Bryllupsfesten

Så er den store bryllupsfesten over. Det var en kjempeflott dag for oss begge, ja, for gjestene våre også, tror vi. Feststemninga har ikke lagt seg helt ennå, men hverdagen har uansett begynt. Og nå består hverdagen av helt nye elementer, men det får være til neste blogginnlegg, for nå er det bryllupet det skal dreie seg om.

Vielsen var på onsdag på et kontor nede i byen, og det var en offentlig tjeneste som ble raskt og effektivt levert, når den først ble levert vel å merke. Vi slapp inn tre kvarter etter tiden, men derfra og ut var det ikke noe sommel, det var unnagjort på under ti minutter, og hadde vi ikke hatt vitner til stede, så hadde jeg nok fortsatt vært litt i tvil.

Heldigvis fikk vi høytidsstemning i kirka på søndag. Velsignelsen var lagt inn som et ledd i den vanlige gudstjenesten, og forbønnshandlingen ble vakkert pakket inn med sang av Astrid, forloveren min. Vi var i den lutherske kirka i Nairobi sentrum, det er der Justus vanligvis går til gudstjeneste. Annabel fant selv veien fram til oss under forbønnshandlingen og knelte ned sammen med oss. Mange, også vi, ble rørt av det, og det eneste som ødela bildene var prislappene som fortsatt satt klistret fast under sandalene mine. Ja, ja, det er ikke så lett å huske alt.

Etter gudstjenesten ble den siste finishen lagt på kakene i all hast, og deretter var det fotografering før selve festen. Fem langbord var dekket på konferansesenteret, og der var det plass til hundre, bare et lite bryllup med andre ord, i alle fall i kenyansk målestokk. Det ble en flott fest med en god mix av norske og kenyanske innslag. Mange gode ord kom fra mange hold, men jeg tok ikke til tårene før de nasjonale arbeiderne kom dansende inn. Da måtte jeg forresten ut på gulvet selv også og svinge litt på hoftene. Ellers var det mer latter enn tårer, det ble en skikkelig gledesfest. Dere skulle virkelig ha vært her!