Sola skinner på meg

Siden forrige blogginnlegg, har jeg fått et par utidige henvendelser fra såkalte venner som synes jeg tilbringer vel mye tid på kysten, derfor hadde jeg bestemt meg for å skrive et detaljert innlegg om min nye arbeidshverdag på Rosslyn Acadamy. Dette innlegge skulle skildre i detalj hvordan det er å sette seg i bilen klokken 06.25 hver dag og klemme seg gjennom Nairobi-trafikken for ikke å kunne vende hjem igjen før neste rushtid, trett og sliten etter en lang dag. Nå har jeg ikke rukket å skrive dette innlegget om hvordan jeg, i tillegg til å undervise i norsk og matte, må springe mellom klasserommene til Miss Porter og Miss B for å tolke i Language Art og Social Studies. Hvis noen nå spør meg om de engelske rettskrivingsreglene ved bruk av ulike prefikser og suffikser kan jeg svare bedre enn jeg har gjort på femten år, og dessuten er jeg ganske oppdatert på det gamle Hellas. Men dette detaljerte innlegget som jeg hadde halvveis klart i hodet, det blir det ikke noe av. For det første er jeg ferdig med perioden min på Rosslyn i denne omgang, og for det andre har jeg viktigere ting å skrive om.

I dag har vi hatt nordisk julemesse på svenskeskolen. Som nevnt før, har jeg strikket og sydd jevnt og trutt utover høsten for å bidra til julemessa og det gatebarnprosjektet som vi samler inn penger til. Det er ikke til å komme forbi at vi fikk oss en nedtur i oktober, da det viste seg at hele posen med både ferdige og uferdige julemesseprodukter hadde gått på søppeldyngen. Jeg skulle av gårde til Kiabakari og gikk derfor for å levere posen til en av de andre julemesseentusiastene slik at vår flotte misjonskvinneinnsats kunne gå sin gang selv om jeg ikke var hjemme. Jo da, jeg gikk av gårde med posen, men fant et tomt hus. Nå er vi ikke så nøye på låsing og slikt her på tomta, så jeg åpnet bare døra inn til kjøkkenet og satte posen midt på gulvet for at den skulle være synlig når husets frue kom hjem. Et par uker senere fikk jeg en telefon med etterspørsel etter julemessesakene. Jeg bedyret at de hadde jeg levert fra meg for lenge siden, men i den andre enden av telefonen ble det bedyret at posen aldri var mottatt. Så ble det leteaksjon og greier, men alle julestrømpene og julehjertene, stoffene og blondene var sporløst forsvunnet. Senere etterforskning har konkludert med at hushjelpen antakeligvis har oppfattet posen som en søppelpose og gjort sin plikt.

Ja, ja, vi klarte uansett å stable på beina en anstendig bod, men jeg må innrømme at det har gått flere timer til søm i det siste enn det jeg egentlig har hatt tid til eller satt pris på. Men nå skal jeg ikke klage, for i dag har jeg fått min lønn og vel så det. I det store felleslotteriet hovet jeg inn følgende premier: Sandwich toaster, gavekort på klipp og føn, gavekort på to netter for to med full board på lodge i Masai Mara, enda et gavekort på to netter for to med full board på lodge i Masai Mara og til slutt en snerten mobiltelefon. Jeg har hørt det er sagt at lykken står den kjekke bi, men jeg regner det som mer sannsynlig at den som tar mange lodd har store vinnersjanser. Uansett, loddpengene viste seg å være en god investering.

Malindi

Dette skulle selvsagt ha vært en tekst om hvordan jeg har brukt helga til å kjempe meg gjennom krattskogen med en panga i hånden, etter å ha kjørt meg fast i dyp gjørme, da jeg i misjonens tjeneste var på veg til en avsidesliggende kirke for å delta i gudstjenesten der. Det skulle vært en fortelling med insekter, blod, svette og tårer og kanskje til og med en giftig slange. Bortsett fra det med svette, er dette scenariet så langt fra sannheten som det går an å komme. Og ja da, dere skal få lov til å spørre om ikke en misjonær burde ha dårlig samvittighet når hun i stedet for å sitte på en stokk eller en krakk i en jordkirke på søndags formiddag har valgt å legge seg på en solseng med en god og aldeles verdslig bok som lektyre og med bølgeskvulp fra det Indiske hav som akkompagnement.

