye lengre enn den lengste, tatt tiden i betraktning. Nok en gang endte vi opp inne i et konglomerat av små veier som gikk på kryss og tvers mellom masaienes landsbyer og kuinnhegninger. Justus var frustrert over at kartet ikke stemte med terrenget, og jeg var frustrert over at terrenget ikke stemte med kartet. Begge var frustrert over veistandarden. Tok vi det med godt humør? Sånn tålelig. Har jeg vært i lignende situasjoner før? Ja. Barabara hii inaenda wapi?

Jeg har blitt varmt og godt mottatt i Kisii, både før og nå. Slekta er stor og hyggelig, og mange snakker engelsk. Jeg har ennå ikke klart for meg alle grunnreglene for skikk og bruk, men jeg lærer stadig noe nytt. En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg slapp å gå sulten. Det er mange å bli kjent med, men jeg har i alle fall begynt å danne meg et bilde av slektstreet til Justus. Nå har jeg hilst på alle helsøsknene, på bestemor, på mange tanter, onkler, fettere og kusiner, men det er likevel mange igjen som regnes som tjukkeste slekta. De får jeg vel møte en annen gang.

Flere hverdager

Her må det en oppdatering til, det er helt klart. Jeg har, av ymse grunner, forsømt bloggen lenge, men nå skal jeg da klare å skrape sammen noen ord om hverdagslivets gleder og sorger.

Siden sist har jeg hatt fjorten dager hjemme i Norge. I følge Inger var jeg hjemme for ”å sitte barnevakt” for henne mens mamma og pappa var på ferie på Azorene. I og med at det ikke ble noen cellegiftkur mens jeg var hjemme, slapp jeg å trø til som sykepleier. Hun var i nokså fin form hele tiden, men på grunn av regnværet, ble det mye zapping og sofasliting likevel. Av feriens høydepunkter, rent bortsett fra å se oppussingsprogrammer og motepoliti, vil jeg nevne trivelige besøk av eller hos gode, gamle venner. Ikke minst var det kjekt at vi fikk til et møte i PFF, en klubb som vi startet på barneskolen. Nå har vi svært sjeldne klubbmøter, men når vi først har dem, er de sannelig også sjeldent trivelige.

Jeg fikk altså fjorten dager med Inger i god form. Forøvrig har hun stort sett hatt en god uke og en dårlig, avhengig av om det har vært cellegiftuke eller ikke. Nå er hun innkalt til kirurgisk avdeling i slutten av juli, så da begynner de vel på operasjonene. Det ser ut som om både tarmen, lungene og leveren må opereres, alt til sin tid. Vi er glade og takknemlige for alle dere som fortsatt er med og ber.

Min hverdag dreier seg nå først og fremst om barnepass og husarbeid. Klesvasken er selvsagt mangedoblet, og det er oppvasken også, ikke bare fordi det er flere tallerkener, men fordi jeg faktisk lager middag hver dag. Justus har ikke ferie nå, så vi er nokså stand by på tomta, men neste helg blir det enda en premietur til Masai Mara, samt et par dager på familiebesøk i Kisii.

Jeg koser meg, ikke først og fremst med husarbeidet, men fordi jeg har en, på det jevne, lerkeblid unge som springer rundt og roper mamma. Hun er meget tålmodig med min haltende swahili, og har nå etter hvert skjønt at hvis hun bare gjentar et ord klart og tydelig, så kan jeg slå det opp i en bok. Hun elsker husarbeid, og jeg må nesten sloss om å få låne langkosten. Karlson på taket står også høyt oppe på lista, hadde det vært opp til henne, hadde hun helt sikkert sett den en gang om dagen. Det kommer stadig små innspill på svensk når hun sitter og småprater med seg selv i badebaljen. Ok, jeg innser at dette kan utvikle seg til et langt avsnitt, for ikke å si et helt kapittel, så jeg setter foten ned, fullstendig klar over at barns små og store rariteter er laaaaaaaaaangt viktigere for foreldrene enn for andre, så jeg får nøye meg med å dele de andre episodene med Justus. Til dere sier jeg derfor bare: God sommer!

Hverdag

Etter festdagene har vi nå hatt en rekke hverdager. Det er ikke dermed sagt at disse dagene har vært mindre festlige. Jeg liker hverdagene min veldig godt. Justus og jeg har ikke funnet på så mange sprell, men Annabel spreller gjerne, ikke minst i badebaljen, som er favorittlekeplassen hennes. Alle swahiliordene som har med bading, vasking, såpe, vaskeklut, varmt vann og kaldt vann å gjøre, sitter nå som støpt.

Det er fellesperiode her i Nairobi nå, så alle skoleungene våre er samlet på tomta. De øver for tiden på skuespill til avslutningsfesten. Det er jeg med på, men ellers holder jeg hovedsaklig til på biblioteket. Nå ser jeg enden på et gigantisk rydde- og organiseringsprosjekt, og det er jeg utrolig glad for. Denne uken fikk jeg forresten være med ungene ned i Kwinda, som er en liten slum som grenser til tomta vår. Når jeg sier liten, dreier det seg om kvadratmeter, ikke om antall mennesker. Vi besøkte en barnehage der som vi har litt kontakt med. De sang og vi sang, og så hadde vi selvsagt med noe godt. Jeg for min del har ikke vært i Kwinda før, så jeg er glad jeg fikk en anledning før jeg reiste hjem. Jeg kjenner jo lydene fra Kwinda godt, både de som siver inn soveromsvinduet mitt på nattestid, slik som trommer i forbindelse med dødsfall, og de som overdøver alle andre lyder på dagtid, slik som maismølla som har kraftig motor, men ikke lyddemper.

