Vi er tilbake i Nairobi etter å ha vært på en femdagerstur til Kisii. Kisii er det området Justus kommer fra, så turen har først og fremst vært et familiebesøk. Familien er slett ikke liten, og det er heller ikke så enkelt som at en onkel er en onkel og en fetter en fetter. En onkel kan like gjerne være fars søskenbarn som fars bror, og en som er gift med en tremenning kan godt regnes som fetter, for ikke å si bror. Virvaret av grener på familietreet skyldes også at både bestefedre og enkelte onkler har flere koner. Jeg prøver å få familiepuslespillet til å gå opp ved hjelp av tilleggsspørsmål, men er langt ifra i mål.
Disse dagene har vært en skikkelig festreise, både fordi vi har blitt mottatt med festmat og feiring, og fordi det har vært utrolig kjekt å møte nye familiemedlemmer og å oppleve hvor gjestfrie og varme slektningene er, selv om jeg ikke mestrer mer enn åtte ord på kisii. Mange kan engelsk, og etter sommerens skolegang kommuniserer jeg bedre og bedre på swahili. Det er utrolig hva som kan formidles med litt innstasvilje. Et høydepunkt i så måte var å møte bestemoren til Justus. Det ble ikke så mye prat kanskje, men hun var så glad for besøket at hun måtte danse. Det var en fantastisk opplevelse. Damen er 89 år gammel og sprek som ei geit. Hun er i fullt arbeid på egen åker og kunne stolt vise fram et velfylt maislager.
Det var også et høydepunkt å gå tur gjennom barndomslandet sammen med Justus. Det ble mye mimring og mange historier om både lek og fantestreker. Kisii har forandret seg mye siden Justus var gutt, ikke minst på grunn av at folketallet stadig øker. Små hus med tilhørende åkerlapper ligger tett i tett over alt. Før var det visst mer skog og utmark. Regnestykket er for så vidt enkelt. Ta den store åkeren til en bestefar og del den på seks, åtte eller ti sønner. Hver sønn har igjen sin barneflokk som alle vil ha en åkerlapp til å bygge huset sitt og dyrke maisen sin på. I stedet for at velstanden øker for hvert år som går, blir det for mange mindre og mindre å rutte med. Hovedproblemet i nesten hvert eneste hjem, er å skaffe nok inntekt til å betale skolepenger for ungene.
I store deler av Kenya er det tørke nå, og det betyr dårlige avlinger, lite mat og til og med sult for mange. Kisii er ikke dårligst stilt, for der kommer det litt regn innimellom, men likevel snakker de om at maten kanskje ikke strekker til i år. Folk her har helt andre bekymringer enn oss nordmenn. Sett med mine øyne er Kisii ett av de vakreste områdene i Kenya, og jeg kan ikke se meg mett på den fantastiske grønnfargen landskapet får fra tebuskene. Når jeg sier at Kisii er vakkert, begrenser jeg meg til å snakke om bondelandet. Byene er langt fra vakre, men folkelivet, bodene, fargene og skiltene gir likevel byene en form for sjarm. Det er ikke til å komme forbi at det er svært underholdende å betrakte bylivet.
I går pakket vi bilen full av bananer, mais og avokado, pluss et assortert utvalg av frukt og grønsaker. På toppen av det hele tronte en høne som en av tantene sendte med til Annabel. Det er slik det gjøres når man er på familiebesøk. Vi har med sukker og mel og andre husholdningsvarer i gave til dem vi besøker, og deretter blir vi velsignet med markens grøde som takk. I forrige uke leste jeg i avisen om en tragisk bussulykke med mer enn tjue omkomne. Et helt avsnitt var viet til å beskrive grønsakene som lå spredt rundt omkring på ulykkesstedet. For dem som ikke vet hvor langt maten rekker, er ikke grønsaker en ubetydelig ting.
Om et par dager reiser vi til Mombasa, og med litt flaks får jeg lagt ut både denne teksten og noen bilder før vi drar. Etter Mombasa nærmer sommerferien seg slutten, men det vil jeg slett ikke tenke på eller snakke om...
fredag 31. juli 2009
onsdag 22. juli 2009
Bedre og bedre dag for dag
Jeg tygger knallrøde tabletter og drikker hostesaft som smaker vaniljeis – kenyanerne liker å ha det fargerikt, til og med i medisinskapet sitt. Jeg husker jeg himlet med øynene da Annabel fikk både gule og rosa miksturer foreskrevet av en lege i fjor, uten så mye som en merkelapp på medisinflasken eller en beskrivelse av doseringen. Akk ja, etter et par dager i senga var også jeg villig til å prøve. Jeg er på bedringens vei og slepte meg av gårde til skolen i dag. Innstasen måtte deretter oppveies med en totimers hvil. Nå er jeg sånn noen lunde i balanse igjen og vet hvordan jeg skal snakke om hodepine, feber og mageproblemer på swahili.