Men det har jeg ikke, dårlig samvittighet altså. Jeg har tvert imot masse ny energi, litt mindre sparepenger, litt spredt rød, rosa og brun farge og veldig godt humør. Bilder har jeg ikke mange av denne gangen heller, årsaken er fortsatt bikinibildevegring, men dere skal få et par glimt fra de fargerike bodene som ligger som perler på en snor langs stranda ved siden av Turtle Bay, et superfantastisk all inclusiv-hotell. Lengter jeg tilbake til Norge nå i sure november? Ikke i det hele tatt!

Zanzibar

Man kan spørre seg hvorfor jeg ikke har flere enn en femten-tjue bilder på minnebrikken etter å ha vært på Zanzibar, et av verdens mest ettertraktede ferieparadis, i nesten en uke. Svaret er enkelt. Jeg er ikke spesielt begeistret for bikinibilder. Og denne uka har jeg virkelig fått slite på bikinien.

Det har vært fantastisk godt å bare ligge i sola og lade batteriene; lese, tenke, bade, slumre, smøre seg, snu seg, lese, tenke, bade, slumre...

Etter fire dager på stranda pakket vi koffertene og forflyttet oss til Stone Town for å være kulturelle. Vi besøkte sultanens palass og gikk fra dør til dør for å nyte de fantastiske utskjæringene som byen er kjent for, vi gikk på restaurant eller kafé straks vi hadde litt ledig plass i magen, vi gikk i butikker, prutet på priser og brukte swahilien vår for alt den var verdt, vi nøt livet og gratulerte oss selv med et godt ferievalg.

Vel hjemme kan jeg sette et kryss ved enda ett av de reisemålene som har stått øverst på ønskelista ganske lenge: Zanzibar X

Tur

Det finnes et bittelite ord på tre bokstaver som, på tross av sin beskjedne lengde, er ett av mine absolutte favorittord. Jeg anser meg selv som svært privilegert, for det byr seg stadig vekk en anledning til å bruke dette fantastiske ordet. De siste dagene har jeg brukt det svært ofte. Jeg har brukt det i Nairobi, i Nakuru, i Kericho, i Kisii, i Tarime, på Kiabakari, i Mwanza og i Serengeti. Ordet er tur.

Jeg har vært på en fire dagers festreise gjennom Kenya og Tanzania. Første etappe gikk fra Nairobi til Kericho. Kericho er te-hovedstaden i Kenya, og som seg hør og bør tok vi inn på Tea Hotel. Tea Hotel har antakeligvis vært nokså flott en gang i tiden, men nå inspirerer det til å stifte organisasjonen ”Interiørarkitekter for Afrika”. Selve hotellet hadde altså oppussingspotensial, men hagen var lekker, og teåkrene var ubeskrivelig vakre. Vi fikk en flott omvisning i teåkrene etter frokost før vi gikk løs på vår andre dagsetappe.

Veien videre gikk også gjennom teåkrer. Vi fant den fantastiske ”snarveien” til Kisii som jeg lærte for tre uker siden. Dette veistrekket går gjennom et landskap som er så nydelig at det er vanskelig å snakke om det uten å bruke klisjeer. Bildene yter heller ikke landskapet rettferdighet, men jeg lar dem likevel tale for seg selv.

Før vi kom til Kisii fylte vi bilen med distriktets berømte ananaser og kokebananer. Det er en opplevelse å handle langs veien. Vi hadde ikke før stoppet bilen før vi var omringet av folk og frukt. Jeg måtte brøyte meg vei mellom fruktselgerne for å få åpnet bakdøra, og før jeg fikk sukk for meg, var bagasjerommet fylt opp av ananas jeg ennå ikke hadde kjøpt. Det er jammen ikke enkelt å avslå en handel når varene allerede ligger i bilen, men så er det vel heller ingen grunn til å avslå handelen når man får fem-seks ananas til under ti kroner.

Etter en relativt rask grensekryssing innlosjerte vi oss hos familien Steinskog i Tarime. Der fikk vi deilig middag før vi hadde torsdagsbønnmøte sammen. Fredagsplanen var å komme seg raskt fra Tarime til Kiabakari. Det var lettere sagt enn gjort. Det er mye politi langs veiene både i Kenya og Tanzania, og som regel blir vi bare vinket videre. Vi hadde hørt at det ikke var så enkelt å kjøre rundt med en Kenya-registrert bil i Tanzania, og nå fikk vi erfare det. Førerkort? Alt i orden. Forsikringspapirer? Alt i orden. Varseltrekanter? Alt i orden. Brannslukkingsapparat? Et lite øyeblikk... Vi har helt sikkert brannslukkingsapparat i bilen, tenkte vi, det har vi jo i alle bilene, så nå når vi låner bilen til sjefen sjøl... Så tømte vi bilen for poser og kurver, kofferter og vesker, kokebananer og ananas. Det så snart ut som om vi holdt loppemarked i grøftekanten, men på tross av at vi finkjemmet bilen, var det umulig å finne brannslukkingsapparatet.