I og med at jeg har giftet meg med en kenyaner, har hverdagen også fått enkelte karakteristiske kenyanske innslag, slik som å lage chai til frokost. Forøvrig har den gamle brunosten min fått bein å gå på etter at Justus kom i hus. Jeg er ikke noen storforbruker av brunost, men Justus han må ha det, bare må ha det på brødskiva. Ellers lå det en høne og klukket på verandaen her om dagen, og Justus hadde invitert Astrid til å komme og slakte den. Under lunchen på bryllupsdagen vår, avslørte Astrid at hun hadde slaktet høne en gang før, og nå måtte hun bevise at hun kunne det. Jeg fikk ribbe høna, og det var for så vidt noe nytt for meg, men derfra og ut seilte jeg på gammel Lia-erfaring. Å koke en høne er ingen sak, selv for en Mzungu.

Nå er det snart bare en uke igjen til jeg reiser på besøk til Trøndelag. Jeg gleder meg til å være hjemme og ikke minst til å være sammen med Inger og de andre i familien, men samtidig har jeg lite lyst til å reise fra ny-familien min. Heldigvis har vi hele juli før gressenketida begynner for alvor. Ikke særlig kjekt akkurat det, men heldigvis kan jeg glede meg både til å komme tilbake til mitt høyt elskede Bergen og til kjekk jobb, gode kollegaer, trivelige venner og så videre. Jo da, det skal gå dette her, men heldigvis har vi godt med tid på oss ennå.

Bryllupsfesten

Så er den store bryllupsfesten over. Det var en kjempeflott dag for oss begge, ja, for gjestene våre også, tror vi. Feststemninga har ikke lagt seg helt ennå, men hverdagen har uansett begynt. Og nå består hverdagen av helt nye elementer, men det får være til neste blogginnlegg, for nå er det bryllupet det skal dreie seg om.

Vielsen var på onsdag på et kontor nede i byen, og det var en offentlig tjeneste som ble raskt og effektivt levert, når den først ble levert vel å merke. Vi slapp inn tre kvarter etter tiden, men derfra og ut var det ikke noe sommel, det var unnagjort på under ti minutter, og hadde vi ikke hatt vitner til stede, så hadde jeg nok fortsatt vært litt i tvil.

Heldigvis fikk vi høytidsstemning i kirka på søndag. Velsignelsen var lagt inn som et ledd i den vanlige gudstjenesten, og forbønnshandlingen ble vakkert pakket inn med sang av Astrid, forloveren min. Vi var i den lutherske kirka i Nairobi sentrum, det er der Justus vanligvis går til gudstjeneste. Annabel fant selv veien fram til oss under forbønnshandlingen og knelte ned sammen med oss. Mange, også vi, ble rørt av det, og det eneste som ødela bildene var prislappene som fortsatt satt klistret fast under sandalene mine. Ja, ja, det er ikke så lett å huske alt.

Etter gudstjenesten ble den siste finishen lagt på kakene i all hast, og deretter var det fotografering før selve festen. Fem langbord var dekket på konferansesenteret, og der var det plass til hundre, bare et lite bryllup med andre ord, i alle fall i kenyansk målestokk. Det ble en flott fest med en god mix av norske og kenyanske innslag. Mange gode ord kom fra mange hold, men jeg tok ikke til tårene før de nasjonale arbeiderne kom dansende inn. Da måtte jeg forresten ut på gulvet selv også og svinge litt på hoftene. Ellers var det mer latter enn tårer, det ble en skikkelig gledesfest. Dere skulle virkelig ha vært her!

Mrs. Nyang'au

Da er det gjort. Jeg har blitt fru Nyang'au. Vi har hatt en flott dag i dag, og vi ser også fram til kirkelig velsignelse og feiring på søndag. Det kommer nok en mer detaljert rapport i neste uke, men dere skal i alle fall få en liten titt på brudeparet i dag.

Bryllupsdato

Vi har fått papirene, vi har kjøpt gifteringer og fått bryllupsdato. Gjett om vi er glade? Det blir vielse 21. mai og kirkelig velsignelse med påfølgende feiring 25. mai. Jeg reiser til Pokot som reiselærer i dag og blir borte i to uker, så er det bare hurra for 17. mai og bryllup neste. Det er nesten ikke til å tro. Jeg gjentar spørsmålet: Gjett om vi er glade?

En overraskelse

Det kom brått på, det skal være sikkert. Det jeg trodde skulle være en trivelig frokost oppe hos Marianne, arrangert fordi vi ikke har sett så mye til hverandre i det siste, viste seg å være et overraskende utdrikkingslag, eller for vår del, en skikkelig utspisingsdag.

Dagen begynte for så vidt rolig og pent med deilig frokost for fire, men så begynte det å banke på døren... Den ene etter den andre dukket opp, og til slutt var vi ni. Fortsatt ante jeg fred og ingen fare, alle hadde mer eller mindre gode grunner til å stikke innom Marianne, og så var det jo trivelig da, å samles slik tilfeldig på en lørdags formiddag. Ikke før Astrid, henvendt til oss alle, sa ”skal jeg gå og hente bilen”, skjønte jeg at tilfeldighetene ikke var så tilfeldige likevel.

