søndag 2. mars 2008

Søndagstur

Det er dessverre ikke til å komme forbi at tida mi her i Kenya nærmer seg slutten i denne omgang. Jeg tenker faktisk ikke så mye på det til hverdags, men når fridagene nærmer seg, gjelder det å tenke ut hva jeg ennå ikke har gjort eller sett og som jeg bare måååååå ha med meg før jeg flytter. Av den grunn ble det i dag en søndagstur til Lake Magadi sammen med Astrid og Marianne, mine svært entusiastiske turkamerater. Jeg er veldig glad og takknemlig for å ha dem her på tomta, for uten dem hadde det bare blitt få turer, eventuelt mange og ensomme turer.

Nede i The Great Rift Valley, ligger det sju innsjøer som perler på en snor. En av dem er Lake Magadi. I likhet med de andre sjøene har den ikke noe skikkelig utløp, derimot har den et saltinnhold som kan lure en nordmann til å tro at han ser snøskavler. Lake Magadi har også et rikt og rosa fugleliv, først og fremst besørget av flamingoene. Før vi dro, hadde vi en forestilling om at Lake Magadi også hadde severdige, varme kilder, men det viste seg at de ikke var spesielt severdige, men rett og slett vanskelig å se i det hele tatt. Hadde det ikke vært for masaien som sto og pekte, tror jeg ikke vi hadde funnet dem.

Det finnes en helt opplagt grunn til at det står en mann og peker på nettopp det vi har kommet for å se. Grunnen er behovet for å tjene til livets brød. Dette behovet deler han med mange, så masaikvinnene med sine mobile smykkeutsalg dukket opp like etter oss og satte seg tålmodig ned ved bilen vår og ventet på at vi skulle bli ferdig med å se på salt og flamingo og varme kilder. Nå har jeg ikke noen veldig trang til å handle flere masaismykker, men jeg kjøper ofte noe smått fordi jeg unner dem litt inntekt, dessuten er de svært strenge disse damene og stiller ikke opp til fotografering hvis vi ikke har kjøpt noe av dem først.

Jeg vet ikke akkurat hvor varmt det var ved Lake Magadi, men varmt var det. Reisehåndboken min antyder temperaturer på over 38 °C i skyggen. Det forutsetter selvsagt at man finner skygge, noe som var letter sagt enn gjort. Sant nok var det en del trær der, men det var glisne akasietrær som ikke kastet mer enn halvskygge. Under ett av dem inntok vi dagens medbrakte lunsj godt tilbakelent i medbrakte fluktstoler. Vi fikk selvsagt ikke være alene lenge. Han som hadde vist oss de varme kildene kom ruslende etter oss, og sener kom det flere til. Som nordmenn synes vi ikke noe særlig om at folk kommer tett på oss når vi helst vil være alene, for afrikanere innbiller jeg meg at det er en utenkelig tanke at noen vil være i fred. Dessuten gjelder det jo å holde seg i nærheten av slike blekansikt som oss i håp om at det skal lønne seg på ett eller annet vis. I dag ble det ikke utbetalt annen lønn enn vann, men den lønnen er heller ikke å forakte på et sted der drikkevann er en sjelden og verdifull ressurs.

Etter lunsj kjørte vi hjem igjen, og vi var enige om at det hadde vært flott med en air conditioner som fungerte. Åpne vinduer hjelper selvsagt, men kan ikke forhindre klissvåt bak og rygg. Jeg var ikke helt god i magen på vei hjem, slikt forekommer her til lands, og da er det ikke spesielt godt å kjøre på veier som har flere hull enn en gjennomsnittlig sveitserost. Å lete etter offentlige toaletter langs veien er et mislykket prosjekt, men det er utallige busker å velge mellom. Å velge busk blir straks kinkigere dersom man leter etter en uten folk i nærheten, men må man så må man, busk eller ikke busk, folk eller ikke folk.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei, så flott tur da, gid det var meg.... karibu Norway.
reidun

Reidun - Norge/Afrika sa...

Hei, har jeg besøk av Thana og vi sitter her og mimrer i vei,,, how is life? Reidun og Thana