Tur

Det finnes et bittelite ord på tre bokstaver som, på tross av sin beskjedne lengde, er ett av mine absolutte favorittord. Jeg anser meg selv som svært privilegert, for det byr seg stadig vekk en anledning til å bruke dette fantastiske ordet. De siste dagene har jeg brukt det svært ofte. Jeg har brukt det i Nairobi, i Nakuru, i Kericho, i Kisii, i Tarime, på Kiabakari, i Mwanza og i Serengeti. Ordet er tur.

Jeg har vært på en fire dagers festreise gjennom Kenya og Tanzania. Første etappe gikk fra Nairobi til Kericho. Kericho er te-hovedstaden i Kenya, og som seg hør og bør tok vi inn på Tea Hotel. Tea Hotel har antakeligvis vært nokså flott en gang i tiden, men nå inspirerer det til å stifte organisasjonen ”Interiørarkitekter for Afrika”. Selve hotellet hadde altså oppussingspotensial, men hagen var lekker, og teåkrene var ubeskrivelig vakre. Vi fikk en flott omvisning i teåkrene etter frokost før vi gikk løs på vår andre dagsetappe.

Veien videre gikk også gjennom teåkrer. Vi fant den fantastiske ”snarveien” til Kisii som jeg lærte for tre uker siden. Dette veistrekket går gjennom et landskap som er så nydelig at det er vanskelig å snakke om det uten å bruke klisjeer. Bildene yter heller ikke landskapet rettferdighet, men jeg lar dem likevel tale for seg selv.

Før vi kom til Kisii fylte vi bilen med distriktets berømte ananaser og kokebananer. Det er en opplevelse å handle langs veien. Vi hadde ikke før stoppet bilen før vi var omringet av folk og frukt. Jeg måtte brøyte meg vei mellom fruktselgerne for å få åpnet bakdøra, og før jeg fikk sukk for meg, var bagasjerommet fylt opp av ananas jeg ennå ikke hadde kjøpt. Det er jammen ikke enkelt å avslå en handel når varene allerede ligger i bilen, men så er det vel heller ingen grunn til å avslå handelen når man får fem-seks ananas til under ti kroner.

Etter en relativt rask grensekryssing innlosjerte vi oss hos familien Steinskog i Tarime. Der fikk vi deilig middag før vi hadde torsdagsbønnmøte sammen. Fredagsplanen var å komme seg raskt fra Tarime til Kiabakari. Det var lettere sagt enn gjort. Det er mye politi langs veiene både i Kenya og Tanzania, og som regel blir vi bare vinket videre. Vi hadde hørt at det ikke var så enkelt å kjøre rundt med en Kenya-registrert bil i Tanzania, og nå fikk vi erfare det. Førerkort? Alt i orden. Forsikringspapirer? Alt i orden. Varseltrekanter? Alt i orden. Brannslukkingsapparat? Et lite øyeblikk... Vi har helt sikkert brannslukkingsapparat i bilen, tenkte vi, det har vi jo i alle bilene, så nå når vi låner bilen til sjefen sjøl... Så tømte vi bilen for poser og kurver, kofferter og vesker, kokebananer og ananas. Det så snart ut som om vi holdt loppemarked i grøftekanten, men på tross av at vi finkjemmet bilen, var det umulig å finne brannslukkingsapparatet.

Ja, ja, så ble det altså bot. Tjuetusen tanzaniashilling. Vi tok med oss de to politimennene til politistasjonen i Tarime for å få skikkelig kvittering på utlegget, og mens jeg ventet på å få betale, returnerte Astrid og Kasy til Steinskog for å låne brannslukkingsapparat. Miss B J O R D A L S B A K K E. Politimannen som fylte ut papirene syntes at jeg hadde et riktig så festlig navn. Dette måtte han få flere kolleger til å lese og le av. Og så ble det ”politiavhør”. Hvorfor var jeg ikke gift? Hadde jeg en forlovede? Hvor gammel var jeg? Kunne jeg ikke bare finne meg en afrikaner? Det er alltid den samme leksa. Jeg har rett og slett begynt å lure på om jeg skal melde meg inn i taperforeningen. Til slutt fikk jeg lov til å betale, og så kunne vi kjøre videre med et brannslukkingsapparat som var så stort at det fylte et helt sete. Om vi nå ble stoppe igjen, kunne vi i alle fall forsvare oss på det punktet.

Noe forsinket ankom vi Kiabakari og familien Vorhaugs nystekte vafler og nybrente kaffe. På vegen videre tok vi med oss reiselærerkollega Marianne. Hun har ett års fartstid i Mara fra forrige periode og visste akkurat hva vi skulle gjøre for å få ei fortsatt kjekk turhelg. Første programpost var Mwanza, Tanzanias nest største by. Bare det å kjøre hit og dit i Afrika er en flott opplevelse, for landskapet skifter stadig og et hvert sted har noe nytt å spennende å by på i så måte. Innover mot Mwanza lå for eksempel mange av husene oppunder store, stilige kampesteinshauger.

I Mwanza gikk vi på kafé og på markedet. Nok en gang konkluderte jeg med at det tanzanianske kjøkken overgår det kenyanske. Vi kjøpte et assortert utvalg av lokal fingermat laget av kjøtt og mel og poteter og diverse uidentifiserbare ingredienser, og det smakte utmerket godt. På markedet ble det kurv og krukkehandel på de andre. Jeg for min del stilte bare min pengepung og min bærekraft til disposisjon for de andre.