Forhåpentligvis er jeg bra igjen til helga, for da starter ferie-ferien. Hittil har det bare vært hverdager, men nå skal vi ut på tur. Det er forøvrig bare Justus og jeg som skal på ferie, for Annabel kan ikke ta fri fra skolen. Hun skal ha eksamener som avgjør om hun får rykke opp et klassetrinn. Det er temmelig fjernt fra norsk tankegang, men sånn er det altså å være fireåring her. Mens vi er på tur, tar barnpiken Dorika over det daglige ansvaret for Annabel igjen. Hun har hatt ferie hjemme hos sine foreldre mens jeg har vært her.
I helga var vi på personaltur til Lukenya sammen med de nasjonalt ansatte og deres familier. Det var en kjekk dag full av leker og konkurranser og med treretters lunsj og tid til avslapping. Det var svømmebasseng på stedet, men det var helt uaktuelt å stille som den eneste voksne i bikini foran en flokk kenyanere som mener at skjørtekanten bør dekke knærne godt. Annabel var derimot utrustet med både badedrakt og badering og underholdt et stort publikum med imiterte svømmetak i barnebassenget. Da tennene hennes begynte å klapre, jagde jeg henne på land og sa at hun måtte springe noen runder for å få varmen i seg. I et ubevoktet øyeblikk kastet hun seg likevel ut i bassenget igjen, men denne gangen uten badering, og dermed måtte jeg uti en tur likevel og fiske henne opp. Hun har ikke helt skjønt at hun ikke kan svømme uten hjelpemidler.
Justus og jeg har vært gift i over et år, men det er fortsatt mange ting vi ikke har prøvd sammen ennå. Denne uken har vært Justus sin første sjanse til å vise hvordan han takler å ha en syk kone. Han har bestått prøven, for ikke å si prøvelsen, med glans. For det første har han vært svært omsorgsfull og stukket innom flere ganger i løpet av arbeidsdagen for å se til meg. For det andre har han tatt seg av alt det praktiske som jeg vanligvis gjør, slik som matlaging og klesvask og henting og bringing av Annabel. For det tredje vil han ikke at jeg skal begynne å gjøre disse tingene igjen selv om jeg har blitt litt bedre, han vil heller at jeg skal slappe av til jeg er helt bra. Jeg ser stadig nye grunner til å takke for den flotte mannen jeg har fått!
Forhåpentligvis er jeg bra igjen til helga, for da starter ferie-ferien. Hittil har det bare vært hverdager, men nå skal vi ut på tur. Det er forøvrig bare Justus og jeg som skal på ferie, for Annabel kan ikke ta fri fra skolen. Hun skal ha eksamener som avgjør om hun får rykke opp et klassetrinn. Det er temmelig fjernt fra norsk tankegang, men sånn er det altså å være fireåring her. Mens vi er på tur, tar barnpiken Dorika over det daglige ansvaret for Annabel igjen. Hun har hatt ferie hjemme hos sine foreldre mens jeg har vært her.
I helga var vi på personaltur til Lukenya sammen med de nasjonalt ansatte og deres familier. Det var en kjekk dag full av leker og konkurranser og med treretters lunsj og tid til avslapping. Det var svømmebasseng på stedet, men det var helt uaktuelt å stille som den eneste voksne i bikini foran en flokk kenyanere som mener at skjørtekanten bør dekke knærne godt. Annabel var derimot utrustet med både badedrakt og badering og underholdt et stort publikum med imiterte svømmetak i barnebassenget. Da tennene hennes begynte å klapre, jagde jeg henne på land og sa at hun måtte springe noen runder for å få varmen i seg. I et ubevoktet øyeblikk kastet hun seg likevel ut i bassenget igjen, men denne gangen uten badering, og dermed måtte jeg uti en tur likevel og fiske henne opp. Hun har ikke helt skjønt at hun ikke kan svømme uten hjelpemidler.
Justus og jeg har vært gift i over et år, men det er fortsatt mange ting vi ikke har prøvd sammen ennå. Denne uken har vært Justus sin første sjanse til å vise hvordan han takler å ha en syk kone. Han har bestått prøven, for ikke å si prøvelsen, med glans. For det første har han vært svært omsorgsfull og stukket innom flere ganger i løpet av arbeidsdagen for å se til meg. For det andre har han tatt seg av alt det praktiske som jeg vanligvis gjør, slik som matlaging og klesvask og henting og bringing av Annabel. For det tredje vil han ikke at jeg skal begynne å gjøre disse tingene igjen selv om jeg har blitt litt bedre, han vil heller at jeg skal slappe av til jeg er helt bra. Jeg ser stadig nye grunner til å takke for den flotte mannen jeg har fått!
