Familietur

I helga har vi vært på vår første, skikkelige familietur. To dager i Masai Mara og to i Kisii. Jeg hadde fortsatt en premie på lur, vunnet på Nordisk julemesse, så derfor ble det meget luksuriøs overnatting på Basecamp Masai Mara. Hadde jeg vært på tur alene, hadde jeg sikkert holdt meg ved teltet, for basecampen fortonte seg som en like stor opplevelse som dyrene.

Vi så mange dyr, ikke minst så vi tusenvis av gnu og sebra, og vi var også så heldige at vi fikk se en gnuflokk krysse Mara River. Vi hadde ikke flaks med løvene denne gangen, og det var jo leit, for de sto øverst på ønskelista til Justus. Øverst på min liste sto selvsagt leoparden, men det er jo å håpe på et under. Nå skal ikke jeg klage, for jeg har sett leopard før, men likevel støvsuger jeg alle trær med blikket i håp om å se en leopard som svinger med halen.

Det finnes i alle fall en kort og en lang vei til Kisii fra Masai Mara. Men langt og lenge er ikke nødvendigvis det samme, i vårt tilfelle ble den korteste veien mye lengre enn den lengste, tatt tiden i betraktning. Nok en gang endte vi opp inne i et konglomerat av små veier som gikk på kryss og tvers mellom masaienes landsbyer og kuinnhegninger. Justus var frustrert over at kartet ikke stemte med terrenget, og jeg var frustrert over at terrenget ikke stemte med kartet. Begge var frustrert over veistandarden. Tok vi det med godt humør? Sånn tålelig. Har jeg vært i lignende situasjoner før? Ja. Barabara hii inaenda wapi?

Jeg har blitt varmt og godt mottatt i Kisii, både før og nå. Slekta er stor og hyggelig, og mange snakker engelsk. Jeg har ennå ikke klart for meg alle grunnreglene for skikk og bruk, men jeg lærer stadig noe nytt. En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg slapp å gå sulten. Det er mange å bli kjent med, men jeg har i alle fall begynt å danne meg et bilde av slektstreet til Justus. Nå har jeg hilst på alle helsøsknene, på bestemor, på mange tanter, onkler, fettere og kusiner, men det er likevel mange igjen som regnes som tjukkeste slekta. De får jeg vel møte en annen gang.

Flere hverdager

Her må det en oppdatering til, det er helt klart. Jeg har, av ymse grunner, forsømt bloggen lenge, men nå skal jeg da klare å skrape sammen noen ord om hverdagslivets gleder og sorger.

Siden sist har jeg hatt fjorten dager hjemme i Norge. I følge Inger var jeg hjemme for ”å sitte barnevakt” for henne mens mamma og pappa var på ferie på Azorene. I og med at det ikke ble noen cellegiftkur mens jeg var hjemme, slapp jeg å trø til som sykepleier. Hun var i nokså fin form hele tiden, men på grunn av regnværet, ble det mye zapping og sofasliting likevel. Av feriens høydepunkter, rent bortsett fra å se oppussingsprogrammer og motepoliti, vil jeg nevne trivelige besøk av eller hos gode, gamle venner. Ikke minst var det kjekt at vi fikk til et møte i PFF, en klubb som vi startet på barneskolen. Nå har vi svært sjeldne klubbmøter, men når vi først har dem, er de sannelig også sjeldent trivelige.

Jeg fikk altså fjorten dager med Inger i god form. Forøvrig har hun stort sett hatt en god uke og en dårlig, avhengig av om det har vært cellegiftuke eller ikke. Nå er hun innkalt til kirurgisk avdeling i slutten av juli, så da begynner de vel på operasjonene. Det ser ut som om både tarmen, lungene og leveren må opereres, alt til sin tid. Vi er glade og takknemlige for alle dere som fortsatt er med og ber.

Min hverdag dreier seg nå først og fremst om barnepass og husarbeid. Klesvasken er selvsagt mangedoblet, og det er oppvasken også, ikke bare fordi det er flere tallerkener, men fordi jeg faktisk lager middag hver dag. Justus har ikke ferie nå, så vi er nokså stand by på tomta, men neste helg blir det enda en premietur til Masai Mara, samt et par dager på familiebesøk i Kisii.

Jeg koser meg, ikke først og fremst med husarbeidet, men fordi jeg har en, på det jevne, lerkeblid unge som springer rundt og roper mamma. Hun er meget tålmodig med min haltende swahili, og har nå etter hvert skjønt at hvis hun bare gjentar et ord klart og tydelig, så kan jeg slå det opp i en bok. Hun elsker husarbeid, og jeg må nesten sloss om å få låne langkosten. Karlson på taket står også høyt oppe på lista, hadde det vært opp til henne, hadde hun helt sikkert sett den en gang om dagen. Det kommer stadig små innspill på svensk når hun sitter og småprater med seg selv i badebaljen. Ok, jeg innser at dette kan utvikle seg til et langt avsnitt, for ikke å si et helt kapittel, så jeg setter foten ned, fullstendig klar over at barns små og store rariteter er laaaaaaaaaangt viktigere for foreldrene enn for andre, så jeg får nøye meg med å dele de andre episodene med Justus. Til dere sier jeg derfor bare: God sommer!

