Løver - en hverdagslig sak

Den ene premieovernattingen min som jeg vant på julebasar, har nå kommet til nytte. Noen vil kanskje si at det å få lov til å ligge i telt ikke er stort til premie, men hvis jeg sier at teltet vårt hadde innlagt vannklossett og snakkende dusj, deilige senger og strøm, så burde skeptikerne skifte mening. Det var et flott sted, og selv om campen lå utenfor selve parken, lå løvene på lur bare et par hundre meter fra sengene våre.

Den snakkende dusjen fortjener et eget avsnitt, for dette var en førstegangserfaring. Da vi ankom campen, eller rettere sagt da vi ankom noen busker i nærheten av campen, ble vi mottatt av masaier som tilbød vaskekluter og eplejuice i velkjent lodge-stil. Vi ble vist vei til teltet vårt og fikk en grundig innføring i teltets fasiliteter. Skulle vi dusje, var det bare å rope på Jacob. Jo da, jeg ville gjerne dusje. Ikke noe problem. Jacob varmet vann og stamklatret opp bakre teltstang og fylte tanken. Nå er det klart! Skulle jeg virkelig kle av meg når det bare var tretti centimeter og en teltduk mellom meg og denne Jacob? Teltduken var heldigvis tjukk, så jeg skyndte meg inn i dusjen og trakk i snora, og nedover meg strømmet det deilig, varmt vann med så godt trykk at selv jeg som har tomtas mest fasjonable bad skulle ønske jeg kunne bruke Jacob til hverdags. Er du ferdig, eller vil du at jeg skal hente mer vann? Mer vann hadde vært fint!

Jeg har vært i Masai Mara en gang før, men likevel føltes det som å være på et helt nytt sted. Denne gangen var parken grønn og frodig i stedet for gul og tørr, og dessuten er parken så stor at vi for det meste kjørte på steder hvor vi ikke var forrige gang. Det å se det fantastisk nydelige landskapet var i seg selv turen verdt, så alle dyrene var nesten for bonus å regne.

Det er ikke til å komme forbi at turismen i Kenya har gått brått ned etter jul. På reisebyrået sa de at før var det vanlige at én løve hadde tjue biler rundt seg, men nå kunne vi forvente oss tjue løver rundt vår ene bil. Jeg trodde det vel bare sånn halvvegs, men nå gir jeg reisebyrået rett. Vi så mer enn tretti løver i løpet av helga, og høydepunktet var å få være alene med en flokk på seksten løver.

Av andre høydepunkt nevner jeg serval-katten, den har jeg ikke sett før, og hyeneflokken på elleve. Flodhestene var også i farta og underholdt oss med et uvanlig høyt aktivitetsnivå. En av flodhestene var ikke mer enn én dag gammel. Det var også artig å se hvordan løvene gjemte ungene sine inne i tette busker slik at de ble helt usynlige dersom man ikke allerede visste at de var der. Det er bare å bli grønn av misunnelse folkens, safaritur er en fantastisk opplevelse som ikke et eneste program på Animal Planet eller National Geographic kan måle seg med.

Søndag

Det er mange av misjonærene her i Kenya og Tanzania som har egne blogger. Hvor oppdaterte bloggene er, varierer veldig. Det er selvsagt lettest å skrive nye innlegg når man har opplevd noe utenom det vanlige, og det skjer som regel når man er på tur. Nå har jeg ikke vært på tur på en stund, og dermed har det blitt en nokså forsiktig start på det nye blogg-året. Ikke for det, her trenger man ikke å reise langt for å oppleve noe nytt eller se noe rart. For ikke mange dager siden så jeg for eksempel noe jeg aldri har sett før, rett borti veien her. Vi hadde klatret over de siste fem fartsdumpene og var nesten klar til å svinge inn til stasjonen da det kom en pickup imot oss. Den svingte over veien og avslørte sin brede last: Et folkevognkarosseri var satt på tvers av det lille lasteplanet til pickupen, og ikke nok med det, inne i denne forhenværende folkevognen satt det en dame ved rattet. Jeg sier det igjen, de beste bildene får jeg aldri tatt.

At det lukter løk og krydder av fingrene mine på en søndagskveld er verken nytt eller rart. Alle gode ting er tre, heter det, og nå har jeg spist på etiopisk restaurant tre søndager på rad. Jeg har nevnt før at etiopisk restaurant er en skikkelig slager i misjonærflokken, og hvis noen skulle mene at det er mangel på bordskikk å spise med fingrene fra felles fat, så finnes det vel knapt en misjonær som har bordskikken i behold. Det er forresten en kjempeflott fellesskapsopplevelse å dele et måltid på den måten, skjønt på det jevne setter jeg pris på å ha min egen tallerken.