Jeg begynte selvsagt å grue meg med det samme. Hva kunne jeg bli nødt til å gjøre? Det aller skumleste var at det var en tromme i bilen, og jeg fryktet at jeg skulle til pers som gatemusikant. Heldigvis slapp jeg å spille tromme på gater og streder. Turen gikk til West Nairobi School, hvor det var marked. Der hadde damene leid en plass hvor jeg måtte sette opp en bod og selge tomme smørbokser, youghurtbeger, eggekartonger og lignende. Ved sånne anledninger gjelder det å overvinne seg selv og kaste seg ut i den håpløse oppgaven med iver og glød. Og sannelig, de tomme boksene fikk etter hvert bein å gå på. Noen kjøpte bokser fordi de syntes de var praktiske og billige, andre fordi de fikk en god historie om norske bryllupstradisjoner med på kjøpet, og noen la igjen en skilling eller to uten å ta med seg en boks, bare fordi de syntes det var stas at jeg skulle gifte meg med en kenyaner.

Heldigvis er damene her på tomta greie jenter, så etter at jeg hadde solgt det meste av bokseskrammelet, dro vi på piknik, og jeg fikk nyte en deilig lunsj i fred og ro. Jeg ble ikke urolig igjen før det kom en kenyaner som Astrid tydeligvis hadde en eller annen avtale med. Hva skulle skje? Plutselig var vi omringet av i alle fall hundre kenyanske skolebarn, og nervene mine frynset seg skikkelig til, men ungeflokken var visst bare en uplanlagt ekstrabonus, og snart var vi relativt alene igjen med den ene mannen. Han hadde kommet for å undervise i kenyansk sang og dans. Jeg innrømmer at jeg aldri har kjent noen dragning mot dansekurs, men må man så må man, og da gjelder det å gjøre det med godt humør. Når alt kom til alt ble det skikkelig artig, så nå, når jeg innimellom husker melodien, kan jeg faktisk synge på kisii, stammespråket til Justus, og danse til på afrikansk vis. Sangen handler om hvor vanskelig det er å finne god frukt, men det lar seg gjøre, og bare så det er klart, det er jeg som er den gode frukten!

Etter kurset var det bare kos. Først kubbespill i parken, og så fantastisk middag foran peisen på verandaen til Astrid. Jeg kom ikke i seng før i ett-tiden, og for en misjonær er det å anse som en skikkelig rangel. Som sagt, det kom brått på, men jeg fikk en fantastisk dag og sier hjertelig tusen takk til alle damene som var med, og en spesiell takk til hovedarrangørene Astrid, som skal være min forlover, og Marianne.

Og for den som lurer på når det blir bryllup, kan jeg ikke si annet enn at nå vet jeg at papirene er på veg, men hvor lang veien blir, det vet jeg ikke. Nå ser det ikke ut som om vi får giftet oss før i juni, eller kanskje i slutten av mai hvis vi er heldige.

Bongo

Hele helga har jeg gått og frydet meg over endelig å ha fått sett noe så sjeldent som en bongo. Nå, når bildene fra helgas campingtur til Aberdares er lastet ned og nøye ettersett, viser det seg at bongoen likevel ikke var noen bongo, men en nokså alminnelig bush buck-hanne. Ja, ja, det var gøy så lenge det varte.

Selv om jeg har måttet trekke fra en bongo eller to, kommer helga meget godt ut på lista over fantastiske opplevelser. Egentlig har det vært en slags konfirmanttur, men i og med at det hadde blitt litt stusslig for meg og konfirmanten å dra på tur alene, supplerte vi med tre gode turkamerater. Aberdares har stått høyt oppe på ønskelista i alle fall ett år, og hadde jeg ant hvor fantastisk denne parken var, hadde jeg nok prioritert den for lenge siden. Det er nesten som å være i Norge, mente gjengen i baksetet. Det kan man godt si, når man ser barskogen, fossene, de blå fjellene og skjegget som vokser på trærne, men i det man kjører gjennom bambusskogen, treffer på en elefant eller ser et vortesvin skvette over veien, så innser man jo at likheten med Norge er svært begrenset.

Det var med litt skrekkblandet fryd vi campet, når vi visste at leoparden kunne ligge på lur bak nærmeste busk. Vi slo opp to telt tett i tett og fyrte bål, grillet og koste oss. På grillen kunne konfirmanten blant annet legge ørret som han hadde fisket ved fossefallene tidligere på dagen. Stappmette og stuptrøtte sa kvinneligaen ”god natt” i halv ti-tiden. Heldigvis ble ikke natta så våt og kald som fryktet, men ullundertøyet kom likevel godt med, for Aberdares strekker seg mot himmelen med over tre tusen meter.

Guttene hadde ikke engang slukket bålet og lagt seg, før vi fikk besøk rundt teltene. To bukker kom og brukte natta til å gnafse og gnage rundt teltveggene så det ble vanskelig å sove. Samtidig er det fascinerende å kunne være på nattsafari med lommelykt i teltåpningen uten at dyra blir redde og springer.

Denne helga har jeg virkelig lært å sette pris på Land Cruiser med firhjulstrekk. Veiene i den ene delen av parken var mildt sagt dårlige, og der de var bratte og dårlige, hadde vi ikke hatt sjanse uten god bil og kyndig veiledning fra konfirmanten. Jeg fikk prøvd meg litt jeg også, men jeg er glad for at Astrid, som er en tøffere og mer lekelysten sjåfør, tok den verste kneika.

