søndag 27. april 2008

En overraskelse

Det kom brått på, det skal være sikkert. Det jeg trodde skulle være en trivelig frokost oppe hos Marianne, arrangert fordi vi ikke har sett så mye til hverandre i det siste, viste seg å være et overraskende utdrikkingslag, eller for vår del, en skikkelig utspisingsdag.

Dagen begynte for så vidt rolig og pent med deilig frokost for fire, men så begynte det å banke på døren... Den ene etter den andre dukket opp, og til slutt var vi ni. Fortsatt ante jeg fred og ingen fare, alle hadde mer eller mindre gode grunner til å stikke innom Marianne, og så var det jo trivelig da, å samles slik tilfeldig på en lørdags formiddag. Ikke før Astrid, henvendt til oss alle, sa ”skal jeg gå og hente bilen”, skjønte jeg at tilfeldighetene ikke var så tilfeldige likevel.

Jeg begynte selvsagt å grue meg med det samme. Hva kunne jeg bli nødt til å gjøre? Det aller skumleste var at det var en tromme i bilen, og jeg fryktet at jeg skulle til pers som gatemusikant. Heldigvis slapp jeg å spille tromme på gater og streder. Turen gikk til West Nairobi School, hvor det var marked. Der hadde damene leid en plass hvor jeg måtte sette opp en bod og selge tomme smørbokser, youghurtbeger, eggekartonger og lignende. Ved sånne anledninger gjelder det å overvinne seg selv og kaste seg ut i den håpløse oppgaven med iver og glød. Og sannelig, de tomme boksene fikk etter hvert bein å gå på. Noen kjøpte bokser fordi de syntes de var praktiske og billige, andre fordi de fikk en god historie om norske bryllupstradisjoner med på kjøpet, og noen la igjen en skilling eller to uten å ta med seg en boks, bare fordi de syntes det var stas at jeg skulle gifte meg med en kenyaner.

Heldigvis er damene her på tomta greie jenter, så etter at jeg hadde solgt det meste av bokseskrammelet, dro vi på piknik, og jeg fikk nyte en deilig lunsj i fred og ro. Jeg ble ikke urolig igjen før det kom en kenyaner som Astrid tydeligvis hadde en eller annen avtale med. Hva skulle skje? Plutselig var vi omringet av i alle fall hundre kenyanske skolebarn, og nervene mine frynset seg skikkelig til, men ungeflokken var visst bare en uplanlagt ekstrabonus, og snart var vi relativt alene igjen med den ene mannen. Han hadde kommet for å undervise i kenyansk sang og dans. Jeg innrømmer at jeg aldri har kjent noen dragning mot dansekurs, men må man så må man, og da gjelder det å gjøre det med godt humør. Når alt kom til alt ble det skikkelig artig, så nå, når jeg innimellom husker melodien, kan jeg faktisk synge på kisii, stammespråket til Justus, og danse til på afrikansk vis. Sangen handler om hvor vanskelig det er å finne god frukt, men det lar seg gjøre, og bare så det er klart, det er jeg som er den gode frukten!

Etter kurset var det bare kos. Først kubbespill i parken, og så fantastisk middag foran peisen på verandaen til Astrid. Jeg kom ikke i seng før i ett-tiden, og for en misjonær er det å anse som en skikkelig rangel. Som sagt, det kom brått på, men jeg fikk en fantastisk dag og sier hjertelig tusen takk til alle damene som var med, og en spesiell takk til hovedarrangørene Astrid, som skal være min forlover, og Marianne.

Og for den som lurer på når det blir bryllup, kan jeg ikke si annet enn at nå vet jeg at papirene er på veg, men hvor lang veien blir, det vet jeg ikke. Nå ser det ikke ut som om vi får giftet oss før i juni, eller kanskje i slutten av mai hvis vi er heldige.

mandag 21. april 2008

Bongo

Hele helga har jeg gått og frydet meg over endelig å ha fått sett noe så sjeldent som en bongo. Nå, når bildene fra helgas campingtur til Aberdares er lastet ned og nøye ettersett, viser det seg at bongoen likevel ikke var noen bongo, men en nokså alminnelig bush buck-hanne. Ja, ja, det var gøy så lenge det varte.

Selv om jeg har måttet trekke fra en bongo eller to, kommer helga meget godt ut på lista over fantastiske opplevelser. Egentlig har det vært en slags konfirmanttur, men i og med at det hadde blitt litt stusslig for meg og konfirmanten å dra på tur alene, supplerte vi med tre gode turkamerater. Aberdares har stått høyt oppe på ønskelista i alle fall ett år, og hadde jeg ant hvor fantastisk denne parken var, hadde jeg nok prioritert den for lenge siden. Det er nesten som å være i Norge, mente gjengen i baksetet. Det kan man godt si, når man ser barskogen, fossene, de blå fjellene og skjegget som vokser på trærne, men i det man kjører gjennom bambusskogen, treffer på en elefant eller ser et vortesvin skvette over veien, så innser man jo at likheten med Norge er svært begrenset.