Etter å ha besøkt Mwanza tok vi inn på Speke lodge og nøyt luksuslivet i to lekre bungalower. Der fikk vi blant annet frokost på verandaen, bare noen meter fra Viktoriasjøen og med god flodhestunderholdning. Herlig. Det ble riktig mange flodhester i løpet av dagen, for vi dro på dagsutflukt i Serengeti. Vi kjørte nokså mange mil og så ufattelig mye. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi så mange tusen dyr til sammen. Høydepunktene var en løvefamilie som vi så på riktig nært hold, jeg nevner ikke med et ord hvordan vi kom så tett på dem som vi gjorde, og så leoparden selvfølgelig.

Nå har jeg overtatt reiselærerstaffettpinnen etter Marianne og blir her på Kiabakari i fjorten dager. Jeg skal en snartur innom Nairobi den 27. oktober, og da skal jeg prøve å få denne teksten og noen bilder ut på bloggen før jeg kaster meg på flyet til Zanzibar.

Nødnummer

I håp om en helgeopptur heiv jeg meg med på en søndagsutflukt til Nasjonalparken her i Nairobi. Vi satte stødig kurs mot parken i sekstiden i morrest, og på tross at vi nok en gang himlet med øynene over hvor komplisert og tidkrevende det kan være å kjøpe en enkel inngangsbillett, så fikk vi en bra start på turen. Før vi hadde tatt den første svingen, hadde vi sett både vortesvin og bush duiker. Det hele så riktig lovende ut.

Nedturen kom brått og brutalt før klokka hadde rundet sju. Vi stod fast i gjørme og kunne ikke komme oss verken fram eller tilbake. På tross av at ”The Big Five”, med unntak av elefanten, er godt representert i parken, tok vi mot til oss og gikk ut for å skubbe. Vi skubbet både foran og bak, men oppnådde vel ikke annet enn at bilen sank enda dypere ned i gjørma. I slike stunder er det godt å vite at Nasjonalparken har et nødnummer som de alltid gjør gjestene sine oppmerksomme på.

Vi ringte og ringte og ringte, men det var ikke snakk om at noen ville ta telefonen. Det er selvsagt vel og bra å ha et nødnummer, men det hjelper lite når nødtelefonen ikke er bemannet. Vi måtte til slutt ringe vår egen sjef, og han måtte kjøre bort til Nasjonalparken og gjøre dem oppmerksomme på at vi trengte hjelp. Det ordnet seg altså til slutt.

Da vi var kommet opp på tørt land igjen, fortsatte vi turen. Løvene og leopardene lå i dekning, men ellers så vi litt av hvert. Noe av det artigste var strutsemora med femten unger som ikke ville gå av veien for en land cruiser. Mora bruste truende med fjærene når vi kom for tett på, så vi måtte kjøre i hælene på dem en god stund før vi til slutt klarte å snike oss forbi. Ellers består dagens liste av sebra, giraff, bøffel, eland, reedbuck, neshorn, impala, hartebeest, bavian og skilpadde.

Jeg har smilt, men det gikk over

Det er helg, den siste i Nairobi før jeg går løs på en ny økt på Kiabakari. Nå gjelder det å utnytte storbyluksusen til fulle. Jeg fikk en skikkelig god helgestart på skjønnhetssalong på torsdag: hårklipp, farging av vipper og pedikyr for en slikk og ingen ting. Det er godt å bli dullet og stelt med, og sandalføttene min trenger virkelig en overhaling i ny og ne.

Fredag ettermiddag gikk turen til en etiopisk restaurant hvor man også får mye for pengene. Maten er utrolig god der, og det er ikke tvil om at dette er den restauranten i Nairobi som oftest får besøk av NLM’s misjonærer. I ettertid har jeg likevel begynt å angre på at jeg dro. For det første måtte vi stå i bilkø i en og en halv time for å komme oss hjem igjen. Hvis vei–fart–tid-kunnskapen min ikke er utgått på dato, gir følgende regnestykke gjennomsnittshastigheten vår: 14 kilometer delt på en og en halv time er lik 9,3 kilometer i timen. Jeg sier ikke mer.

...eller jo forresten, jeg sier mer, jeg sier at jeg bare tre kvarter etter at jeg kom hjem satte meg i en bil igjen. Turen gikk fram og tilbake til flyplassen. 48 kilometer delt på to og en halv time er lik 19,2 kilometer i timen. Nå sier jeg ikke mer.

I tillegg til kø, gav en kraftig mageknipe grunn til å angre på restaurantbesøket. Det ble en søvnløs natt og ord som matforgiftning og amøber svirret rundt i mitt stuptrøtte hode. Disse tankene var likevel ikke mer forstyrrende enn lyden fra nabolagets diskotek. Jeg kom meg selvsagt gjennom natten, og jeg kom meg gjennom en god roman, så mageknipen var da godt for noe.

Når jeg til slutt kunne stå opp, hadde jeg mest lyst til å gå å legge meg igjen, men jeg valgt å ta fram symaskina og gå løs på en misjonskvinnes hovedoppgave her i livet, nemlig forberedelser til julemessa. Halvveis i en julestrømpe fikk jeg besøk av noen av tomteungene som også ville drive med forming, og dermed gikk vi i gang igjen med den aktiviteten som har toppet hitlisten i over et år nå: Garntroll.

Mange timer og fem garntroll senere sitter jeg nå og koser meg med dagens gullkorn. Det kom fra en av gjestene mine da jeg skulle ta bilder til dette blogginnlegget. Jeg lirte selvsagt av meg den vanlige fotografoppfordringen om å smile, og da fikk jeg et svar som også oppsummerer min egen helgeopplevelse: ”Jeg har smilt, men det gikk over”.