Hverdag

Etter festdagene har vi nå hatt en rekke hverdager. Det er ikke dermed sagt at disse dagene har vært mindre festlige. Jeg liker hverdagene min veldig godt. Justus og jeg har ikke funnet på så mange sprell, men Annabel spreller gjerne, ikke minst i badebaljen, som er favorittlekeplassen hennes. Alle swahiliordene som har med bading, vasking, såpe, vaskeklut, varmt vann og kaldt vann å gjøre, sitter nå som støpt.

Det er fellesperiode her i Nairobi nå, så alle skoleungene våre er samlet på tomta. De øver for tiden på skuespill til avslutningsfesten. Det er jeg med på, men ellers holder jeg hovedsaklig til på biblioteket. Nå ser jeg enden på et gigantisk rydde- og organiseringsprosjekt, og det er jeg utrolig glad for. Denne uken fikk jeg forresten være med ungene ned i Kwinda, som er en liten slum som grenser til tomta vår. Når jeg sier liten, dreier det seg om kvadratmeter, ikke om antall mennesker. Vi besøkte en barnehage der som vi har litt kontakt med. De sang og vi sang, og så hadde vi selvsagt med noe godt. Jeg for min del har ikke vært i Kwinda før, så jeg er glad jeg fikk en anledning før jeg reiste hjem. Jeg kjenner jo lydene fra Kwinda godt, både de som siver inn soveromsvinduet mitt på nattestid, slik som trommer i forbindelse med dødsfall, og de som overdøver alle andre lyder på dagtid, slik som maismølla som har kraftig motor, men ikke lyddemper.

I og med at jeg har giftet meg med en kenyaner, har hverdagen også fått enkelte karakteristiske kenyanske innslag, slik som å lage chai til frokost. Forøvrig har den gamle brunosten min fått bein å gå på etter at Justus kom i hus. Jeg er ikke noen storforbruker av brunost, men Justus han må ha det, bare må ha det på brødskiva. Ellers lå det en høne og klukket på verandaen her om dagen, og Justus hadde invitert Astrid til å komme og slakte den. Under lunchen på bryllupsdagen vår, avslørte Astrid at hun hadde slaktet høne en gang før, og nå måtte hun bevise at hun kunne det. Jeg fikk ribbe høna, og det var for så vidt noe nytt for meg, men derfra og ut seilte jeg på gammel Lia-erfaring. Å koke en høne er ingen sak, selv for en Mzungu.

Nå er det snart bare en uke igjen til jeg reiser på besøk til Trøndelag. Jeg gleder meg til å være hjemme og ikke minst til å være sammen med Inger og de andre i familien, men samtidig har jeg lite lyst til å reise fra ny-familien min. Heldigvis har vi hele juli før gressenketida begynner for alvor. Ikke særlig kjekt akkurat det, men heldigvis kan jeg glede meg både til å komme tilbake til mitt høyt elskede Bergen og til kjekk jobb, gode kollegaer, trivelige venner og så videre. Jo da, det skal gå dette her, men heldigvis har vi godt med tid på oss ennå.

Bryllupsfesten

Så er den store bryllupsfesten over. Det var en kjempeflott dag for oss begge, ja, for gjestene våre også, tror vi. Feststemninga har ikke lagt seg helt ennå, men hverdagen har uansett begynt. Og nå består hverdagen av helt nye elementer, men det får være til neste blogginnlegg, for nå er det bryllupet det skal dreie seg om.

Vielsen var på onsdag på et kontor nede i byen, og det var en offentlig tjeneste som ble raskt og effektivt levert, når den først ble levert vel å merke. Vi slapp inn tre kvarter etter tiden, men derfra og ut var det ikke noe sommel, det var unnagjort på under ti minutter, og hadde vi ikke hatt vitner til stede, så hadde jeg nok fortsatt vært litt i tvil.