onsdag 8. juli 2009
På nett igjen
Det er ikke lett å holde bloggen sommeråpen når Tor med hammeren smeller til i nærmeste transformator. Heldigvis er det en generator på tomta, så vi har stort sett hatt tilgang på strøm, men transformatoren måtte selvsagt fikses, og det ble gjort midt på natta og feiret med en sjokkbølge som svidde av ladere, adaptere, kassaapparat, internettilkoblingen og så videre og så videre. Kenya Power! Nå har Justus skaffet meg et nytt adapter, så jeg kan i alle fall skrive et blogginnlegg, selv om jeg ikke kan legge det ut på nett ennå. Jeg priser meg lykkelig for at pc-en ikke gikk med i samme rennet, for når sant skal sies, er jeg ikke spesielt flink til å ta backup.
Her går hverdagslivet sin glade gang. Vi fryser på morgenen, svetter midt på dagen og legger oss igjen med iskalde tær. Annabel har med stor entusiasme overtatt den Bjørdalsbakkiske familietradisjonen med varmepose i senga. Jeg har jo vært ute en kenyansk julidag før og visste å utruste meg med både ullundertøy, tykke sokker og varmepose da jeg pakket koffertene, men likevel fryser jeg. Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, inntullet i et sjal, og prøver å varme hendene på en tekopp innimellom tastetrykkene.
Dagene går fort, og alle tre har vi vårt å gjøre. Annabel er skolejente. Her i Kenya får fireåringene mye av den opplæringen norske barn får i første klasse. De lærer å skrive bokstaver, og de rekner med små tall. En merkbar forskjell fra norsk skole er at Annabel ikke har ferdigtrykte skolebøker til å fylle inn tall og bokstaver i, det er tvert imot læreren som hver dag lager leksene ved å skrive inn og tegne oppgavene i hver enkelt elevs kladdebok. Når jeg ser det, kjenner jeg at jeg er takknemlig for kopimaskinene på Danielsen.
Annabel har svært travle ettermiddager, for det er mye hun skal rekke før hun legger seg. Hun skal sykle, disse, leke i sandkassen, plukke blomster, hoppe på trampoline, se film og besøke andre barn. Når hun så har spist, badet og pusset tennene, skal hun ha norske godnattsanger. Justus ble utledd her om dagen fordi han ikke kunne teksten på ”So, ro lillemann”.
Selv om Justus ikke behersker norske vuggesanger, har han kontroll på mye annet. Arbeidsdagen er sammensatt av kontorarbeid og tilsyn med mye av det praktiske arbeidet på tomta. Det bygges og flises og males og skiftes varmtvannstanker, og han går omkring og passer på at alle ting blir bra... Så er det strømmen og nettverket, forsikringene og bilsalgene og de tusen telefonene som kommer både før vi står opp og etter at vi har lagt oss. Det hender nok at jeg kommer med et ”må du virkelig...” og ”kan de ikke bare...”, og i de fleste tilfeller er svaret ja på det første og nei på det neste. Jeg prøver å trenge inn i det store mysteriet organisering av arbeid er her til lands, men kommer ikke helt i mål med min norske tankegang. Justus imponerer stadig med både allsidighet og innstasvilje, og når det er noe han ikke kan fikse selv, vet han alltid om noen som kan gjøre det.
Jeg sitter på skolebenken igjen for å heve nivået på swahilien min. Det er kjekt å lære, og også kjekt å ha mitt eget prosjekt når de to andre ikke er hjemme, og når sola nekter å varme opp svømmebassenget. Litt lesing og strikking blir det også tid til, i tillegg til at jeg prøver å holde huset, klærne og koppene rene og maten varm til husbonden kommer.
På mandag kom vi et skritt videre med familiegjenforeningen. Da ble Annabel og Justus DNA-testet. Etter mye venting og rot, tror jeg de riktige prøvene kom i den riktige konvolutten, selv om jeg et øyeblikk var redd for at Justus sin DNA skulle bli sendt av gårde med DNA-prøven til ett av somalibarna som også stod i familiegjenforeningskøen. Nå er det bare å belage seg på nye uker og måneder med venting. Saken vår ble vurdert som en enkel sak da jeg var på politiintervju. Når UDI bruker et år på enkle saker, får jeg fysisk vondt av å tenke på dem som venter i mer komplekse saker. Jeg vet hvor fortvilet det er å vente på å få lov til å være sammen med sin egen familie.Vi håper at vår tid nærmer seg.
