Kisii

Vi er tilbake i Nairobi etter å ha vært på en femdagerstur til Kisii. Kisii er det området Justus kommer fra, så turen har først og fremst vært et familiebesøk. Familien er slett ikke liten, og det er heller ikke så enkelt som at en onkel er en onkel og en fetter en fetter. En onkel kan like gjerne være fars søskenbarn som fars bror, og en som er gift med en tremenning kan godt regnes som fetter, for ikke å si bror. Virvaret av grener på familietreet skyldes også at både bestefedre og enkelte onkler har flere koner. Jeg prøver å få familiepuslespillet til å gå opp ved hjelp av tilleggsspørsmål, men er langt ifra i mål.

Disse dagene har vært en skikkelig festreise, både fordi vi har blitt mottatt med festmat og feiring, og fordi det har vært utrolig kjekt å møte nye familiemedlemmer og å oppleve hvor gjestfrie og varme slektningene er, selv om jeg ikke mestrer mer enn åtte ord på kisii. Mange kan engelsk, og etter sommerens skolegang kommuniserer jeg bedre og bedre på swahili. Det er utrolig hva som kan formidles med litt innstasvilje. Et høydepunkt i så måte var å møte bestemoren til Justus. Det ble ikke så mye prat kanskje, men hun var så glad for besøket at hun måtte danse. Det var en fantastisk opplevelse. Damen er 89 år gammel og sprek som ei geit. Hun er i fullt arbeid på egen åker og kunne stolt vise fram et velfylt maislager.

Det var også et høydepunkt å gå tur gjennom barndomslandet sammen med Justus. Det ble mye mimring og mange historier om både lek og fantestreker. Kisii har forandret seg mye siden Justus var gutt, ikke minst på grunn av at folketallet stadig øker. Små hus med tilhørende åkerlapper ligger tett i tett over alt. Før var det visst mer skog og utmark. Regnestykket er for så vidt enkelt. Ta den store åkeren til en bestefar og del den på seks, åtte eller ti sønner. Hver sønn har igjen sin barneflokk som alle vil ha en åkerlapp til å bygge huset sitt og dyrke maisen sin på. I stedet for at velstanden øker for hvert år som går, blir det for mange mindre og mindre å rutte med. Hovedproblemet i nesten hvert eneste hjem, er å skaffe nok inntekt til å betale skolepenger for ungene.

I store deler av Kenya er det tørke nå, og det betyr dårlige avlinger, lite mat og til og med sult for mange. Kisii er ikke dårligst stilt, for der kommer det litt regn innimellom, men likevel snakker de om at maten kanskje ikke strekker til i år. Folk her har helt andre bekymringer enn oss nordmenn. Sett med mine øyne er Kisii ett av de vakreste områdene i Kenya, og jeg kan ikke se meg mett på den fantastiske grønnfargen landskapet får fra tebuskene. Når jeg sier at Kisii er vakkert, begrenser jeg meg til å snakke om bondelandet. Byene er langt fra vakre, men folkelivet, bodene, fargene og skiltene gir likevel byene en form for sjarm. Det er ikke til å komme forbi at det er svært underholdende å betrakte bylivet.

I går pakket vi bilen full av bananer, mais og avokado, pluss et assortert utvalg av frukt og grønsaker. På toppen av det hele tronte en høne som en av tantene sendte med til Annabel. Det er slik det gjøres når man er på familiebesøk. Vi har med sukker og mel og andre husholdningsvarer i gave til dem vi besøker, og deretter blir vi velsignet med markens grøde som takk. I forrige uke leste jeg i avisen om en tragisk bussulykke med mer enn tjue omkomne. Et helt avsnitt var viet til å beskrive grønsakene som lå spredt rundt omkring på ulykkesstedet. For dem som ikke vet hvor langt maten rekker, er ikke grønsaker en ubetydelig ting.

Om et par dager reiser vi til Mombasa, og med litt flaks får jeg lagt ut både denne teksten og noen bilder før vi drar. Etter Mombasa nærmer sommerferien seg slutten, men det vil jeg slett ikke tenke på eller snakke om...