Heldigvis fikk vi høytidsstemning i kirka på søndag. Velsignelsen var lagt inn som et ledd i den vanlige gudstjenesten, og forbønnshandlingen ble vakkert pakket inn med sang av Astrid, forloveren min. Vi var i den lutherske kirka i Nairobi sentrum, det er der Justus vanligvis går til gudstjeneste. Annabel fant selv veien fram til oss under forbønnshandlingen og knelte ned sammen med oss. Mange, også vi, ble rørt av det, og det eneste som ødela bildene var prislappene som fortsatt satt klistret fast under sandalene mine. Ja, ja, det er ikke så lett å huske alt.

Etter gudstjenesten ble den siste finishen lagt på kakene i all hast, og deretter var det fotografering før selve festen. Fem langbord var dekket på konferansesenteret, og der var det plass til hundre, bare et lite bryllup med andre ord, i alle fall i kenyansk målestokk. Det ble en flott fest med en god mix av norske og kenyanske innslag. Mange gode ord kom fra mange hold, men jeg tok ikke til tårene før de nasjonale arbeiderne kom dansende inn. Da måtte jeg forresten ut på gulvet selv også og svinge litt på hoftene. Ellers var det mer latter enn tårer, det ble en skikkelig gledesfest. Dere skulle virkelig ha vært her!

Mrs. Nyang'au

Da er det gjort. Jeg har blitt fru Nyang'au. Vi har hatt en flott dag i dag, og vi ser også fram til kirkelig velsignelse og feiring på søndag. Det kommer nok en mer detaljert rapport i neste uke, men dere skal i alle fall få en liten titt på brudeparet i dag.

Bryllupsdato

Vi har fått papirene, vi har kjøpt gifteringer og fått bryllupsdato. Gjett om vi er glade? Det blir vielse 21. mai og kirkelig velsignelse med påfølgende feiring 25. mai. Jeg reiser til Pokot som reiselærer i dag og blir borte i to uker, så er det bare hurra for 17. mai og bryllup neste. Det er nesten ikke til å tro. Jeg gjentar spørsmålet: Gjett om vi er glade?

En overraskelse

Det kom brått på, det skal være sikkert. Det jeg trodde skulle være en trivelig frokost oppe hos Marianne, arrangert fordi vi ikke har sett så mye til hverandre i det siste, viste seg å være et overraskende utdrikkingslag, eller for vår del, en skikkelig utspisingsdag.

Dagen begynte for så vidt rolig og pent med deilig frokost for fire, men så begynte det å banke på døren... Den ene etter den andre dukket opp, og til slutt var vi ni. Fortsatt ante jeg fred og ingen fare, alle hadde mer eller mindre gode grunner til å stikke innom Marianne, og så var det jo trivelig da, å samles slik tilfeldig på en lørdags formiddag. Ikke før Astrid, henvendt til oss alle, sa ”skal jeg gå og hente bilen”, skjønte jeg at tilfeldighetene ikke var så tilfeldige likevel.

Jeg begynte selvsagt å grue meg med det samme. Hva kunne jeg bli nødt til å gjøre? Det aller skumleste var at det var en tromme i bilen, og jeg fryktet at jeg skulle til pers som gatemusikant. Heldigvis slapp jeg å spille tromme på gater og streder. Turen gikk til West Nairobi School, hvor det var marked. Der hadde damene leid en plass hvor jeg måtte sette opp en bod og selge tomme smørbokser, youghurtbeger, eggekartonger og lignende. Ved sånne anledninger gjelder det å overvinne seg selv og kaste seg ut i den håpløse oppgaven med iver og glød. Og sannelig, de tomme boksene fikk etter hvert bein å gå på. Noen kjøpte bokser fordi de syntes de var praktiske og billige, andre fordi de fikk en god historie om norske bryllupstradisjoner med på kjøpet, og noen la igjen en skilling eller to uten å ta med seg en boks, bare fordi de syntes det var stas at jeg skulle gifte meg med en kenyaner.

