fredag 26. juni 2009

Sommeråpent

Jeg har bestemt meg for å holde sommeråpent på bloggen min. Selv om den norske skolehverdagen også byr på saftig stoff, har jeg av ymse grunner valgt å la bloggen stå urørt i vinter. Kjapt oppsummert har jeg kost meg på jobb, stønnet over rettebunkene, savnet Justus og Annabel, rast over UDI sin trege, eller rett ut sagt manglende behandling av familiegjenforeningssøknaden vår, bedt om og håpet at Inger skal bli frisk, hastet avgårde til Kenya både i jule- og påskeferien, spist mer enn jeg har godt av og trasset meg igjennom et år i Bergen uten paraply.

Og nå sitter jeg her, ved mitt gamle kjøkkenbord i Stabburet på NLM-tomta i Nairobi, med senkede skuldre og et salig smil. Lykken er å få en og en halv måned med familieliv her i Kenya og i tillegg vite at Inger har hatt en vellykket operasjon, og at helsepilen hennes nå peker bratt oppover. Det er mye å takke for!

Her i Nairobi er det mye å glede seg over, først og fremst Justus og Annabel, men det er også kjekt å treffe andre kjente og kjære. Dessuten er det godt å ta inn den kenyanske stemningen igjen. Folk og fe, biler og kjerrer, tuting og rop, grønnsaksboder og bruktmarked, boblejakker i solsteiken, blomstrende hekker og falleferdige skur, overstrømmende hilsing, et virrvarr av skilt som lover det ingen kan holde, plastikkposer i grøftekantene og myndige politimenn i rundkjøringene. Alt er som før.

Annabel har begynt å lære engelsk. Hun har skoleuniform og skrivebok og synes det er stor stas å bruke det hun har lært. Det tok akkurat tre minutter fra hun kom inn døra i ”sommerhuset” vårt til hun sa ”I want to wash up”. Budskapet var det samme som sist, men språket er nytt. Ja da, den jenta kan svinge oppvaskkosten. Hjemmeleksen var å skrive en hel side med sju-tall. Det gjorde hun med stil. Annabel synger og danser fra hun står opp og til hun legger seg. For meg er det et mysterium at det går an å starte dagen i fjerde gir for så å holde koken helt til sengetid.

I morrest kjørte jeg Annabel til skolen og debuterte med en punktering som forårsaket trafikkork for hele skolebussystemet. Heldigvis er kenyanernes stressfaktor svært lav, og enda mer heldigvis var fetteren til Justus der, så da ble det orden på sakene uten at jeg behøvde å skitne eller tabbe meg ut. Min stressfaktor nådde nordisk nivå da jeg skulle kjøre hjem igjen i det klassiske trafikkaoset, men gi meg et par dager, så er jeg sikkert like tøff i trafikken som jeg en gang var.