Dag to gikk veien over fjellet og ned i den delen av parken som ligger mot Mount Kenya. Veiene ble bedre, fiskemulighetene færre og det ble flere og flere bøfler å se. Vi er tøff når vi sitter i bil, da kan vi godt kjøre tett på en bøffelflokk. Derimot var vi ikke spesielt begeistret for den ene bøffelen som på død og liv skulle ligge under en busk på rasteplassen når vi hadde tenkt å benytte fasilitetene. Etter litt fram og tilbake ble vi enige om at dette nok var en rolig og fredelig bøffel som kom til å la oss spise i fred. Det stemte heldigvis.

På vei ut av parken tok vi oss tid til å stoppe på Ark, en lodge som er bygd som Noahs ark med baugen mot et vann som er flittig besøkt av dyra i parken. Vi tok en pause med kaffe og brus foran panoramavinduene og lærte gjennom observasjon i alle fall to nye ting om bøfler. Leoparden som vi hadde håpet å se, viste seg ikke, verken der eller andre steder, men i gleden over å ha sett den bongoen som jeg likevel ikke har sett, gjorde det ikke så mye at kattene holdt seg hjemme.

Alle var enige om at det hadde hadde vært en fin tur, i alle fall helt til vi ble stående i kø på Thika Road, vel vitende om at de siste milene kom til å bli de lengste. Og når en inderlig gjerne vil hjem, er det vanskelig å ikke irritere seg over at tofeltsveien plutselig er femfeltsvei for de frimodige grøftekjørerne. Jeg innrømmer at med stor bil og et noe høyt stressnivå, var jeg lite villig til å slippe inn igjen i køen de bilene som laget seg ekstrafelt for å komme fortere fram, men som selvfølgelig endte opp med å skru trafikkorken enda tettere igjen. Neste gang tar vi ikke Thika Road hjem igjen. For at det blir en neste gang til fantastiske Aberdares, det tror jeg virkelig.

Sykkeltur

I kveld har jeg unt meg bortimot en halvtime i dusjen. Det måtte til, for jeg var aldeles nedstøvet etter å ha vært på sykkeltur i Hells Gate Nasjonalpark. Jeg har hatt en deilig dag sammen med Astrid og Marianne, sebraer, gaseller, giraffer, aper og vortesvin. Min egen sykkel har stått urørt i borettslagets kjeller i snart tre år, og det merkes at jeg har noen ømme punkter som ikke var herdet godt nok for møtet med sykkelsetet. Likevel, det var verdt det, både fordi dagen i seg selv var herlig, og fordi jeg kan krysse av enda et ønske på turdrømlista mi.

Noen av dere lurer sikkert på om jeg bare har tenkt å skrive om sykkelturen, og slett ikke om større og viktigere ting. Det har faktisk skjedd mye stort og viktig de siste ukene. For det første var det godt å være hjemme, og tro det eller ei, det ble skitur på meg. I og med at min tidlige skikarriere er dårlig dokumentert, gir jeg dere et fotobevis på denne påskens vintersportslige innsats. For det andre, så har vi hatt misjonærkonferanse her i Nairobi, og store og viktige ting har blitt både tenkt og sagt og skrevet ned. Og for det tredje planlegger jeg bryllup. Mitt eget.

Det er ikke bare mitt bryllup selvfølgelig. Det er bryllupet til Justus også. Justus er enkemann og har datteren Annabel på tre år, så nå går jeg for full familiepakke og er glad og takknemlig for det. Dersom det er noen som håper på mange detaljer og intime betroelser her på bloggen, så kommer de til å bli skuffet. Bilder skal det likevel bli, som svar på forespørsler fra venner i Norge.

Hjemme er hjemme

Det er lenge siden jeg har vært i Børsa, og lenge siden jeg har gått med boblejakke og vintersko og passet på å ikke skli på isen. Likevel er både været og føret kjent og kjært. Hjemme er hjemme tross alt. Jeg har alltid syntes at det har vært fint her, og hver gang jeg kommer hjem oppdager jeg på nytt hvor flott utsikten er, hvor godt jeg trives i det trønderske landskapet og hvor dypt røttene sitter selv om jeg er førstegenerasjonstrønder.

Jeg har gått diverse runder i bygda, først og fremst sammen med Inger. Hun ser så frisk ut at hun kunne ha lurt hvem som helst. Likevel har hun ikke klart å lure til seg en ny cellegiftkur etter at jeg kom hjem. Den har blitt utsatt to ganger fordi immunforsvaret hennes har vært for dårlig. Forhåpentligvis er kroppen hennes klar for en ny kur på mandag. Vi vet ikke ennå hvordan cellegiften virker på levra hennes, men selv føler hun i alle fall at behandlingen har hatt god effekt på tumoren i tarmen, for nå virker tarmen bedre enn på lenge.

Siden jeg kom hjem, har jeg tilbrakt mye tid i sofaen eller ved en velfylt tallerken, ikke akkurat verdens sunneste livsstil, men slik er det å være hjemme hos mor. Skapene, kjøleskapet og fryserne er fulle av fristelser, og anledningene til å kose seg litt ekstra er mange. Tida drøyer jeg med strikketøy og spill og tv-titting. Jeg trenger absolutt å oppdatere meg litt etter to, for ikke å si tre år på sidelinja. Nå begynner jeg å få oversikt over de nye stjerneskuddene i sportssammenheng og sentrale spørsmål i norsk politikk, men det er fare for at jeg kommer til å ha et par varige kunnskapshull som kommer til å bli synlig når jeg igjen tar opp en av mine favorittsysler, nemlig spørrespill.