Ja, ja, så ble det altså bot. Tjuetusen tanzaniashilling. Vi tok med oss de to politimennene til politistasjonen i Tarime for å få skikkelig kvittering på utlegget, og mens jeg ventet på å få betale, returnerte Astrid og Kasy til Steinskog for å låne brannslukkingsapparat. Miss B J O R D A L S B A K K E. Politimannen som fylte ut papirene syntes at jeg hadde et riktig så festlig navn. Dette måtte han få flere kolleger til å lese og le av. Og så ble det ”politiavhør”. Hvorfor var jeg ikke gift? Hadde jeg en forlovede? Hvor gammel var jeg? Kunne jeg ikke bare finne meg en afrikaner? Det er alltid den samme leksa. Jeg har rett og slett begynt å lure på om jeg skal melde meg inn i taperforeningen. Til slutt fikk jeg lov til å betale, og så kunne vi kjøre videre med et brannslukkingsapparat som var så stort at det fylte et helt sete. Om vi nå ble stoppe igjen, kunne vi i alle fall forsvare oss på det punktet.

Noe forsinket ankom vi Kiabakari og familien Vorhaugs nystekte vafler og nybrente kaffe. På vegen videre tok vi med oss reiselærerkollega Marianne. Hun har ett års fartstid i Mara fra forrige periode og visste akkurat hva vi skulle gjøre for å få ei fortsatt kjekk turhelg. Første programpost var Mwanza, Tanzanias nest største by. Bare det å kjøre hit og dit i Afrika er en flott opplevelse, for landskapet skifter stadig og et hvert sted har noe nytt å spennende å by på i så måte. Innover mot Mwanza lå for eksempel mange av husene oppunder store, stilige kampesteinshauger.

I Mwanza gikk vi på kafé og på markedet. Nok en gang konkluderte jeg med at det tanzanianske kjøkken overgår det kenyanske. Vi kjøpte et assortert utvalg av lokal fingermat laget av kjøtt og mel og poteter og diverse uidentifiserbare ingredienser, og det smakte utmerket godt. På markedet ble det kurv og krukkehandel på de andre. Jeg for min del stilte bare min pengepung og min bærekraft til disposisjon for de andre.

Etter å ha besøkt Mwanza tok vi inn på Speke lodge og nøyt luksuslivet i to lekre bungalower. Der fikk vi blant annet frokost på verandaen, bare noen meter fra Viktoriasjøen og med god flodhestunderholdning. Herlig. Det ble riktig mange flodhester i løpet av dagen, for vi dro på dagsutflukt i Serengeti. Vi kjørte nokså mange mil og så ufattelig mye. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi så mange tusen dyr til sammen. Høydepunktene var en løvefamilie som vi så på riktig nært hold, jeg nevner ikke med et ord hvordan vi kom så tett på dem som vi gjorde, og så leoparden selvfølgelig.

Nå har jeg overtatt reiselærerstaffettpinnen etter Marianne og blir her på Kiabakari i fjorten dager. Jeg skal en snartur innom Nairobi den 27. oktober, og da skal jeg prøve å få denne teksten og noen bilder ut på bloggen før jeg kaster meg på flyet til Zanzibar.

Nødnummer

I håp om en helgeopptur heiv jeg meg med på en søndagsutflukt til Nasjonalparken her i Nairobi. Vi satte stødig kurs mot parken i sekstiden i morrest, og på tross at vi nok en gang himlet med øynene over hvor komplisert og tidkrevende det kan være å kjøpe en enkel inngangsbillett, så fikk vi en bra start på turen. Før vi hadde tatt den første svingen, hadde vi sett både vortesvin og bush duiker. Det hele så riktig lovende ut.

Nedturen kom brått og brutalt før klokka hadde rundet sju. Vi stod fast i gjørme og kunne ikke komme oss verken fram eller tilbake. På tross av at ”The Big Five”, med unntak av elefanten, er godt representert i parken, tok vi mot til oss og gikk ut for å skubbe. Vi skubbet både foran og bak, men oppnådde vel ikke annet enn at bilen sank enda dypere ned i gjørma. I slike stunder er det godt å vite at Nasjonalparken har et nødnummer som de alltid gjør gjestene sine oppmerksomme på.