Heldigvis er damene her på tomta greie jenter, så etter at jeg hadde solgt det meste av bokseskrammelet, dro vi på piknik, og jeg fikk nyte en deilig lunsj i fred og ro. Jeg ble ikke urolig igjen før det kom en kenyaner som Astrid tydeligvis hadde en eller annen avtale med. Hva skulle skje? Plutselig var vi omringet av i alle fall hundre kenyanske skolebarn, og nervene mine frynset seg skikkelig til, men ungeflokken var visst bare en uplanlagt ekstrabonus, og snart var vi relativt alene igjen med den ene mannen. Han hadde kommet for å undervise i kenyansk sang og dans. Jeg innrømmer at jeg aldri har kjent noen dragning mot dansekurs, men må man så må man, og da gjelder det å gjøre det med godt humør. Når alt kom til alt ble det skikkelig artig, så nå, når jeg innimellom husker melodien, kan jeg faktisk synge på kisii, stammespråket til Justus, og danse til på afrikansk vis. Sangen handler om hvor vanskelig det er å finne god frukt, men det lar seg gjøre, og bare så det er klart, det er jeg som er den gode frukten!

Etter kurset var det bare kos. Først kubbespill i parken, og så fantastisk middag foran peisen på verandaen til Astrid. Jeg kom ikke i seng før i ett-tiden, og for en misjonær er det å anse som en skikkelig rangel. Som sagt, det kom brått på, men jeg fikk en fantastisk dag og sier hjertelig tusen takk til alle damene som var med, og en spesiell takk til hovedarrangørene Astrid, som skal være min forlover, og Marianne.

Og for den som lurer på når det blir bryllup, kan jeg ikke si annet enn at nå vet jeg at papirene er på veg, men hvor lang veien blir, det vet jeg ikke. Nå ser det ikke ut som om vi får giftet oss før i juni, eller kanskje i slutten av mai hvis vi er heldige.

Bongo

Hele helga har jeg gått og frydet meg over endelig å ha fått sett noe så sjeldent som en bongo. Nå, når bildene fra helgas campingtur til Aberdares er lastet ned og nøye ettersett, viser det seg at bongoen likevel ikke var noen bongo, men en nokså alminnelig bush buck-hanne. Ja, ja, det var gøy så lenge det varte.

Selv om jeg har måttet trekke fra en bongo eller to, kommer helga meget godt ut på lista over fantastiske opplevelser. Egentlig har det vært en slags konfirmanttur, men i og med at det hadde blitt litt stusslig for meg og konfirmanten å dra på tur alene, supplerte vi med tre gode turkamerater. Aberdares har stått høyt oppe på ønskelista i alle fall ett år, og hadde jeg ant hvor fantastisk denne parken var, hadde jeg nok prioritert den for lenge siden. Det er nesten som å være i Norge, mente gjengen i baksetet. Det kan man godt si, når man ser barskogen, fossene, de blå fjellene og skjegget som vokser på trærne, men i det man kjører gjennom bambusskogen, treffer på en elefant eller ser et vortesvin skvette over veien, så innser man jo at likheten med Norge er svært begrenset.

Det var med litt skrekkblandet fryd vi campet, når vi visste at leoparden kunne ligge på lur bak nærmeste busk. Vi slo opp to telt tett i tett og fyrte bål, grillet og koste oss. På grillen kunne konfirmanten blant annet legge ørret som han hadde fisket ved fossefallene tidligere på dagen. Stappmette og stuptrøtte sa kvinneligaen ”god natt” i halv ti-tiden. Heldigvis ble ikke natta så våt og kald som fryktet, men ullundertøyet kom likevel godt med, for Aberdares strekker seg mot himmelen med over tre tusen meter.

Guttene hadde ikke engang slukket bålet og lagt seg, før vi fikk besøk rundt teltene. To bukker kom og brukte natta til å gnafse og gnage rundt teltveggene så det ble vanskelig å sove. Samtidig er det fascinerende å kunne være på nattsafari med lommelykt i teltåpningen uten at dyra blir redde og springer.

