Siste nytt

Jeg er vanligvis ikke plaget av skrivesperre, men nå sitter jeg her og vet ikke helt hvordan jeg skal sette ordene sammen. Det er bare litt over en uke siden jeg fikk den triste meldinga hjemmefra om at Inger, søstra mi, har fått kreft med stor spredning både i tarmen og i levra. Mandag om en uke setter de i gang med en kraftig cellegiftkur. Inger var her på besøk i jula sammen med to venninner, så vi har heldigvis nettopp fått være sammen. Hun har ikke vært seg selv i høst og skulle undersøkes på sykehus bare to dager etter at hun kom hjem fra Kenya, siden det har det kommet flere triste beskjeder om kreft og spredning.

Foreløpig blir jeg her, selv om tankene mine stort sett er i Norge nå om dagen. Litt ut i semesteret satser jeg på en tur hjem for å være sammen med Inger. Det blir for lenge å vente til sommeren nå som jeg vet hvilket tøft behandlingsløp hun har foran seg. Men jenta har humør, eller tumor-humor som det nå heter, og jeg har lovet å komme henne til unnsetning med et utvalg lekre, afrikanske parykker dersom det blir behov.

Siden forrige blogg har jeg vært en tur på Kiabakari. På grunn av urolighetene her til lands må vi velge vei med omhu, så det ble en todagersaffære via Arusha og gjennom Serengeti. Min forrige Serengeti-opplevelse var så enorm at jeg faktisk så frem til å sitte bak i en Land Cruiser og riste med knærne oppunder haka, men denne gangen hadde dyrene tydeligvis funnet grønnere gress på den andre siden av gjerdet. Bonusen var trivelig selskap i bilen, jeg haiket med Steinskog med gjester, og flybillett hjem igjen.

Jeg fikk med meg flere fine opplevelser på Kiabakari før de triste beskjedene og søvnløse nettene kom. Nok en gang en hjertelig takk til familien Vorhaug som tar seg veldig godt av meg når jeg kommer. Selv om vi bare har en liten skole med to elever, koser jeg meg veldig på Kiabakari, og det på tross av at førsteklassingen denne gangen stadig gikk rundt og fantaserte om å legge en tegnestift på stolen min. Det greide han heldigvis ikke, for familien var kun i besittelse av tegnestifter med kulehode, og slike er det vanskelig å få til å stå på lærerens stol.

Et av høydepunktene denne gangen, var å få være med hjem til en av bibelskolejentene som jeg ble kjent med i høst. Tidligere har jeg alltid vært sammen med misjonærer som behersker swahili når jeg har vært på besøk hjemme hos folk som ikke snakker engelsk, men nå fikk jeg prøve meg alene. Heldigvis har jeg blitt så godt kjent med damene på bibelskolen at de kjenner ordforrådet mitt godt nok til alltid å komme i mål med det de vil si. Det tar bare litt tid.

Selv om det har vært mange triste dager nå, er det mye godt og kjekt å fortelle også. For det første er jeg omgitt av flotte folk, mye omsorg og mye forbønn. Misjonærflokken er god å ha når veien hjem er veldig lang. Ellers har juleposten endelig kommet fram, og det setter jeg selvsagt pris på. Nå henger det flust av ferske barnebilder på kjøleskapet, og jeg er sånn rimelig oppdatert på nytt fra venneflokken. Årets julebrevpris går til Kristin Husby for en fantastisk artig rapport fra gårdslivet på Nord-Møre.