Jeg har vært hjemme i en uke nå, og de første dagene gikk med til feiringen av pappas syttiårsdag. Jeg vet at jeg en gang i tiden syntes folk på sytti år var gamle, men nå synes jeg at begrepet ”godt voksen” passer bedre. Det henger muligens sammen med at jeg har kommet halvveis til sytti selv. I og med at pappa tilhører den kategorien av bursdagsbarn som har alt, ønsket han seg penger til et prosjekt i Kenya. Det setter jeg stor pris på. Mamma og pappa besøkte meg i Kenya i fjor, og siden det, har de ikke glemt verken landet eller folket.

Søndagstur

Det er dessverre ikke til å komme forbi at tida mi her i Kenya nærmer seg slutten i denne omgang. Jeg tenker faktisk ikke så mye på det til hverdags, men når fridagene nærmer seg, gjelder det å tenke ut hva jeg ennå ikke har gjort eller sett og som jeg bare måååååå ha med meg før jeg flytter. Av den grunn ble det i dag en søndagstur til Lake Magadi sammen med Astrid og Marianne, mine svært entusiastiske turkamerater. Jeg er veldig glad og takknemlig for å ha dem her på tomta, for uten dem hadde det bare blitt få turer, eventuelt mange og ensomme turer.

Nede i The Great Rift Valley, ligger det sju innsjøer som perler på en snor. En av dem er Lake Magadi. I likhet med de andre sjøene har den ikke noe skikkelig utløp, derimot har den et saltinnhold som kan lure en nordmann til å tro at han ser snøskavler. Lake Magadi har også et rikt og rosa fugleliv, først og fremst besørget av flamingoene. Før vi dro, hadde vi en forestilling om at Lake Magadi også hadde severdige, varme kilder, men det viste seg at de ikke var spesielt severdige, men rett og slett vanskelig å se i det hele tatt. Hadde det ikke vært for masaien som sto og pekte, tror jeg ikke vi hadde funnet dem.

Det finnes en helt opplagt grunn til at det står en mann og peker på nettopp det vi har kommet for å se. Grunnen er behovet for å tjene til livets brød. Dette behovet deler han med mange, så masaikvinnene med sine mobile smykkeutsalg dukket opp like etter oss og satte seg tålmodig ned ved bilen vår og ventet på at vi skulle bli ferdig med å se på salt og flamingo og varme kilder. Nå har jeg ikke noen veldig trang til å handle flere masaismykker, men jeg kjøper ofte noe smått fordi jeg unner dem litt inntekt, dessuten er de svært strenge disse damene og stiller ikke opp til fotografering hvis vi ikke har kjøpt noe av dem først.

Jeg vet ikke akkurat hvor varmt det var ved Lake Magadi, men varmt var det. Reisehåndboken min antyder temperaturer på over 38 °C i skyggen. Det forutsetter selvsagt at man finner skygge, noe som var letter sagt enn gjort. Sant nok var det en del trær der, men det var glisne akasietrær som ikke kastet mer enn halvskygge. Under ett av dem inntok vi dagens medbrakte lunsj godt tilbakelent i medbrakte fluktstoler. Vi fikk selvsagt ikke være alene lenge. Han som hadde vist oss de varme kildene kom ruslende etter oss, og sener kom det flere til. Som nordmenn synes vi ikke noe særlig om at folk kommer tett på oss når vi helst vil være alene, for afrikanere innbiller jeg meg at det er en utenkelig tanke at noen vil være i fred. Dessuten gjelder det jo å holde seg i nærheten av slike blekansikt som oss i håp om at det skal lønne seg på ett eller annet vis. I dag ble det ikke utbetalt annen lønn enn vann, men den lønnen er heller ikke å forakte på et sted der drikkevann er en sjelden og verdifull ressurs.

Etter lunsj kjørte vi hjem igjen, og vi var enige om at det hadde vært flott med en air conditioner som fungerte. Åpne vinduer hjelper selvsagt, men kan ikke forhindre klissvåt bak og rygg. Jeg var ikke helt god i magen på vei hjem, slikt forekommer her til lands, og da er det ikke spesielt godt å kjøre på veier som har flere hull enn en gjennomsnittlig sveitserost. Å lete etter offentlige toaletter langs veien er et mislykket prosjekt, men det er utallige busker å velge mellom. Å velge busk blir straks kinkigere dersom man leter etter en uten folk i nærheten, men må man så må man, busk eller ikke busk, folk eller ikke folk.

Løver - en hverdagslig sak

Den ene premieovernattingen min som jeg vant på julebasar, har nå kommet til nytte. Noen vil kanskje si at det å få lov til å ligge i telt ikke er stort til premie, men hvis jeg sier at teltet vårt hadde innlagt vannklossett og snakkende dusj, deilige senger og strøm, så burde skeptikerne skifte mening. Det var et flott sted, og selv om campen lå utenfor selve parken, lå løvene på lur bare et par hundre meter fra sengene våre.

Den snakkende dusjen fortjener et eget avsnitt, for dette var en førstegangserfaring. Da vi ankom campen, eller rettere sagt da vi ankom noen busker i nærheten av campen, ble vi mottatt av masaier som tilbød vaskekluter og eplejuice i velkjent lodge-stil. Vi ble vist vei til teltet vårt og fikk en grundig innføring i teltets fasiliteter. Skulle vi dusje, var det bare å rope på Jacob. Jo da, jeg ville gjerne dusje. Ikke noe problem. Jacob varmet vann og stamklatret opp bakre teltstang og fylte tanken. Nå er det klart! Skulle jeg virkelig kle av meg når det bare var tretti centimeter og en teltduk mellom meg og denne Jacob? Teltduken var heldigvis tjukk, så jeg skyndte meg inn i dusjen og trakk i snora, og nedover meg strømmet det deilig, varmt vann med så godt trykk at selv jeg som har tomtas mest fasjonable bad skulle ønske jeg kunne bruke Jacob til hverdags. Er du ferdig, eller vil du at jeg skal hente mer vann? Mer vann hadde vært fint!