Her går hverdagslivet sin glade gang. Vi fryser på morgenen, svetter midt på dagen og legger oss igjen med iskalde tær. Annabel har med stor entusiasme overtatt den Bjørdalsbakkiske familietradisjonen med varmepose i senga. Jeg har jo vært ute en kenyansk julidag før og visste å utruste meg med både ullundertøy, tykke sokker og varmepose da jeg pakket koffertene, men likevel fryser jeg. Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, inntullet i et sjal, og prøver å varme hendene på en tekopp innimellom tastetrykkene.
Dagene går fort, og alle tre har vi vårt å gjøre. Annabel er skolejente. Her i Kenya får fireåringene mye av den opplæringen norske barn får i første klasse. De lærer å skrive bokstaver, og de rekner med små tall. En merkbar forskjell fra norsk skole er at Annabel ikke har ferdigtrykte skolebøker til å fylle inn tall og bokstaver i, det er tvert imot læreren som hver dag lager leksene ved å skrive inn og tegne oppgavene i hver enkelt elevs kladdebok. Når jeg ser det, kjenner jeg at jeg er takknemlig for kopimaskinene på Danielsen.
Annabel har svært travle ettermiddager, for det er mye hun skal rekke før hun legger seg. Hun skal sykle, disse, leke i sandkassen, plukke blomster, hoppe på trampoline, se film og besøke andre barn. Når hun så har spist, badet og pusset tennene, skal hun ha norske godnattsanger. Justus ble utledd her om dagen fordi han ikke kunne teksten på ”So, ro lillemann”.
Selv om Justus ikke behersker norske vuggesanger, har han kontroll på mye annet. Arbeidsdagen er sammensatt av kontorarbeid og tilsyn med mye av det praktiske arbeidet på tomta. Det bygges og flises og males og skiftes varmtvannstanker, og han går omkring og passer på at alle ting blir bra... Så er det strømmen og nettverket, forsikringene og bilsalgene og de tusen telefonene som kommer både før vi står opp og etter at vi har lagt oss. Det hender nok at jeg kommer med et ”må du virkelig...” og ”kan de ikke bare...”, og i de fleste tilfeller er svaret ja på det første og nei på det neste. Jeg prøver å trenge inn i det store mysteriet organisering av arbeid er her til lands, men kommer ikke helt i mål med min norske tankegang. Justus imponerer stadig med både allsidighet og innstasvilje, og når det er noe han ikke kan fikse selv, vet han alltid om noen som kan gjøre det.
Jeg sitter på skolebenken igjen for å heve nivået på swahilien min. Det er kjekt å lære, og også kjekt å ha mitt eget prosjekt når de to andre ikke er hjemme, og når sola nekter å varme opp svømmebassenget. Litt lesing og strikking blir det også tid til, i tillegg til at jeg prøver å holde huset, klærne og koppene rene og maten varm til husbonden kommer.
På mandag kom vi et skritt videre med familiegjenforeningen. Da ble Annabel og Justus DNA-testet. Etter mye venting og rot, tror jeg de riktige prøvene kom i den riktige konvolutten, selv om jeg et øyeblikk var redd for at Justus sin DNA skulle bli sendt av gårde med DNA-prøven til ett av somalibarna som også stod i familiegjenforeningskøen. Nå er det bare å belage seg på nye uker og måneder med venting. Saken vår ble vurdert som en enkel sak da jeg var på politiintervju. Når UDI bruker et år på enkle saker, får jeg fysisk vondt av å tenke på dem som venter i mer komplekse saker. Jeg vet hvor fortvilet det er å vente på å få lov til å være sammen med sin egen familie.Vi håper at vår tid nærmer seg.
fredag 26. juni 2009
Sommeråpent
Jeg har bestemt meg for å holde sommeråpent på bloggen min. Selv om den norske skolehverdagen også byr på saftig stoff, har jeg av ymse grunner valgt å la bloggen stå urørt i vinter. Kjapt oppsummert har jeg kost meg på jobb, stønnet over rettebunkene, savnet Justus og Annabel, rast over UDI sin trege, eller rett ut sagt manglende behandling av familiegjenforeningssøknaden vår, bedt om og håpet at Inger skal bli frisk, hastet avgårde til Kenya både i jule- og påskeferien, spist mer enn jeg har godt av og trasset meg igjennom et år i Bergen uten paraply.
Og nå sitter jeg her, ved mitt gamle kjøkkenbord i Stabburet på NLM-tomta i Nairobi, med senkede skuldre og et salig smil. Lykken er å få en og en halv måned med familieliv her i Kenya og i tillegg vite at Inger har hatt en vellykket operasjon, og at helsepilen hennes nå peker bratt oppover. Det er mye å takke for!
Her i Nairobi er det mye å glede seg over, først og fremst Justus og Annabel, men det er også kjekt å treffe andre kjente og kjære. Dessuten er det godt å ta inn den kenyanske stemningen igjen. Folk og fe, biler og kjerrer, tuting og rop, grønnsaksboder og bruktmarked, boblejakker i solsteiken, blomstrende hekker og falleferdige skur, overstrømmende hilsing, et virrvarr av skilt som lover det ingen kan holde, plastikkposer i grøftekantene og myndige politimenn i rundkjøringene. Alt er som før.