Det er ikke mange barn på tomta her i år, så det vil vel være å skryte dersom jeg sier at jeg underviser en konfirmantklasse for tiden. Sannheten er at jeg underviser én konfirmant. I dag har vi vært i Resurrection Garden, en nydelig meditasjonshage med store relieffer og mosaikkbilder med motiver fra Jesu liv. Det er et flott sted for stillhet og ettertanke. I en del av hagen har de satt opp mange marmorplater med fadervår på ulike språk. Det var en spesiell opplevelse å se fadervår på mange av de ulike stammespråkene henge side ved side og vite at Gud vår Far forener også dem som har stått sterkt imot hverandre her i Kenya den siste tiden.

Jeg har jobbet mye med fagplaner for neste skoleår i det siste, og derfor tar jeg meg selv i å tenke ”hvilke andre innholdsmomenter” har denne søndagen hatt. Læreryrket er sannelig ikke fritt for yrkesskader. Uansett, andre innholdsmomenter er gudstjeneste og kirkekaffe. En helt vanlig søndag med andre ord.

Om fjorten dager blir det Norges-tur på meg. Inger har begynt med cellegiftkur, men er stort sett hjemme i Børsa. Hun skal ha cellegift to dager på rad med fjorten dagers mellomrom i tiden framover. Det virker kanskje rart å si at jeg gleder meg til å komme hjem og treffe henne i og med at jeg tar turen fordi hun er alvorlig syk, men jeg ser virkelig fram til å være sammen med både henne og resten av familien og ikke bare leve på rapporter og bekymringer her nede. Hele familien er glad og takknemlig for alle dere som er med og ber for Inger, og vi håper dere vil fortsette med det.

Siste nytt

Jeg er vanligvis ikke plaget av skrivesperre, men nå sitter jeg her og vet ikke helt hvordan jeg skal sette ordene sammen. Det er bare litt over en uke siden jeg fikk den triste meldinga hjemmefra om at Inger, søstra mi, har fått kreft med stor spredning både i tarmen og i levra. Mandag om en uke setter de i gang med en kraftig cellegiftkur. Inger var her på besøk i jula sammen med to venninner, så vi har heldigvis nettopp fått være sammen. Hun har ikke vært seg selv i høst og skulle undersøkes på sykehus bare to dager etter at hun kom hjem fra Kenya, siden det har det kommet flere triste beskjeder om kreft og spredning.

Foreløpig blir jeg her, selv om tankene mine stort sett er i Norge nå om dagen. Litt ut i semesteret satser jeg på en tur hjem for å være sammen med Inger. Det blir for lenge å vente til sommeren nå som jeg vet hvilket tøft behandlingsløp hun har foran seg. Men jenta har humør, eller tumor-humor som det nå heter, og jeg har lovet å komme henne til unnsetning med et utvalg lekre, afrikanske parykker dersom det blir behov.

Siden forrige blogg har jeg vært en tur på Kiabakari. På grunn av urolighetene her til lands må vi velge vei med omhu, så det ble en todagersaffære via Arusha og gjennom Serengeti. Min forrige Serengeti-opplevelse var så enorm at jeg faktisk så frem til å sitte bak i en Land Cruiser og riste med knærne oppunder haka, men denne gangen hadde dyrene tydeligvis funnet grønnere gress på den andre siden av gjerdet. Bonusen var trivelig selskap i bilen, jeg haiket med Steinskog med gjester, og flybillett hjem igjen.

Jeg fikk med meg flere fine opplevelser på Kiabakari før de triste beskjedene og søvnløse nettene kom. Nok en gang en hjertelig takk til familien Vorhaug som tar seg veldig godt av meg når jeg kommer. Selv om vi bare har en liten skole med to elever, koser jeg meg veldig på Kiabakari, og det på tross av at førsteklassingen denne gangen stadig gikk rundt og fantaserte om å legge en tegnestift på stolen min. Det greide han heldigvis ikke, for familien var kun i besittelse av tegnestifter med kulehode, og slike er det vanskelig å få til å stå på lærerens stol.

Et av høydepunktene denne gangen, var å få være med hjem til en av bibelskolejentene som jeg ble kjent med i høst. Tidligere har jeg alltid vært sammen med misjonærer som behersker swahili når jeg har vært på besøk hjemme hos folk som ikke snakker engelsk, men nå fikk jeg prøve meg alene. Heldigvis har jeg blitt så godt kjent med damene på bibelskolen at de kjenner ordforrådet mitt godt nok til alltid å komme i mål med det de vil si. Det tar bare litt tid.

Selv om det har vært mange triste dager nå, er det mye godt og kjekt å fortelle også. For det første er jeg omgitt av flotte folk, mye omsorg og mye forbønn. Misjonærflokken er god å ha når veien hjem er veldig lang. Ellers har juleposten endelig kommet fram, og det setter jeg selvsagt pris på. Nå henger det flust av ferske barnebilder på kjøleskapet, og jeg er sånn rimelig oppdatert på nytt fra venneflokken. Årets julebrevpris går til Kristin Husby for en fantastisk artig rapport fra gårdslivet på Nord-Møre.