Jeg har vært i Masai Mara en gang før, men likevel føltes det som å være på et helt nytt sted. Denne gangen var parken grønn og frodig i stedet for gul og tørr, og dessuten er parken så stor at vi for det meste kjørte på steder hvor vi ikke var forrige gang. Det å se det fantastisk nydelige landskapet var i seg selv turen verdt, så alle dyrene var nesten for bonus å regne.

Det er ikke til å komme forbi at turismen i Kenya har gått brått ned etter jul. På reisebyrået sa de at før var det vanlige at én løve hadde tjue biler rundt seg, men nå kunne vi forvente oss tjue løver rundt vår ene bil. Jeg trodde det vel bare sånn halvvegs, men nå gir jeg reisebyrået rett. Vi så mer enn tretti løver i løpet av helga, og høydepunktet var å få være alene med en flokk på seksten løver.

Av andre høydepunkt nevner jeg serval-katten, den har jeg ikke sett før, og hyeneflokken på elleve. Flodhestene var også i farta og underholdt oss med et uvanlig høyt aktivitetsnivå. En av flodhestene var ikke mer enn én dag gammel. Det var også artig å se hvordan løvene gjemte ungene sine inne i tette busker slik at de ble helt usynlige dersom man ikke allerede visste at de var der. Det er bare å bli grønn av misunnelse folkens, safaritur er en fantastisk opplevelse som ikke et eneste program på Animal Planet eller National Geographic kan måle seg med.

Søndag

Det er mange av misjonærene her i Kenya og Tanzania som har egne blogger. Hvor oppdaterte bloggene er, varierer veldig. Det er selvsagt lettest å skrive nye innlegg når man har opplevd noe utenom det vanlige, og det skjer som regel når man er på tur. Nå har jeg ikke vært på tur på en stund, og dermed har det blitt en nokså forsiktig start på det nye blogg-året. Ikke for det, her trenger man ikke å reise langt for å oppleve noe nytt eller se noe rart. For ikke mange dager siden så jeg for eksempel noe jeg aldri har sett før, rett borti veien her. Vi hadde klatret over de siste fem fartsdumpene og var nesten klar til å svinge inn til stasjonen da det kom en pickup imot oss. Den svingte over veien og avslørte sin brede last: Et folkevognkarosseri var satt på tvers av det lille lasteplanet til pickupen, og ikke nok med det, inne i denne forhenværende folkevognen satt det en dame ved rattet. Jeg sier det igjen, de beste bildene får jeg aldri tatt.

At det lukter løk og krydder av fingrene mine på en søndagskveld er verken nytt eller rart. Alle gode ting er tre, heter det, og nå har jeg spist på etiopisk restaurant tre søndager på rad. Jeg har nevnt før at etiopisk restaurant er en skikkelig slager i misjonærflokken, og hvis noen skulle mene at det er mangel på bordskikk å spise med fingrene fra felles fat, så finnes det vel knapt en misjonær som har bordskikken i behold. Det er forresten en kjempeflott fellesskapsopplevelse å dele et måltid på den måten, skjønt på det jevne setter jeg pris på å ha min egen tallerken.

Det er ikke mange barn på tomta her i år, så det vil vel være å skryte dersom jeg sier at jeg underviser en konfirmantklasse for tiden. Sannheten er at jeg underviser én konfirmant. I dag har vi vært i Resurrection Garden, en nydelig meditasjonshage med store relieffer og mosaikkbilder med motiver fra Jesu liv. Det er et flott sted for stillhet og ettertanke. I en del av hagen har de satt opp mange marmorplater med fadervår på ulike språk. Det var en spesiell opplevelse å se fadervår på mange av de ulike stammespråkene henge side ved side og vite at Gud vår Far forener også dem som har stått sterkt imot hverandre her i Kenya den siste tiden.

Jeg har jobbet mye med fagplaner for neste skoleår i det siste, og derfor tar jeg meg selv i å tenke ”hvilke andre innholdsmomenter” har denne søndagen hatt. Læreryrket er sannelig ikke fritt for yrkesskader. Uansett, andre innholdsmomenter er gudstjeneste og kirkekaffe. En helt vanlig søndag med andre ord.

Om fjorten dager blir det Norges-tur på meg. Inger har begynt med cellegiftkur, men er stort sett hjemme i Børsa. Hun skal ha cellegift to dager på rad med fjorten dagers mellomrom i tiden framover. Det virker kanskje rart å si at jeg gleder meg til å komme hjem og treffe henne i og med at jeg tar turen fordi hun er alvorlig syk, men jeg ser virkelig fram til å være sammen med både henne og resten av familien og ikke bare leve på rapporter og bekymringer her nede. Hele familien er glad og takknemlig for alle dere som er med og ber for Inger, og vi håper dere vil fortsette med det.

Siste nytt

Jeg er vanligvis ikke plaget av skrivesperre, men nå sitter jeg her og vet ikke helt hvordan jeg skal sette ordene sammen. Det er bare litt over en uke siden jeg fikk den triste meldinga hjemmefra om at Inger, søstra mi, har fått kreft med stor spredning både i tarmen og i levra. Mandag om en uke setter de i gang med en kraftig cellegiftkur. Inger var her på besøk i jula sammen med to venninner, så vi har heldigvis nettopp fått være sammen. Hun har ikke vært seg selv i høst og skulle undersøkes på sykehus bare to dager etter at hun kom hjem fra Kenya, siden det har det kommet flere triste beskjeder om kreft og spredning.