Annabel har begynt å lære engelsk. Hun har skoleuniform og skrivebok og synes det er stor stas å bruke det hun har lært. Det tok akkurat tre minutter fra hun kom inn døra i ”sommerhuset” vårt til hun sa ”I want to wash up”. Budskapet var det samme som sist, men språket er nytt. Ja da, den jenta kan svinge oppvaskkosten. Hjemmeleksen var å skrive en hel side med sju-tall. Det gjorde hun med stil. Annabel synger og danser fra hun står opp og til hun legger seg. For meg er det et mysterium at det går an å starte dagen i fjerde gir for så å holde koken helt til sengetid.
I morrest kjørte jeg Annabel til skolen og debuterte med en punktering som forårsaket trafikkork for hele skolebussystemet. Heldigvis er kenyanernes stressfaktor svært lav, og enda mer heldigvis var fetteren til Justus der, så da ble det orden på sakene uten at jeg behøvde å skitne eller tabbe meg ut. Min stressfaktor nådde nordisk nivå da jeg skulle kjøre hjem igjen i det klassiske trafikkaoset, men gi meg et par dager, så er jeg sikkert like tøff i trafikken som jeg en gang var.
Og nå sitter jeg her, ved mitt gamle kjøkkenbord i Stabburet på NLM-tomta i Nairobi, med senkede skuldre og et salig smil. Lykken er å få en og en halv måned med familieliv her i Kenya og i tillegg vite at Inger har hatt en vellykket operasjon, og at helsepilen hennes nå peker bratt oppover. Det er mye å takke for!
Her i Nairobi er det mye å glede seg over, først og fremst Justus og Annabel, men det er også kjekt å treffe andre kjente og kjære. Dessuten er det godt å ta inn den kenyanske stemningen igjen. Folk og fe, biler og kjerrer, tuting og rop, grønnsaksboder og bruktmarked, boblejakker i solsteiken, blomstrende hekker og falleferdige skur, overstrømmende hilsing, et virrvarr av skilt som lover det ingen kan holde, plastikkposer i grøftekantene og myndige politimenn i rundkjøringene. Alt er som før.
Annabel har begynt å lære engelsk. Hun har skoleuniform og skrivebok og synes det er stor stas å bruke det hun har lært. Det tok akkurat tre minutter fra hun kom inn døra i ”sommerhuset” vårt til hun sa ”I want to wash up”. Budskapet var det samme som sist, men språket er nytt. Ja da, den jenta kan svinge oppvaskkosten. Hjemmeleksen var å skrive en hel side med sju-tall. Det gjorde hun med stil. Annabel synger og danser fra hun står opp og til hun legger seg. For meg er det et mysterium at det går an å starte dagen i fjerde gir for så å holde koken helt til sengetid.
I morrest kjørte jeg Annabel til skolen og debuterte med en punktering som forårsaket trafikkork for hele skolebussystemet. Heldigvis er kenyanernes stressfaktor svært lav, og enda mer heldigvis var fetteren til Justus der, så da ble det orden på sakene uten at jeg behøvde å skitne eller tabbe meg ut. Min stressfaktor nådde nordisk nivå da jeg skulle kjøre hjem igjen i det klassiske trafikkaoset, men gi meg et par dager, så er jeg sikkert like tøff i trafikken som jeg en gang var.
tirsdag 22. juli 2008
Familietur
I helga har vi vært på vår første, skikkelige familietur. To dager i Masai Mara og to i Kisii. Jeg hadde fortsatt en premie på lur, vunnet på Nordisk julemesse, så derfor ble det meget luksuriøs overnatting på Basecamp Masai Mara. Hadde jeg vært på tur alene, hadde jeg sikkert holdt meg ved teltet, for basecampen fortonte seg som en like stor opplevelse som dyrene.
Vi så mange dyr, ikke minst så vi tusenvis av gnu og sebra, og vi var også så heldige at vi fikk se en gnuflokk krysse Mara River. Vi hadde ikke flaks med løvene denne gangen, og det var jo leit, for de sto øverst på ønskelista til Justus. Øverst på min liste sto selvsagt leoparden, men det er jo å håpe på et under. Nå skal ikke jeg klage, for jeg har sett leopard før, men likevel støvsuger jeg alle trær med blikket i håp om å se en leopard som svinger med halen.