Det var med litt skrekkblandet fryd vi campet, når vi visste at leoparden kunne ligge på lur bak nærmeste busk. Vi slo opp to telt tett i tett og fyrte bål, grillet og koste oss. På grillen kunne konfirmanten blant annet legge ørret som han hadde fisket ved fossefallene tidligere på dagen. Stappmette og stuptrøtte sa kvinneligaen ”god natt” i halv ti-tiden. Heldigvis ble ikke natta så våt og kald som fryktet, men ullundertøyet kom likevel godt med, for Aberdares strekker seg mot himmelen med over tre tusen meter.

Guttene hadde ikke engang slukket bålet og lagt seg, før vi fikk besøk rundt teltene. To bukker kom og brukte natta til å gnafse og gnage rundt teltveggene så det ble vanskelig å sove. Samtidig er det fascinerende å kunne være på nattsafari med lommelykt i teltåpningen uten at dyra blir redde og springer.

Denne helga har jeg virkelig lært å sette pris på Land Cruiser med firhjulstrekk. Veiene i den ene delen av parken var mildt sagt dårlige, og der de var bratte og dårlige, hadde vi ikke hatt sjanse uten god bil og kyndig veiledning fra konfirmanten. Jeg fikk prøvd meg litt jeg også, men jeg er glad for at Astrid, som er en tøffere og mer lekelysten sjåfør, tok den verste kneika.

Dag to gikk veien over fjellet og ned i den delen av parken som ligger mot Mount Kenya. Veiene ble bedre, fiskemulighetene færre og det ble flere og flere bøfler å se. Vi er tøff når vi sitter i bil, da kan vi godt kjøre tett på en bøffelflokk. Derimot var vi ikke spesielt begeistret for den ene bøffelen som på død og liv skulle ligge under en busk på rasteplassen når vi hadde tenkt å benytte fasilitetene. Etter litt fram og tilbake ble vi enige om at dette nok var en rolig og fredelig bøffel som kom til å la oss spise i fred. Det stemte heldigvis.

På vei ut av parken tok vi oss tid til å stoppe på Ark, en lodge som er bygd som Noahs ark med baugen mot et vann som er flittig besøkt av dyra i parken. Vi tok en pause med kaffe og brus foran panoramavinduene og lærte gjennom observasjon i alle fall to nye ting om bøfler. Leoparden som vi hadde håpet å se, viste seg ikke, verken der eller andre steder, men i gleden over å ha sett den bongoen som jeg likevel ikke har sett, gjorde det ikke så mye at kattene holdt seg hjemme.

Alle var enige om at det hadde hadde vært en fin tur, i alle fall helt til vi ble stående i kø på Thika Road, vel vitende om at de siste milene kom til å bli de lengste. Og når en inderlig gjerne vil hjem, er det vanskelig å ikke irritere seg over at tofeltsveien plutselig er femfeltsvei for de frimodige grøftekjørerne. Jeg innrømmer at med stor bil og et noe høyt stressnivå, var jeg lite villig til å slippe inn igjen i køen de bilene som laget seg ekstrafelt for å komme fortere fram, men som selvfølgelig endte opp med å skru trafikkorken enda tettere igjen. Neste gang tar vi ikke Thika Road hjem igjen. For at det blir en neste gang til fantastiske Aberdares, det tror jeg virkelig.

søndag 6. april 2008

Sykkeltur

I kveld har jeg unt meg bortimot en halvtime i dusjen. Det måtte til, for jeg var aldeles nedstøvet etter å ha vært på sykkeltur i Hells Gate Nasjonalpark. Jeg har hatt en deilig dag sammen med Astrid og Marianne, sebraer, gaseller, giraffer, aper og vortesvin. Min egen sykkel har stått urørt i borettslagets kjeller i snart tre år, og det merkes at jeg har noen ømme punkter som ikke var herdet godt nok for møtet med sykkelsetet. Likevel, det var verdt det, både fordi dagen i seg selv var herlig, og fordi jeg kan krysse av enda et ønske på turdrømlista mi.

Noen av dere lurer sikkert på om jeg bare har tenkt å skrive om sykkelturen, og slett ikke om større og viktigere ting. Det har faktisk skjedd mye stort og viktig de siste ukene. For det første var det godt å være hjemme, og tro det eller ei, det ble skitur på meg. I og med at min tidlige skikarriere er dårlig dokumentert, gir jeg dere et fotobevis på denne påskens vintersportslige innsats. For det andre, så har vi hatt misjonærkonferanse her i Nairobi, og store og viktige ting har blitt både tenkt og sagt og skrevet ned. Og for det tredje planlegger jeg bryllup. Mitt eget.

Det er ikke bare mitt bryllup selvfølgelig. Det er bryllupet til Justus også. Justus er enkemann og har datteren Annabel på tre år, så nå går jeg for full familiepakke og er glad og takknemlig for det. Dersom det er noen som håper på mange detaljer og intime betroelser her på bloggen, så kommer de til å bli skuffet. Bilder skal det likevel bli, som svar på forespørsler fra venner i Norge.