Vi ringte og ringte og ringte, men det var ikke snakk om at noen ville ta telefonen. Det er selvsagt vel og bra å ha et nødnummer, men det hjelper lite når nødtelefonen ikke er bemannet. Vi måtte til slutt ringe vår egen sjef, og han måtte kjøre bort til Nasjonalparken og gjøre dem oppmerksomme på at vi trengte hjelp. Det ordnet seg altså til slutt.

Da vi var kommet opp på tørt land igjen, fortsatte vi turen. Løvene og leopardene lå i dekning, men ellers så vi litt av hvert. Noe av det artigste var strutsemora med femten unger som ikke ville gå av veien for en land cruiser. Mora bruste truende med fjærene når vi kom for tett på, så vi måtte kjøre i hælene på dem en god stund før vi til slutt klarte å snike oss forbi. Ellers består dagens liste av sebra, giraff, bøffel, eland, reedbuck, neshorn, impala, hartebeest, bavian og skilpadde.

Jeg har smilt, men det gikk over

Det er helg, den siste i Nairobi før jeg går løs på en ny økt på Kiabakari. Nå gjelder det å utnytte storbyluksusen til fulle. Jeg fikk en skikkelig god helgestart på skjønnhetssalong på torsdag: hårklipp, farging av vipper og pedikyr for en slikk og ingen ting. Det er godt å bli dullet og stelt med, og sandalføttene min trenger virkelig en overhaling i ny og ne.

Fredag ettermiddag gikk turen til en etiopisk restaurant hvor man også får mye for pengene. Maten er utrolig god der, og det er ikke tvil om at dette er den restauranten i Nairobi som oftest får besøk av NLM’s misjonærer. I ettertid har jeg likevel begynt å angre på at jeg dro. For det første måtte vi stå i bilkø i en og en halv time for å komme oss hjem igjen. Hvis vei–fart–tid-kunnskapen min ikke er utgått på dato, gir følgende regnestykke gjennomsnittshastigheten vår: 14 kilometer delt på en og en halv time er lik 9,3 kilometer i timen. Jeg sier ikke mer.

...eller jo forresten, jeg sier mer, jeg sier at jeg bare tre kvarter etter at jeg kom hjem satte meg i en bil igjen. Turen gikk fram og tilbake til flyplassen. 48 kilometer delt på to og en halv time er lik 19,2 kilometer i timen. Nå sier jeg ikke mer.

I tillegg til kø, gav en kraftig mageknipe grunn til å angre på restaurantbesøket. Det ble en søvnløs natt og ord som matforgiftning og amøber svirret rundt i mitt stuptrøtte hode. Disse tankene var likevel ikke mer forstyrrende enn lyden fra nabolagets diskotek. Jeg kom meg selvsagt gjennom natten, og jeg kom meg gjennom en god roman, så mageknipen var da godt for noe.

Når jeg til slutt kunne stå opp, hadde jeg mest lyst til å gå å legge meg igjen, men jeg valgt å ta fram symaskina og gå løs på en misjonskvinnes hovedoppgave her i livet, nemlig forberedelser til julemessa. Halvveis i en julestrømpe fikk jeg besøk av noen av tomteungene som også ville drive med forming, og dermed gikk vi i gang igjen med den aktiviteten som har toppet hitlisten i over et år nå: Garntroll.

Mange timer og fem garntroll senere sitter jeg nå og koser meg med dagens gullkorn. Det kom fra en av gjestene mine da jeg skulle ta bilder til dette blogginnlegget. Jeg lirte selvsagt av meg den vanlige fotografoppfordringen om å smile, og da fikk jeg et svar som også oppsummerer min egen helgeopplevelse: ”Jeg har smilt, men det gikk over”.

22

1: Klokken er 05.30, og det er på tide å stå opp. Vi har planlagt å snike oss ut av Nairobi før morgenrushet. Bilen er pakket og bilpapirene er dobbeltsjekket. Jeg har sovet godt hele natten på tross av at jeg er spent på turen vi har foran oss. Ingen kan påstå at jeg er noen dreven langtransportsjåfør, og veistandarden her i Øst-Afrika kan være både og. Av og til føles det som om den er mye mer både enn og. Jeg husker godt veien til Narok fra Masai-Mara-turen i fjor høst. Asfalten hadde mye til felles med en sveitserost. Det heter seg at resten av veien er god, men den har jeg ikke kjørt før.