Det finnes i alle fall en kort og en lang vei til Kisii fra Masai Mara. Men langt og lenge er ikke nødvendigvis det samme, i vårt tilfelle ble den korteste veien mye lengre enn den lengste, tatt tiden i betraktning. Nok en gang endte vi opp inne i et konglomerat av små veier som gikk på kryss og tvers mellom masaienes landsbyer og kuinnhegninger. Justus var frustrert over at kartet ikke stemte med terrenget, og jeg var frustrert over at terrenget ikke stemte med kartet. Begge var frustrert over veistandarden. Tok vi det med godt humør? Sånn tålelig. Har jeg vært i lignende situasjoner før? Ja. Barabara hii inaenda wapi?
Jeg har blitt varmt og godt mottatt i Kisii, både før og nå. Slekta er stor og hyggelig, og mange snakker engelsk. Jeg har ennå ikke klart for meg alle grunnreglene for skikk og bruk, men jeg lærer stadig noe nytt. En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg slapp å gå sulten. Det er mange å bli kjent med, men jeg har i alle fall begynt å danne meg et bilde av slektstreet til Justus. Nå har jeg hilst på alle helsøsknene, på bestemor, på mange tanter, onkler, fettere og kusiner, men det er likevel mange igjen som regnes som tjukkeste slekta. De får jeg vel møte en annen gang.
Vi så mange dyr, ikke minst så vi tusenvis av gnu og sebra, og vi var også så heldige at vi fikk se en gnuflokk krysse Mara River. Vi hadde ikke flaks med løvene denne gangen, og det var jo leit, for de sto øverst på ønskelista til Justus. Øverst på min liste sto selvsagt leoparden, men det er jo å håpe på et under. Nå skal ikke jeg klage, for jeg har sett leopard før, men likevel støvsuger jeg alle trær med blikket i håp om å se en leopard som svinger med halen.
Det finnes i alle fall en kort og en lang vei til Kisii fra Masai Mara. Men langt og lenge er ikke nødvendigvis det samme, i vårt tilfelle ble den korteste veien mye lengre enn den lengste, tatt tiden i betraktning. Nok en gang endte vi opp inne i et konglomerat av små veier som gikk på kryss og tvers mellom masaienes landsbyer og kuinnhegninger. Justus var frustrert over at kartet ikke stemte med terrenget, og jeg var frustrert over at terrenget ikke stemte med kartet. Begge var frustrert over veistandarden. Tok vi det med godt humør? Sånn tålelig. Har jeg vært i lignende situasjoner før? Ja. Barabara hii inaenda wapi?
Jeg har blitt varmt og godt mottatt i Kisii, både før og nå. Slekta er stor og hyggelig, og mange snakker engelsk. Jeg har ennå ikke klart for meg alle grunnreglene for skikk og bruk, men jeg lærer stadig noe nytt. En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg slapp å gå sulten. Det er mange å bli kjent med, men jeg har i alle fall begynt å danne meg et bilde av slektstreet til Justus. Nå har jeg hilst på alle helsøsknene, på bestemor, på mange tanter, onkler, fettere og kusiner, men det er likevel mange igjen som regnes som tjukkeste slekta. De får jeg vel møte en annen gang.
fredag 11. juli 2008
Flere hverdager
Her må det en oppdatering til, det er helt klart. Jeg har, av ymse grunner, forsømt bloggen lenge, men nå skal jeg da klare å skrape sammen noen ord om hverdagslivets gleder og sorger.
Siden sist har jeg hatt fjorten dager hjemme i Norge. I følge Inger var jeg hjemme for ”å sitte barnevakt” for henne mens mamma og pappa var på ferie på Azorene. I og med at det ikke ble noen cellegiftkur mens jeg var hjemme, slapp jeg å trø til som sykepleier. Hun var i nokså fin form hele tiden, men på grunn av regnværet, ble det mye zapping og sofasliting likevel. Av feriens høydepunkter, rent bortsett fra å se oppussingsprogrammer og motepoliti, vil jeg nevne trivelige besøk av eller hos gode, gamle venner. Ikke minst var det kjekt at vi fikk til et møte i PFF, en klubb som vi startet på barneskolen. Nå har vi svært sjeldne klubbmøter, men når vi først har dem, er de sannelig også sjeldent trivelige.
Jeg fikk altså fjorten dager med Inger i god form. Forøvrig har hun stort sett hatt en god uke og en dårlig, avhengig av om det har vært cellegiftuke eller ikke. Nå er hun innkalt til kirurgisk avdeling i slutten av juli, så da begynner de vel på operasjonene. Det ser ut som om både tarmen, lungene og leveren må opereres, alt til sin tid. Vi er glade og takknemlige for alle dere som fortsatt er med og ber.
Min hverdag dreier seg nå først og fremst om barnepass og husarbeid. Klesvasken er selvsagt mangedoblet, og det er oppvasken også, ikke bare fordi det er flere tallerkener, men fordi jeg faktisk lager middag hver dag. Justus har ikke ferie nå, så vi er nokså stand by på tomta, men neste helg blir det enda en premietur til Masai Mara, samt et par dager på familiebesøk i Kisii.