Hverdag

Etter festdagene har vi nå hatt en rekke hverdager. Det er ikke dermed sagt at disse dagene har vært mindre festlige. Jeg liker hverdagene min veldig godt. Justus og jeg har ikke funnet på så mange sprell, men Annabel spreller gjerne, ikke minst i badebaljen, som er favorittlekeplassen hennes. Alle swahiliordene som har med bading, vasking, såpe, vaskeklut, varmt vann og kaldt vann å gjøre, sitter nå som støpt.

Det er fellesperiode her i Nairobi nå, så alle skoleungene våre er samlet på tomta. De øver for tiden på skuespill til avslutningsfesten. Det er jeg med på, men ellers holder jeg hovedsaklig til på biblioteket. Nå ser jeg enden på et gigantisk rydde- og organiseringsprosjekt, og det er jeg utrolig glad for. Denne uken fikk jeg forresten være med ungene ned i Kwinda, som er en liten slum som grenser til tomta vår. Når jeg sier liten, dreier det seg om kvadratmeter, ikke om antall mennesker. Vi besøkte en barnehage der som vi har litt kontakt med. De sang og vi sang, og så hadde vi selvsagt med noe godt. Jeg for min del har ikke vært i Kwinda før, så jeg er glad jeg fikk en anledning før jeg reiste hjem. Jeg kjenner jo lydene fra Kwinda godt, både de som siver inn soveromsvinduet mitt på nattestid, slik som trommer i forbindelse med dødsfall, og de som overdøver alle andre lyder på dagtid, slik som maismølla som har kraftig motor, men ikke lyddemper.

I og med at jeg har giftet meg med en kenyaner, har hverdagen også fått enkelte karakteristiske kenyanske innslag, slik som å lage chai til frokost. Forøvrig har den gamle brunosten min fått bein å gå på etter at Justus kom i hus. Jeg er ikke noen storforbruker av brunost, men Justus han må ha det, bare må ha det på brødskiva. Ellers lå det en høne og klukket på verandaen her om dagen, og Justus hadde invitert Astrid til å komme og slakte den. Under lunchen på bryllupsdagen vår, avslørte Astrid at hun hadde slaktet høne en gang før, og nå måtte hun bevise at hun kunne det. Jeg fikk ribbe høna, og det var for så vidt noe nytt for meg, men derfra og ut seilte jeg på gammel Lia-erfaring. Å koke en høne er ingen sak, selv for en Mzungu.

Nå er det snart bare en uke igjen til jeg reiser på besøk til Trøndelag. Jeg gleder meg til å være hjemme og ikke minst til å være sammen med Inger og de andre i familien, men samtidig har jeg lite lyst til å reise fra ny-familien min. Heldigvis har vi hele juli før gressenketida begynner for alvor. Ikke særlig kjekt akkurat det, men heldigvis kan jeg glede meg både til å komme tilbake til mitt høyt elskede Bergen og til kjekk jobb, gode kollegaer, trivelige venner og så videre. Jo da, det skal gå dette her, men heldigvis har vi godt med tid på oss ennå.

Bryllupsfesten

Så er den store bryllupsfesten over. Det var en kjempeflott dag for oss begge, ja, for gjestene våre også, tror vi. Feststemninga har ikke lagt seg helt ennå, men hverdagen har uansett begynt. Og nå består hverdagen av helt nye elementer, men det får være til neste blogginnlegg, for nå er det bryllupet det skal dreie seg om.

Vielsen var på onsdag på et kontor nede i byen, og det var en offentlig tjeneste som ble raskt og effektivt levert, når den først ble levert vel å merke. Vi slapp inn tre kvarter etter tiden, men derfra og ut var det ikke noe sommel, det var unnagjort på under ti minutter, og hadde vi ikke hatt vitner til stede, så hadde jeg nok fortsatt vært litt i tvil.

Heldigvis fikk vi høytidsstemning i kirka på søndag. Velsignelsen var lagt inn som et ledd i den vanlige gudstjenesten, og forbønnshandlingen ble vakkert pakket inn med sang av Astrid, forloveren min. Vi var i den lutherske kirka i Nairobi sentrum, det er der Justus vanligvis går til gudstjeneste. Annabel fant selv veien fram til oss under forbønnshandlingen og knelte ned sammen med oss. Mange, også vi, ble rørt av det, og det eneste som ødela bildene var prislappene som fortsatt satt klistret fast under sandalene mine. Ja, ja, det er ikke så lett å huske alt.