Foreløpig blir jeg her, selv om tankene mine stort sett er i Norge nå om dagen. Litt ut i semesteret satser jeg på en tur hjem for å være sammen med Inger. Det blir for lenge å vente til sommeren nå som jeg vet hvilket tøft behandlingsløp hun har foran seg. Men jenta har humør, eller tumor-humor som det nå heter, og jeg har lovet å komme henne til unnsetning med et utvalg lekre, afrikanske parykker dersom det blir behov.

Siden forrige blogg har jeg vært en tur på Kiabakari. På grunn av urolighetene her til lands må vi velge vei med omhu, så det ble en todagersaffære via Arusha og gjennom Serengeti. Min forrige Serengeti-opplevelse var så enorm at jeg faktisk så frem til å sitte bak i en Land Cruiser og riste med knærne oppunder haka, men denne gangen hadde dyrene tydeligvis funnet grønnere gress på den andre siden av gjerdet. Bonusen var trivelig selskap i bilen, jeg haiket med Steinskog med gjester, og flybillett hjem igjen.

Jeg fikk med meg flere fine opplevelser på Kiabakari før de triste beskjedene og søvnløse nettene kom. Nok en gang en hjertelig takk til familien Vorhaug som tar seg veldig godt av meg når jeg kommer. Selv om vi bare har en liten skole med to elever, koser jeg meg veldig på Kiabakari, og det på tross av at førsteklassingen denne gangen stadig gikk rundt og fantaserte om å legge en tegnestift på stolen min. Det greide han heldigvis ikke, for familien var kun i besittelse av tegnestifter med kulehode, og slike er det vanskelig å få til å stå på lærerens stol.

Et av høydepunktene denne gangen, var å få være med hjem til en av bibelskolejentene som jeg ble kjent med i høst. Tidligere har jeg alltid vært sammen med misjonærer som behersker swahili når jeg har vært på besøk hjemme hos folk som ikke snakker engelsk, men nå fikk jeg prøve meg alene. Heldigvis har jeg blitt så godt kjent med damene på bibelskolen at de kjenner ordforrådet mitt godt nok til alltid å komme i mål med det de vil si. Det tar bare litt tid.

Selv om det har vært mange triste dager nå, er det mye godt og kjekt å fortelle også. For det første er jeg omgitt av flotte folk, mye omsorg og mye forbønn. Misjonærflokken er god å ha når veien hjem er veldig lang. Ellers har juleposten endelig kommet fram, og det setter jeg selvsagt pris på. Nå henger det flust av ferske barnebilder på kjøleskapet, og jeg er sånn rimelig oppdatert på nytt fra venneflokken. Årets julebrevpris går til Kristin Husby for en fantastisk artig rapport fra gårdslivet på Nord-Møre.

Kibera

Nå har jeg vært hos Kirsten og lånt bilder, for jeg vil gjerne gi dere et lite glimt av det jeg har sett i dag, og selv dro jeg dessverre av gårde i morrest uten fotoapparat. Kontrastene er store, for sammen med fire av tomtas damer startet jeg dagen med forkost på et superlekkert hotell før vi gikk på gudstjeneste i Kibera-slummen.

Det er ikke bilder fra fasjonable Holiday Inn jeg har tenkt å legge ut på bloggen, selv om stedet er vel verdt å se. Nå er det ikke slik at vi i misjonærflokken har for vane å ta søndagsfrokosten ute på byens mest eksklusive hoteller og restauranter, men jeg var ikke den eneste med vinnerlykke på julemessa i november, så i dag fikk vi nyte frokosten på Astrids gavekortbekostning.

De bildene jeg ønsker at dere skal se, er bildene fra Kibera. For den som har fulgt med i nyhetene den siste tiden, så lyder navnet Kibera antakeligvis kjent, for i Nairobi er det i denne slummen det har vært mest valguro. Den lutherske kirka i Kenya hadde både kirke, prestebolig, klinikk og førskole i Kibera, men nå har de ikke stort mer enn en branntomt igjen.

Kirken står ennå, men alt av verdi er stjålet og taket og alterveggen er delvis brent. Likevel var dette et godt gudshus å være i i dag, og vi som fikk være med og feire gudstjeneste med både dåp og nattverd ble minnet om at det er vi som er Guds kirke på jorden og at kirken står selv om huset faller.

Etter gudstjenesten fikk vi en omvisning i førskoleruinene. Mange hadde vært der før og visste hvordan skolen en gang så ut. Jeg var der for første gang, men jeg legger likevel ut et av Kirstens bilder for at dere skal få se hva som har gått tapt i brannen. Det er forresten ikke bare i brannen ting har gått tapt, for før bygget ble påtent ble det tømt for hver minste ting av verdi. Da snakker vi ikke bare om løse gjenstander, både toaletter og vannkraner ble stjålet, ja til og med dørene og strømmåleren ble tatt. Alt dette skjedde på dagtid, og flere av kirkens folk sto maktesløse og så på hvordan byggene ble ribbet og påtent. Midt oppi det hele har de evne til å uttrykke takknemlighet, blant annet for at de omtrent femti førskolebarna ikke var til stede da dette skjedde, og de har vilje til å bygge opp igjen det som er revet ned.

