En overraskelse

Det kom brått på, det skal være sikkert. Det jeg trodde skulle være en trivelig frokost oppe hos Marianne, arrangert fordi vi ikke har sett så mye til hverandre i det siste, viste seg å være et overraskende utdrikkingslag, eller for vår del, en skikkelig utspisingsdag.

Dagen begynte for så vidt rolig og pent med deilig frokost for fire, men så begynte det å banke på døren... Den ene etter den andre dukket opp, og til slutt var vi ni. Fortsatt ante jeg fred og ingen fare, alle hadde mer eller mindre gode grunner til å stikke innom Marianne, og så var det jo trivelig da, å samles slik tilfeldig på en lørdags formiddag. Ikke før Astrid, henvendt til oss alle, sa ”skal jeg gå og hente bilen”, skjønte jeg at tilfeldighetene ikke var så tilfeldige likevel.

Jeg begynte selvsagt å grue meg med det samme. Hva kunne jeg bli nødt til å gjøre? Det aller skumleste var at det var en tromme i bilen, og jeg fryktet at jeg skulle til pers som gatemusikant. Heldigvis slapp jeg å spille tromme på gater og streder. Turen gikk til West Nairobi School, hvor det var marked. Der hadde damene leid en plass hvor jeg måtte sette opp en bod og selge tomme smørbokser, youghurtbeger, eggekartonger og lignende. Ved sånne anledninger gjelder det å overvinne seg selv og kaste seg ut i den håpløse oppgaven med iver og glød. Og sannelig, de tomme boksene fikk etter hvert bein å gå på. Noen kjøpte bokser fordi de syntes de var praktiske og billige, andre fordi de fikk en god historie om norske bryllupstradisjoner med på kjøpet, og noen la igjen en skilling eller to uten å ta med seg en boks, bare fordi de syntes det var stas at jeg skulle gifte meg med en kenyaner.

Heldigvis er damene her på tomta greie jenter, så etter at jeg hadde solgt det meste av bokseskrammelet, dro vi på piknik, og jeg fikk nyte en deilig lunsj i fred og ro. Jeg ble ikke urolig igjen før det kom en kenyaner som Astrid tydeligvis hadde en eller annen avtale med. Hva skulle skje? Plutselig var vi omringet av i alle fall hundre kenyanske skolebarn, og nervene mine frynset seg skikkelig til, men ungeflokken var visst bare en uplanlagt ekstrabonus, og snart var vi relativt alene igjen med den ene mannen. Han hadde kommet for å undervise i kenyansk sang og dans. Jeg innrømmer at jeg aldri har kjent noen dragning mot dansekurs, men må man så må man, og da gjelder det å gjøre det med godt humør. Når alt kom til alt ble det skikkelig artig, så nå, når jeg innimellom husker melodien, kan jeg faktisk synge på kisii, stammespråket til Justus, og danse til på afrikansk vis. Sangen handler om hvor vanskelig det er å finne god frukt, men det lar seg gjøre, og bare så det er klart, det er jeg som er den gode frukten!

Etter kurset var det bare kos. Først kubbespill i parken, og så fantastisk middag foran peisen på verandaen til Astrid. Jeg kom ikke i seng før i ett-tiden, og for en misjonær er det å anse som en skikkelig rangel. Som sagt, det kom brått på, men jeg fikk en fantastisk dag og sier hjertelig tusen takk til alle damene som var med, og en spesiell takk til hovedarrangørene Astrid, som skal være min forlover, og Marianne.

Og for den som lurer på når det blir bryllup, kan jeg ikke si annet enn at nå vet jeg at papirene er på veg, men hvor lang veien blir, det vet jeg ikke. Nå ser det ikke ut som om vi får giftet oss før i juni, eller kanskje i slutten av mai hvis vi er heldige.