tirsdag 22. juli 2008

Familietur

I helga har vi vært på vår første, skikkelige familietur. To dager i Masai Mara og to i Kisii. Jeg hadde fortsatt en premie på lur, vunnet på Nordisk julemesse, så derfor ble det meget luksuriøs overnatting på Basecamp Masai Mara. Hadde jeg vært på tur alene, hadde jeg sikkert holdt meg ved teltet, for basecampen fortonte seg som en like stor opplevelse som dyrene.

Vi så mange dyr, ikke minst så vi tusenvis av gnu og sebra, og vi var også så heldige at vi fikk se en gnuflokk krysse Mara River. Vi hadde ikke flaks med løvene denne gangen, og det var jo leit, for de sto øverst på ønskelista til Justus. Øverst på min liste sto selvsagt leoparden, men det er jo å håpe på et under. Nå skal ikke jeg klage, for jeg har sett leopard før, men likevel støvsuger jeg alle trær med blikket i håp om å se en leopard som svinger med halen.

Det finnes i alle fall en kort og en lang vei til Kisii fra Masai Mara. Men langt og lenge er ikke nødvendigvis det samme, i vårt tilfelle ble den korteste veien mye lengre enn den lengste, tatt tiden i betraktning. Nok en gang endte vi opp inne i et konglomerat av små veier som gikk på kryss og tvers mellom masaienes landsbyer og kuinnhegninger. Justus var frustrert over at kartet ikke stemte med terrenget, og jeg var frustrert over at terrenget ikke stemte med kartet. Begge var frustrert over veistandarden. Tok vi det med godt humør? Sånn tålelig. Har jeg vært i lignende situasjoner før? Ja. Barabara hii inaenda wapi?

Jeg har blitt varmt og godt mottatt i Kisii, både før og nå. Slekta er stor og hyggelig, og mange snakker engelsk. Jeg har ennå ikke klart for meg alle grunnreglene for skikk og bruk, men jeg lærer stadig noe nytt. En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg slapp å gå sulten. Det er mange å bli kjent med, men jeg har i alle fall begynt å danne meg et bilde av slektstreet til Justus. Nå har jeg hilst på alle helsøsknene, på bestemor, på mange tanter, onkler, fettere og kusiner, men det er likevel mange igjen som regnes som tjukkeste slekta. De får jeg vel møte en annen gang.

fredag 11. juli 2008

Flere hverdager

Her må det en oppdatering til, det er helt klart. Jeg har, av ymse grunner, forsømt bloggen lenge, men nå skal jeg da klare å skrape sammen noen ord om hverdagslivets gleder og sorger.

Siden sist har jeg hatt fjorten dager hjemme i Norge. I følge Inger var jeg hjemme for ”å sitte barnevakt” for henne mens mamma og pappa var på ferie på Azorene. I og med at det ikke ble noen cellegiftkur mens jeg var hjemme, slapp jeg å trø til som sykepleier. Hun var i nokså fin form hele tiden, men på grunn av regnværet, ble det mye zapping og sofasliting likevel. Av feriens høydepunkter, rent bortsett fra å se oppussingsprogrammer og motepoliti, vil jeg nevne trivelige besøk av eller hos gode, gamle venner. Ikke minst var det kjekt at vi fikk til et møte i PFF, en klubb som vi startet på barneskolen. Nå har vi svært sjeldne klubbmøter, men når vi først har dem, er de sannelig også sjeldent trivelige.

Jeg fikk altså fjorten dager med Inger i god form. Forøvrig har hun stort sett hatt en god uke og en dårlig, avhengig av om det har vært cellegiftuke eller ikke. Nå er hun innkalt til kirurgisk avdeling i slutten av juli, så da begynner de vel på operasjonene. Det ser ut som om både tarmen, lungene og leveren må opereres, alt til sin tid. Vi er glade og takknemlige for alle dere som fortsatt er med og ber.

Min hverdag dreier seg nå først og fremst om barnepass og husarbeid. Klesvasken er selvsagt mangedoblet, og det er oppvasken også, ikke bare fordi det er flere tallerkener, men fordi jeg faktisk lager middag hver dag. Justus har ikke ferie nå, så vi er nokså stand by på tomta, men neste helg blir det enda en premietur til Masai Mara, samt et par dager på familiebesøk i Kisii.

Jeg koser meg, ikke først og fremst med husarbeidet, men fordi jeg har en, på det jevne, lerkeblid unge som springer rundt og roper mamma. Hun er meget tålmodig med min haltende swahili, og har nå etter hvert skjønt at hvis hun bare gjentar et ord klart og tydelig, så kan jeg slå det opp i en bok. Hun elsker husarbeid, og jeg må nesten sloss om å få låne langkosten. Karlson på taket står også høyt oppe på lista, hadde det vært opp til henne, hadde hun helt sikkert sett den en gang om dagen. Det kommer stadig små innspill på svensk når hun sitter og småprater med seg selv i badebaljen. Ok, jeg innser at dette kan utvikle seg til et langt avsnitt, for ikke å si et helt kapittel, så jeg setter foten ned, fullstendig klar over at barns små og store rariteter er laaaaaaaaaangt viktigere for foreldrene enn for andre, så jeg får nøye meg med å dele de andre episodene med Justus. Til dere sier jeg derfor bare: God sommer!