fredag 6. juni 2008

Hverdag

Etter festdagene har vi nå hatt en rekke hverdager. Det er ikke dermed sagt at disse dagene har vært mindre festlige. Jeg liker hverdagene min veldig godt. Justus og jeg har ikke funnet på så mange sprell, men Annabel spreller gjerne, ikke minst i badebaljen, som er favorittlekeplassen hennes. Alle swahiliordene som har med bading, vasking, såpe, vaskeklut, varmt vann og kaldt vann å gjøre, sitter nå som støpt.

Det er fellesperiode her i Nairobi nå, så alle skoleungene våre er samlet på tomta. De øver for tiden på skuespill til avslutningsfesten. Det er jeg med på, men ellers holder jeg hovedsaklig til på biblioteket. Nå ser jeg enden på et gigantisk rydde- og organiseringsprosjekt, og det er jeg utrolig glad for. Denne uken fikk jeg forresten være med ungene ned i Kwinda, som er en liten slum som grenser til tomta vår. Når jeg sier liten, dreier det seg om kvadratmeter, ikke om antall mennesker. Vi besøkte en barnehage der som vi har litt kontakt med. De sang og vi sang, og så hadde vi selvsagt med noe godt. Jeg for min del har ikke vært i Kwinda før, så jeg er glad jeg fikk en anledning før jeg reiste hjem. Jeg kjenner jo lydene fra Kwinda godt, både de som siver inn soveromsvinduet mitt på nattestid, slik som trommer i forbindelse med dødsfall, og de som overdøver alle andre lyder på dagtid, slik som maismølla som har kraftig motor, men ikke lyddemper.

I og med at jeg har giftet meg med en kenyaner, har hverdagen også fått enkelte karakteristiske kenyanske innslag, slik som å lage chai til frokost. Forøvrig har den gamle brunosten min fått bein å gå på etter at Justus kom i hus. Jeg er ikke noen storforbruker av brunost, men Justus han må ha det, bare må ha det på brødskiva. Ellers lå det en høne og klukket på verandaen her om dagen, og Justus hadde invitert Astrid til å komme og slakte den. Under lunchen på bryllupsdagen vår, avslørte Astrid at hun hadde slaktet høne en gang før, og nå måtte hun bevise at hun kunne det. Jeg fikk ribbe høna, og det var for så vidt noe nytt for meg, men derfra og ut seilte jeg på gammel Lia-erfaring. Å koke en høne er ingen sak, selv for en Mzungu.

Nå er det snart bare en uke igjen til jeg reiser på besøk til Trøndelag. Jeg gleder meg til å være hjemme og ikke minst til å være sammen med Inger og de andre i familien, men samtidig har jeg lite lyst til å reise fra ny-familien min. Heldigvis har vi hele juli før gressenketida begynner for alvor. Ikke særlig kjekt akkurat det, men heldigvis kan jeg glede meg både til å komme tilbake til mitt høyt elskede Bergen og til kjekk jobb, gode kollegaer, trivelige venner og så videre. Jo da, det skal gå dette her, men heldigvis har vi godt med tid på oss ennå.

2 kommentarer:

Thorstein Holgersen sa...

Det skal bli kjempegøy å få deg hjem også ...

Anonym sa...

Hei til den nye familien!
Gratulerer så mye med overstått bryllup! Håper vi treffes om ikke alt for lenge, Bodil.
Beste hilsener fra fam Jåtun på Emblem i Ålesund.