Etter gudstjenesten ble den siste finishen lagt på kakene i all hast, og deretter var det fotografering før selve festen. Fem langbord var dekket på konferansesenteret, og der var det plass til hundre, bare et lite bryllup med andre ord, i alle fall i kenyansk målestokk. Det ble en flott fest med en god mix av norske og kenyanske innslag. Mange gode ord kom fra mange hold, men jeg tok ikke til tårene før de nasjonale arbeiderne kom dansende inn. Da måtte jeg forresten ut på gulvet selv også og svinge litt på hoftene. Ellers var det mer latter enn tårer, det ble en skikkelig gledesfest. Dere skulle virkelig ha vært her!

Mrs. Nyang'au

Da er det gjort. Jeg har blitt fru Nyang'au. Vi har hatt en flott dag i dag, og vi ser også fram til kirkelig velsignelse og feiring på søndag. Det kommer nok en mer detaljert rapport i neste uke, men dere skal i alle fall få en liten titt på brudeparet i dag.

Bryllupsdato

Vi har fått papirene, vi har kjøpt gifteringer og fått bryllupsdato. Gjett om vi er glade? Det blir vielse 21. mai og kirkelig velsignelse med påfølgende feiring 25. mai. Jeg reiser til Pokot som reiselærer i dag og blir borte i to uker, så er det bare hurra for 17. mai og bryllup neste. Det er nesten ikke til å tro. Jeg gjentar spørsmålet: Gjett om vi er glade?

En overraskelse

Det kom brått på, det skal være sikkert. Det jeg trodde skulle være en trivelig frokost oppe hos Marianne, arrangert fordi vi ikke har sett så mye til hverandre i det siste, viste seg å være et overraskende utdrikkingslag, eller for vår del, en skikkelig utspisingsdag.

Dagen begynte for så vidt rolig og pent med deilig frokost for fire, men så begynte det å banke på døren... Den ene etter den andre dukket opp, og til slutt var vi ni. Fortsatt ante jeg fred og ingen fare, alle hadde mer eller mindre gode grunner til å stikke innom Marianne, og så var det jo trivelig da, å samles slik tilfeldig på en lørdags formiddag. Ikke før Astrid, henvendt til oss alle, sa ”skal jeg gå og hente bilen”, skjønte jeg at tilfeldighetene ikke var så tilfeldige likevel.

Jeg begynte selvsagt å grue meg med det samme. Hva kunne jeg bli nødt til å gjøre? Det aller skumleste var at det var en tromme i bilen, og jeg fryktet at jeg skulle til pers som gatemusikant. Heldigvis slapp jeg å spille tromme på gater og streder. Turen gikk til West Nairobi School, hvor det var marked. Der hadde damene leid en plass hvor jeg måtte sette opp en bod og selge tomme smørbokser, youghurtbeger, eggekartonger og lignende. Ved sånne anledninger gjelder det å overvinne seg selv og kaste seg ut i den håpløse oppgaven med iver og glød. Og sannelig, de tomme boksene fikk etter hvert bein å gå på. Noen kjøpte bokser fordi de syntes de var praktiske og billige, andre fordi de fikk en god historie om norske bryllupstradisjoner med på kjøpet, og noen la igjen en skilling eller to uten å ta med seg en boks, bare fordi de syntes det var stas at jeg skulle gifte meg med en kenyaner.

Heldigvis er damene her på tomta greie jenter, så etter at jeg hadde solgt det meste av bokseskrammelet, dro vi på piknik, og jeg fikk nyte en deilig lunsj i fred og ro. Jeg ble ikke urolig igjen før det kom en kenyaner som Astrid tydeligvis hadde en eller annen avtale med. Hva skulle skje? Plutselig var vi omringet av i alle fall hundre kenyanske skolebarn, og nervene mine frynset seg skikkelig til, men ungeflokken var visst bare en uplanlagt ekstrabonus, og snart var vi relativt alene igjen med den ene mannen. Han hadde kommet for å undervise i kenyansk sang og dans. Jeg innrømmer at jeg aldri har kjent noen dragning mot dansekurs, men må man så må man, og da gjelder det å gjøre det med godt humør. Når alt kom til alt ble det skikkelig artig, så nå, når jeg innimellom husker melodien, kan jeg faktisk synge på kisii, stammespråket til Justus, og danse til på afrikansk vis. Sangen handler om hvor vanskelig det er å finne god frukt, men det lar seg gjøre, og bare så det er klart, det er jeg som er den gode frukten!

Etter kurset var det bare kos. Først kubbespill i parken, og så fantastisk middag foran peisen på verandaen til Astrid. Jeg kom ikke i seng før i ett-tiden, og for en misjonær er det å anse som en skikkelig rangel. Som sagt, det kom brått på, men jeg fikk en fantastisk dag og sier hjertelig tusen takk til alle damene som var med, og en spesiell takk til hovedarrangørene Astrid, som skal være min forlover, og Marianne.

Og for den som lurer på når det blir bryllup, kan jeg ikke si annet enn at nå vet jeg at papirene er på veg, men hvor lang veien blir, det vet jeg ikke. Nå ser det ikke ut som om vi får giftet oss før i juni, eller kanskje i slutten av mai hvis vi er heldige.