Vi suser av gårde, ut av byen og ned i Rift Valley. Det er fortsatt tidlig, og i grøftekanten står både sjiraffer, sebraer og gaseller midt i frokosten. Noen har lappet og skrapt litt på veien, så standarden overgår alle mine forventninger. Veien er ikke lenger grusom, bare elendig. Før vi vet ordet av det sitter vi på kafé i Narok og synes vi har kommet langt.

Resten av veien er flott. Vi kjører i time etter time på hel og brei asfalt, og jeg slutter ikke å forundre meg over at dette går an. Jeg har ikke opplevd noe lignende i Kenya før. Ikke i Tanzania heller. Vi krysser grensa ved Isebani/Sirari. På tross av at vi må innom fem ulike kontorer, går grensepasseringen raskt og smertefritt. Nå er det ikke langt igjen til Tarime. Dagens etappe er unnagjort.

2: En riktig god morgen til alle sammen! Det er søndag, men her er det ikke snakk om å ligge lenge. Gudstjenesten begynner klokken 07.30. Kirkeveien er heldigvis ikke lang. Huset til familien Steinskog ligger rett ved den lutherske kirka i Tarime. Kirka er full, og det er den visst ofte, derfor bygger de en ny og større kirke utenpå den gamle. Veggene har kommet opp, men nykirka mangler tak.

Vi skal være med på to gudstjenester på rappen og innstiller oss på en lang økt i kirka. Dette er dagen for kirkelige handlinger: Dåp, to ganger nattverd, konfirmasjon, kirkelig velsignelse av ekteskap, gjenopptaking av kirkemedlemmer og forbønn for det nye, tekniske utstyret kirka har fått til evangeliseringsarbeidet. Det er også dagen for pengeinnsamlinger av ymse slag. I løpet av dagens fem og en halv timer lange gudstjenesteøkt teller jeg fem runder med kollekt, to auksjoner og én kronerulling for å få tak på kirka. Her ruller man forresten ikke kroner, men shilling. Det er ikke lett å snike seg unna givertjenesten når man blir utfordret på direkten foran hele menigheten til å bidra til kirkebygginga. Hvor mange takbjelker kan gjesten tenke seg å gi?

Kirkekoret synger og danser, om igjen og om igjen. Jeg hadde ikke hatt kondis til å være med. Det er rene linjegymnastikken. Jeg kan ikke slutte å se på småungene i første rekke. De har rytme så det holder. Koret synger ikke alltid like rent, og synthesizer musikken kommer jeg ikke til å skryte av, men likevel er det hele så vakkert at det klumper seg til i halsen.

Vi spiser middag hos prosten. Ris og kjøtt og kål. Det smaker fortreffelig. Etter middag kommer familien Vorhaug, og vi kjører sammen til Kiabakari. Her skal jeg være de tre neste ukene. Jeg får egen leilighet, egen bil har jeg med, og ikke nok med det, her har vi også vår egen skole de to elevene mine og jeg. Jeg tror dette kommer til å bli veldig bra.

3: Første skoledag på Kiabakari. Bokstaven er O. Vi tegner store sirkler i lufta, skriver o på tavla, leter etter rundinger i klasserommet og modellerer bokstaven med plastilina. I friminuttet leker vi med beyblades og vi prøver oss på den gode, gamle ”Hull i hatten”. Jeg leser høyt fra ”Mannen med arret”.

Utenfor skolen møter jeg en dame. Vi utveksler hilsener, og hun har en lang rekke spørsmål. Jeg svarer på swahili etter beste evne. Hun lurer på hvor mannen min er. Jeg har ingen mann. Å, så jeg er bare en jente?

Jeg lurer på hvor tredjeklasseboka i engelsk er. Så lurer jeg på hvor lærerveiledningen til Sesam-Sesam har blitt av, og kristendomsbøkene, og cd-ene til engelskopplegget... Har jeg glemt av en kasse i Nairobi, eller har det skjedd en glipp når småskoleteamet har organisert seg? Uansett mangler jeg mye undervisningsmateriell. Jeg ringer Nairobi. De skal undersøke saken. Inntil videre får jeg improvisere så godt som jeg kan.

4: En av naboene har et morbærtre som bugner av bær. Jeg prøver å se for meg Sakkeus oppe i treet, men synes ikke det virker som noe godt klatretre. Det duger derimot til mye annet, så jeg plukker en full bolle og går hjem for å lage syltetøy.