Jeg koser meg, ikke først og fremst med husarbeidet, men fordi jeg har en, på det jevne, lerkeblid unge som springer rundt og roper mamma. Hun er meget tålmodig med min haltende swahili, og har nå etter hvert skjønt at hvis hun bare gjentar et ord klart og tydelig, så kan jeg slå det opp i en bok. Hun elsker husarbeid, og jeg må nesten sloss om å få låne langkosten. Karlson på taket står også høyt oppe på lista, hadde det vært opp til henne, hadde hun helt sikkert sett den en gang om dagen. Det kommer stadig små innspill på svensk når hun sitter og småprater med seg selv i badebaljen. Ok, jeg innser at dette kan utvikle seg til et langt avsnitt, for ikke å si et helt kapittel, så jeg setter foten ned, fullstendig klar over at barns små og store rariteter er laaaaaaaaaangt viktigere for foreldrene enn for andre, så jeg får nøye meg med å dele de andre episodene med Justus. Til dere sier jeg derfor bare: God sommer!
Siden sist har jeg hatt fjorten dager hjemme i Norge. I følge Inger var jeg hjemme for ”å sitte barnevakt” for henne mens mamma og pappa var på ferie på Azorene. I og med at det ikke ble noen cellegiftkur mens jeg var hjemme, slapp jeg å trø til som sykepleier. Hun var i nokså fin form hele tiden, men på grunn av regnværet, ble det mye zapping og sofasliting likevel. Av feriens høydepunkter, rent bortsett fra å se oppussingsprogrammer og motepoliti, vil jeg nevne trivelige besøk av eller hos gode, gamle venner. Ikke minst var det kjekt at vi fikk til et møte i PFF, en klubb som vi startet på barneskolen. Nå har vi svært sjeldne klubbmøter, men når vi først har dem, er de sannelig også sjeldent trivelige.
Jeg fikk altså fjorten dager med Inger i god form. Forøvrig har hun stort sett hatt en god uke og en dårlig, avhengig av om det har vært cellegiftuke eller ikke. Nå er hun innkalt til kirurgisk avdeling i slutten av juli, så da begynner de vel på operasjonene. Det ser ut som om både tarmen, lungene og leveren må opereres, alt til sin tid. Vi er glade og takknemlige for alle dere som fortsatt er med og ber.
Min hverdag dreier seg nå først og fremst om barnepass og husarbeid. Klesvasken er selvsagt mangedoblet, og det er oppvasken også, ikke bare fordi det er flere tallerkener, men fordi jeg faktisk lager middag hver dag. Justus har ikke ferie nå, så vi er nokså stand by på tomta, men neste helg blir det enda en premietur til Masai Mara, samt et par dager på familiebesøk i Kisii.
Jeg koser meg, ikke først og fremst med husarbeidet, men fordi jeg har en, på det jevne, lerkeblid unge som springer rundt og roper mamma. Hun er meget tålmodig med min haltende swahili, og har nå etter hvert skjønt at hvis hun bare gjentar et ord klart og tydelig, så kan jeg slå det opp i en bok. Hun elsker husarbeid, og jeg må nesten sloss om å få låne langkosten. Karlson på taket står også høyt oppe på lista, hadde det vært opp til henne, hadde hun helt sikkert sett den en gang om dagen. Det kommer stadig små innspill på svensk når hun sitter og småprater med seg selv i badebaljen. Ok, jeg innser at dette kan utvikle seg til et langt avsnitt, for ikke å si et helt kapittel, så jeg setter foten ned, fullstendig klar over at barns små og store rariteter er laaaaaaaaaangt viktigere for foreldrene enn for andre, så jeg får nøye meg med å dele de andre episodene med Justus. Til dere sier jeg derfor bare: God sommer!
fredag 6. juni 2008
Hverdag
Etter festdagene har vi nå hatt en rekke hverdager. Det er ikke dermed sagt at disse dagene har vært mindre festlige. Jeg liker hverdagene min veldig godt. Justus og jeg har ikke funnet på så mange sprell, men Annabel spreller gjerne, ikke minst i badebaljen, som er favorittlekeplassen hennes. Alle swahiliordene som har med bading, vasking, såpe, vaskeklut, varmt vann og kaldt vann å gjøre, sitter nå som støpt.