Denne helga har jeg virkelig lært å sette pris på Land Cruiser med firhjulstrekk. Veiene i den ene delen av parken var mildt sagt dårlige, og der de var bratte og dårlige, hadde vi ikke hatt sjanse uten god bil og kyndig veiledning fra konfirmanten. Jeg fikk prøvd meg litt jeg også, men jeg er glad for at Astrid, som er en tøffere og mer lekelysten sjåfør, tok den verste kneika.

Dag to gikk veien over fjellet og ned i den delen av parken som ligger mot Mount Kenya. Veiene ble bedre, fiskemulighetene færre og det ble flere og flere bøfler å se. Vi er tøff når vi sitter i bil, da kan vi godt kjøre tett på en bøffelflokk. Derimot var vi ikke spesielt begeistret for den ene bøffelen som på død og liv skulle ligge under en busk på rasteplassen når vi hadde tenkt å benytte fasilitetene. Etter litt fram og tilbake ble vi enige om at dette nok var en rolig og fredelig bøffel som kom til å la oss spise i fred. Det stemte heldigvis.

På vei ut av parken tok vi oss tid til å stoppe på Ark, en lodge som er bygd som Noahs ark med baugen mot et vann som er flittig besøkt av dyra i parken. Vi tok en pause med kaffe og brus foran panoramavinduene og lærte gjennom observasjon i alle fall to nye ting om bøfler. Leoparden som vi hadde håpet å se, viste seg ikke, verken der eller andre steder, men i gleden over å ha sett den bongoen som jeg likevel ikke har sett, gjorde det ikke så mye at kattene holdt seg hjemme.

Alle var enige om at det hadde hadde vært en fin tur, i alle fall helt til vi ble stående i kø på Thika Road, vel vitende om at de siste milene kom til å bli de lengste. Og når en inderlig gjerne vil hjem, er det vanskelig å ikke irritere seg over at tofeltsveien plutselig er femfeltsvei for de frimodige grøftekjørerne. Jeg innrømmer at med stor bil og et noe høyt stressnivå, var jeg lite villig til å slippe inn igjen i køen de bilene som laget seg ekstrafelt for å komme fortere fram, men som selvfølgelig endte opp med å skru trafikkorken enda tettere igjen. Neste gang tar vi ikke Thika Road hjem igjen. For at det blir en neste gang til fantastiske Aberdares, det tror jeg virkelig.

Sykkeltur

I kveld har jeg unt meg bortimot en halvtime i dusjen. Det måtte til, for jeg var aldeles nedstøvet etter å ha vært på sykkeltur i Hells Gate Nasjonalpark. Jeg har hatt en deilig dag sammen med Astrid og Marianne, sebraer, gaseller, giraffer, aper og vortesvin. Min egen sykkel har stått urørt i borettslagets kjeller i snart tre år, og det merkes at jeg har noen ømme punkter som ikke var herdet godt nok for møtet med sykkelsetet. Likevel, det var verdt det, både fordi dagen i seg selv var herlig, og fordi jeg kan krysse av enda et ønske på turdrømlista mi.

Noen av dere lurer sikkert på om jeg bare har tenkt å skrive om sykkelturen, og slett ikke om større og viktigere ting. Det har faktisk skjedd mye stort og viktig de siste ukene. For det første var det godt å være hjemme, og tro det eller ei, det ble skitur på meg. I og med at min tidlige skikarriere er dårlig dokumentert, gir jeg dere et fotobevis på denne påskens vintersportslige innsats. For det andre, så har vi hatt misjonærkonferanse her i Nairobi, og store og viktige ting har blitt både tenkt og sagt og skrevet ned. Og for det tredje planlegger jeg bryllup. Mitt eget.

Det er ikke bare mitt bryllup selvfølgelig. Det er bryllupet til Justus også. Justus er enkemann og har datteren Annabel på tre år, så nå går jeg for full familiepakke og er glad og takknemlig for det. Dersom det er noen som håper på mange detaljer og intime betroelser her på bloggen, så kommer de til å bli skuffet. Bilder skal det likevel bli, som svar på forespørsler fra venner i Norge.