Jeg har smilt, men det gikk over

Det er helg, den siste i Nairobi før jeg går løs på en ny økt på Kiabakari. Nå gjelder det å utnytte storbyluksusen til fulle. Jeg fikk en skikkelig god helgestart på skjønnhetssalong på torsdag: hårklipp, farging av vipper og pedikyr for en slikk og ingen ting. Det er godt å bli dullet og stelt med, og sandalføttene min trenger virkelig en overhaling i ny og ne.

Fredag ettermiddag gikk turen til en etiopisk restaurant hvor man også får mye for pengene. Maten er utrolig god der, og det er ikke tvil om at dette er den restauranten i Nairobi som oftest får besøk av NLM’s misjonærer. I ettertid har jeg likevel begynt å angre på at jeg dro. For det første måtte vi stå i bilkø i en og en halv time for å komme oss hjem igjen. Hvis vei–fart–tid-kunnskapen min ikke er utgått på dato, gir følgende regnestykke gjennomsnittshastigheten vår: 14 kilometer delt på en og en halv time er lik 9,3 kilometer i timen. Jeg sier ikke mer.

...eller jo forresten, jeg sier mer, jeg sier at jeg bare tre kvarter etter at jeg kom hjem satte meg i en bil igjen. Turen gikk fram og tilbake til flyplassen. 48 kilometer delt på to og en halv time er lik 19,2 kilometer i timen. Nå sier jeg ikke mer.

I tillegg til kø, gav en kraftig mageknipe grunn til å angre på restaurantbesøket. Det ble en søvnløs natt og ord som matforgiftning og amøber svirret rundt i mitt stuptrøtte hode. Disse tankene var likevel ikke mer forstyrrende enn lyden fra nabolagets diskotek. Jeg kom meg selvsagt gjennom natten, og jeg kom meg gjennom en god roman, så mageknipen var da godt for noe.

Når jeg til slutt kunne stå opp, hadde jeg mest lyst til å gå å legge meg igjen, men jeg valgt å ta fram symaskina og gå løs på en misjonskvinnes hovedoppgave her i livet, nemlig forberedelser til julemessa. Halvveis i en julestrømpe fikk jeg besøk av noen av tomteungene som også ville drive med forming, og dermed gikk vi i gang igjen med den aktiviteten som har toppet hitlisten i over et år nå: Garntroll.

Mange timer og fem garntroll senere sitter jeg nå og koser meg med dagens gullkorn. Det kom fra en av gjestene mine da jeg skulle ta bilder til dette blogginnlegget. Jeg lirte selvsagt av meg den vanlige fotografoppfordringen om å smile, og da fikk jeg et svar som også oppsummerer min egen helgeopplevelse: ”Jeg har smilt, men det gikk over”.