På dager som dette gir jeg kollekten min med stor glede, og jeg er ikke den eneste. Det trengs mange penger for å bygge opp igjen det som var. Hvor viktig dette arbeidet er, det skjønner jeg når jeg får høre at for en del av disse førskolebarna i slummen er skolemåltidet antakeligvis det eneste måltidet de får om dagen.

Rapport

Kenya har fått mye norsk mediadekning i det siste, og både ordene og bildene har vært sterke. Selv har jeg blitt en trofast BBC-lytter, og slik følger jeg utviklingen her i landet så godt jeg kan. Det er ingen grunn til å være urolig for meg. Jeg har det trygt og godt på alle måter, selv om drømmen om å ta seg en skikkelig tur utfor tomta igjen, vokser for hver dag som går.

Jeg har ikke sett noe av uroen på nært hold. I og med at jeg ikke har tv, har sannsynligvis mange av dere hjemme i Norge mye tydeligere bilder herifra på netthinna enn det jeg har. Da vi kjørte fra flyplassen og hit til tomta 30. desember, så vi flammene og røyken inne i Kibera, og de første dagene kunne vi høre tåregasskuddene derfra, ellers har det vært stille rundt oss. Men selv om det er stille her, får vi jo høre om alt det sørgelige som har skjedd og fortsatt skjer rundt omkring i landet. Det er mange mennesker som lever i frykt nå, mange som står uten hus, mat og klær, mange som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, mange som ikke våger å legge seg til å sove om natta. Herre, miskunne deg!

Situasjonen er ennå ikke avklart, men nå forhandles det i alle fall, og det flyges inn fredsmeglere både fra andre afrikanske land og fra resten av verden. Det snakkes om nyvalg og det snakkes om midlertidig regjering, og vi som bor på norsketomta er med på å be om fred og gode løsninger. I tillegg ber vi om forsoning, for her er det mye urett som er begått og mange sår som må leges.

Jeg skulle egentlig ha reist til Kiabakari i Tanzania i går, men reisen er utsatt omtrent en uke. Den vanlige veien går vestover og inn i de områdene som har vært hardest rammet av uroen. Nå blir det en alternativ reiserute gjennom mer fredelige områder. Denne uka blir det altså ikke noe undervisning på meg, så jeg har gått i gang med andre arbeidsoppgaver. Jeg lager årsplaner for neste år, rydder og teller. Hvis noen av dere lurer, så er det omtrent 7500 bøker på biblioteket og et helt landcruiserlass med gamle lærebøker på søppeldynga. Man slipper ikke billig unna varetellingen fordi om man har flyttet til Afrika.

Godt nytt år!

I dag er det første nyttårsdag, og jeg og mine julegjester holder oss godt innenfor strømgjerdet til NLM i Nairobi, for å unngå valgkampene som har foregått i Kenya de siste dagene. Vi har det trygt og godt på alle måter, og siden vi nettopp har vært fem dager på kysten for å gjøre oss brune og fete, lider vi ingen nød selv om vi må ta til takke med å spise det som tilfeldigvis finnes i skapene.

Heldigvis var det meste av ferien til gjestene mine og både safarituren og kystdagene unnagjort før det ble viktig å holde seg inne. Vi har med andre ord hatt ei god jul med fine opplevelser både i Nairobi, i Samburu og på Tiwi beach. Turen til Samburu var første høydepunkt, og selv om ”the big five” ikke var fulltallig til stede, gledet vi oss over å se både små og store dyr. Vi fikk ikke sett annet enn halen av en leopard, men både løver og cheetaer gjorde det de kunne for å trøste oss.

Julaften feiret vi her i Nairobi. Da pinnekjøttmiddagen var vel fortært, flyttet vi ut på verandaen hvor juletreet stod pyntet og peisen brant. Dessverre er det vanskelig å fotografere god stemning, så dere får tro meg på mitt ord; verandajul er ikke å forakte.

Romjula har vi tilbrakt på kysten utenfor Mombasa. Det er ikke stort annet å si om det enn at det var fantastisk deilig. Forrige skoleår hadde jeg bare én tur til kysten, men dette semesteret har det blitt tre. Det er like herlig hver gang å ligge og snu seg på en solseng, lese gode bøker og gå til duk og dekket buffet.

Så begynte valguroen, og vi endte opp med å tilbringe tolv timer på meget ubehagelige benker på flyplassen i Mombasa. Slike lidelser er selvsagt for ingen ting å regne når man kommer seg trygt hjem til slutt. Det er annerledes for ufattelig mange kenyanere som ikke har noe annet valg enn å være der de bor, enten det brenner rundt dem eller ikke. Vi har bedt mange bønner om fred de siste døgnene og fortsetter med det.

I fjor var det en skikkelig nedtur at juleposten ikke kom før langt ut i januar. E-julebrevene kommer selvsagt fram i tide, og jeg gleder meg over dem, men ingen ting er som et godt, gammeldags brev eller kort med frimerke og stempel på. Jeg benytter derfor anledningen til å sende en hjertelig takk til familien Østertun som er så Afrika-erfarne at de fikk posten fram til jul. Den sørgelige sannheten er at de er de eneste som foreløpig har funnet vegen til min posthylle. Jeg trøster meg med at det sannsynligvis venter julepost på meg når jeg kommer tilbake fra Kiabakari den siste helga i januar.

Så til alle dere som har tatt en pause i nyttårskonserten for å surfe litt på nettet før hoppukesendinga begynner: ET RIKTIG GODT NYTT ÅR TIL DERE!