Det er fellesperiode her i Nairobi nå, så alle skoleungene våre er samlet på tomta. De øver for tiden på skuespill til avslutningsfesten. Det er jeg med på, men ellers holder jeg hovedsaklig til på biblioteket. Nå ser jeg enden på et gigantisk rydde- og organiseringsprosjekt, og det er jeg utrolig glad for. Denne uken fikk jeg forresten være med ungene ned i Kwinda, som er en liten slum som grenser til tomta vår. Når jeg sier liten, dreier det seg om kvadratmeter, ikke om antall mennesker. Vi besøkte en barnehage der som vi har litt kontakt med. De sang og vi sang, og så hadde vi selvsagt med noe godt. Jeg for min del har ikke vært i Kwinda før, så jeg er glad jeg fikk en anledning før jeg reiste hjem. Jeg kjenner jo lydene fra Kwinda godt, både de som siver inn soveromsvinduet mitt på nattestid, slik som trommer i forbindelse med dødsfall, og de som overdøver alle andre lyder på dagtid, slik som maismølla som har kraftig motor, men ikke lyddemper.
I og med at jeg har giftet meg med en kenyaner, har hverdagen også fått enkelte karakteristiske kenyanske innslag, slik som å lage chai til frokost. Forøvrig har den gamle brunosten min fått bein å gå på etter at Justus kom i hus. Jeg er ikke noen storforbruker av brunost, men Justus han må ha det, bare må ha det på brødskiva. Ellers lå det en høne og klukket på verandaen her om dagen, og Justus hadde invitert Astrid til å komme og slakte den. Under lunchen på bryllupsdagen vår, avslørte Astrid at hun hadde slaktet høne en gang før, og nå måtte hun bevise at hun kunne det. Jeg fikk ribbe høna, og det var for så vidt noe nytt for meg, men derfra og ut seilte jeg på gammel Lia-erfaring. Å koke en høne er ingen sak, selv for en Mzungu.
Nå er det snart bare en uke igjen til jeg reiser på besøk til Trøndelag. Jeg gleder meg til å være hjemme og ikke minst til å være sammen med Inger og de andre i familien, men samtidig har jeg lite lyst til å reise fra ny-familien min. Heldigvis har vi hele juli før gressenketida begynner for alvor. Ikke særlig kjekt akkurat det, men heldigvis kan jeg glede meg både til å komme tilbake til mitt høyt elskede Bergen og til kjekk jobb, gode kollegaer, trivelige venner og så videre. Jo da, det skal gå dette her, men heldigvis har vi godt med tid på oss ennå.
Det er fellesperiode her i Nairobi nå, så alle skoleungene våre er samlet på tomta. De øver for tiden på skuespill til avslutningsfesten. Det er jeg med på, men ellers holder jeg hovedsaklig til på biblioteket. Nå ser jeg enden på et gigantisk rydde- og organiseringsprosjekt, og det er jeg utrolig glad for. Denne uken fikk jeg forresten være med ungene ned i Kwinda, som er en liten slum som grenser til tomta vår. Når jeg sier liten, dreier det seg om kvadratmeter, ikke om antall mennesker. Vi besøkte en barnehage der som vi har litt kontakt med. De sang og vi sang, og så hadde vi selvsagt med noe godt. Jeg for min del har ikke vært i Kwinda før, så jeg er glad jeg fikk en anledning før jeg reiste hjem. Jeg kjenner jo lydene fra Kwinda godt, både de som siver inn soveromsvinduet mitt på nattestid, slik som trommer i forbindelse med dødsfall, og de som overdøver alle andre lyder på dagtid, slik som maismølla som har kraftig motor, men ikke lyddemper.
I og med at jeg har giftet meg med en kenyaner, har hverdagen også fått enkelte karakteristiske kenyanske innslag, slik som å lage chai til frokost. Forøvrig har den gamle brunosten min fått bein å gå på etter at Justus kom i hus. Jeg er ikke noen storforbruker av brunost, men Justus han må ha det, bare må ha det på brødskiva. Ellers lå det en høne og klukket på verandaen her om dagen, og Justus hadde invitert Astrid til å komme og slakte den. Under lunchen på bryllupsdagen vår, avslørte Astrid at hun hadde slaktet høne en gang før, og nå måtte hun bevise at hun kunne det. Jeg fikk ribbe høna, og det var for så vidt noe nytt for meg, men derfra og ut seilte jeg på gammel Lia-erfaring. Å koke en høne er ingen sak, selv for en Mzungu.
Nå er det snart bare en uke igjen til jeg reiser på besøk til Trøndelag. Jeg gleder meg til å være hjemme og ikke minst til å være sammen med Inger og de andre i familien, men samtidig har jeg lite lyst til å reise fra ny-familien min. Heldigvis har vi hele juli før gressenketida begynner for alvor. Ikke særlig kjekt akkurat det, men heldigvis kan jeg glede meg både til å komme tilbake til mitt høyt elskede Bergen og til kjekk jobb, gode kollegaer, trivelige venner og så videre. Jo da, det skal gå dette her, men heldigvis har vi godt med tid på oss ennå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
