onsdag 8. juli 2009

På nett igjen

Det er ikke lett å holde bloggen sommeråpen når Tor med hammeren smeller til i nærmeste transformator. Heldigvis er det en generator på tomta, så vi har stort sett hatt tilgang på strøm, men transformatoren måtte selvsagt fikses, og det ble gjort midt på natta og feiret med en sjokkbølge som svidde av ladere, adaptere, kassaapparat, internettilkoblingen og så videre og så videre. Kenya Power! Nå har Justus skaffet meg et nytt adapter, så jeg kan i alle fall skrive et blogginnlegg, selv om jeg ikke kan legge det ut på nett ennå. Jeg priser meg lykkelig for at pc-en ikke gikk med i samme rennet, for når sant skal sies, er jeg ikke spesielt flink til å ta backup.

Her går hverdagslivet sin glade gang. Vi fryser på morgenen, svetter midt på dagen og legger oss igjen med iskalde tær. Annabel har med stor entusiasme overtatt den Bjørdalsbakkiske familietradisjonen med varmepose i senga. Jeg har jo vært ute en kenyansk julidag før og visste å utruste meg med både ullundertøy, tykke sokker og varmepose da jeg pakket koffertene, men likevel fryser jeg. Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, inntullet i et sjal, og prøver å varme hendene på en tekopp innimellom tastetrykkene.

Dagene går fort, og alle tre har vi vårt å gjøre. Annabel er skolejente. Her i Kenya får fireåringene mye av den opplæringen norske barn får i første klasse. De lærer å skrive bokstaver, og de rekner med små tall. En merkbar forskjell fra norsk skole er at Annabel ikke har ferdigtrykte skolebøker til å fylle inn tall og bokstaver i, det er tvert imot læreren som hver dag lager leksene ved å skrive inn og tegne oppgavene i hver enkelt elevs kladdebok. Når jeg ser det, kjenner jeg at jeg er takknemlig for kopimaskinene på Danielsen.

Annabel har svært travle ettermiddager, for det er mye hun skal rekke før hun legger seg. Hun skal sykle, disse, leke i sandkassen, plukke blomster, hoppe på trampoline, se film og besøke andre barn. Når hun så har spist, badet og pusset tennene, skal hun ha norske godnattsanger. Justus ble utledd her om dagen fordi han ikke kunne teksten på ”So, ro lillemann”.

Selv om Justus ikke behersker norske vuggesanger, har han kontroll på mye annet. Arbeidsdagen er sammensatt av kontorarbeid og tilsyn med mye av det praktiske arbeidet på tomta. Det bygges og flises og males og skiftes varmtvannstanker, og han går omkring og passer på at alle ting blir bra... Så er det strømmen og nettverket, forsikringene og bilsalgene og de tusen telefonene som kommer både før vi står opp og etter at vi har lagt oss. Det hender nok at jeg kommer med et ”må du virkelig...” og ”kan de ikke bare...”, og i de fleste tilfeller er svaret ja på det første og nei på det neste. Jeg prøver å trenge inn i det store mysteriet organisering av arbeid er her til lands, men kommer ikke helt i mål med min norske tankegang. Justus imponerer stadig med både allsidighet og innstasvilje, og når det er noe han ikke kan fikse selv, vet han alltid om noen som kan gjøre det.

Jeg sitter på skolebenken igjen for å heve nivået på swahilien min. Det er kjekt å lære, og også kjekt å ha mitt eget prosjekt når de to andre ikke er hjemme, og når sola nekter å varme opp svømmebassenget. Litt lesing og strikking blir det også tid til, i tillegg til at jeg prøver å holde huset, klærne og koppene rene og maten varm til husbonden kommer.

På mandag kom vi et skritt videre med familiegjenforeningen. Da ble Annabel og Justus DNA-testet. Etter mye venting og rot, tror jeg de riktige prøvene kom i den riktige konvolutten, selv om jeg et øyeblikk var redd for at Justus sin DNA skulle bli sendt av gårde med DNA-prøven til ett av somalibarna som også stod i familiegjenforeningskøen. Nå er det bare å belage seg på nye uker og måneder med venting. Saken vår ble vurdert som en enkel sak da jeg var på politiintervju. Når UDI bruker et år på enkle saker, får jeg fysisk vondt av å tenke på dem som venter i mer komplekse saker. Jeg vet hvor fortvilet det er å vente på å få lov til å være sammen med sin egen familie.Vi håper at vår tid nærmer seg.

3 kommentarer:

Ivar Bjørdalsbakke sa...

Hei søster! Hyggelig med en oppdattering om dagliglivet i Kenya. Men bildet av at man fryser på fingrene og skal trenge varmepose der nede, stemmer ikke helt med barnelærdommen:-)Her i nord har jeg siste uken med innspurt på jobben før vi drar på ferie. Hils Annabel og Justus. Fruen hilser herfra.

Thorstein Holgersen sa...

Hei Bodil

Jada.. her leser jeg bloggen din til øyet blir stort og vått.

Godt å høre at det går bra med dere. Hils Justus og Anabell så mye !

Th

Unknown sa...

Hei Bodil. Godt å høre at du har det bra i Kenya sammen med familien din. Men ullsokker og varmeflaske...? Jeg hadde det nok varmere i Hellas med opp mor 40+ på dagen og vel 20 om natta. Det ble nesten for mye av det gode. Akropolis var flott! Håper noen setter inn et ekstra gir slik at du får familien din til Norge snart. Fortsatt god ferie. Ann-Iren