Strømmen går. Jeg tenner stearinlys og fortsetter å rense bær i halvmørket. Jeg blir blåbærblå, eller rettere sagt morbærsvart på fingrene. Bærene er saftige og søte, det trengs nesten ikke sukker i det hele tatt. Jeg prøvesmaker og konkludere med at dagens morbærprosjekt er en stor suksess.

5: Utetime. Vi lager pannekaker på stormkjøkken i kibandaen utenfor skolen. De smaker veldig godt. Det skyldes antakeligvis et pannekakerøretriks jeg lærte på Lia: Mer av alt. Jeg hiver innpå og er glad det bare er ungene som skal gjennom hinderløypa etterpå. Jeg legger ikke skjul på at jeg mangler både kondis og motivasjon i så måte, men det er heller ikke enkelt å komme seg rundt i ei hinderløype i sidskjørt, og det er det som er kleskoden, også i gymtimene.

Jeg koser meg med boka mi, og det er ikke en glosebok. Jo da, jeg skal se på swahilien også, men ikke nå. Nå skal jeg bare kose meg og ta igjen det tapte. Jeg har med en god bunke med romaner og er godt i gang med nummer to.

6: Det er markedsdag i dag. De omreisende butikkene har hengt opp, brettet ut og stablet opp varene sine ute på et jorde. Vi går mellom rekkene og kikker. Kopper og kar, klær og sko, møbler og husdyr, grønnsaker og fisk, neglelakk og bic-penner. Det er mye å velge i, men likevel lite jeg vil ha.

På tirsdager og torsdager har bibelskoleelevene praktiske fag på ettermiddagstid. Jeg går en tur for å se på dem som syr. Her sys det barneklær og lappetepper på strømløse symaskiner av godt gammelt merke. Jeg hakker i vei på swahilien min, og de svarer med lange setninger og ord jeg ikke kan. Det er uansett trivelig å ha noen å snakke med. Jeg rusler hjem og henter mitt sytøy slik at jeg også kan være en del av fellesskapet.

7: Det er fredags ettermiddag og jeg pusler rundt i klasserommet, rydder litt og leter i gamle permer etter oppgaver jeg kan bruke. På kun få sekunder blir det betydelig mørkeret i rommet, og jeg innser at det er på tide å komme seg hjem før regnet braker løs. De første dråpene faller i det jeg låser skoledøra, og selv om det ikke er mange meterne hjem til meg, så må jeg spurte for ikke å bli klissvåt. Jeg kan høre tordenskrall. I går kveld tordnet og lynte det så voldsomt som jeg aldri har hørt eller sett det før. Da det sto på som verst var det ikke et sekund en gang mellom hvert lyn. I utgangspunktet var det bekmørkt, men i korte glimt lyste lynet like klart som sola.

Strømmen har gått. Det blir med andre ord ikke varm middag i dag. Det begrenser seg jo også hva man kan drive med i skinnet av fire, spinkle stearinlys. Jeg stabler opp en haug med puter i sofaen og legger meg godt til rette med en bok.

8: Jeg ser Viktoriasjøen for første gang i mitt liv. Vi er i Musoma på jentetur, og her får jeg et glimt av verdens nest største innsjø. Vi går på markedet, et riktig trivelig ett, og kjøper stoff og tråd og glidelås i tillegg til frukt og grønnsaker. Jeg har allerede avtalt med en sydame. Nå skal jeg få min første, skikkelige Afrika-kjole. Det blir spennende å se hvordan det går. Jeg vet om andre som har bestilt kjole og fått telt...

Strømmen har ikke kommet tilbake. Jeg koker kaffevann på stormkjøkken og takker gladelig ja til middagsinvitasjonen fra Vorhaug. Deilig middag og bjørnebær og jordbær til dessert. Jeg slår min eldste elev i sjakk to ganger. På fritiden viser jeg ingen nåde. Det gjør ikke han heller for så vidt og knuser meg i et spill som går ut på å fiske fisker som surrer rundt på et batteridrevet brett.

Hvis strømmen ikke kommer tilbake snart blir dette en blog med mye tekst og få bilder. Kamerabatteriene mine er flate, og jeg innser ulempen med digitalt kamera i et strømløst område.

9: Søndagsfrokost. Strømmen er fortsatt borte. Det har begynt å lukte i kjøleskapet. Jeg spiser tørt knekkebrød og angrer på at jeg kjøpte pølser i går.

Vi kjører til Majita på gudstjeneste. Kirka er lita og oppmøtet er enda mindre. Her er det liturgi med meget gjenkjennelige elementer, og selv salmesangen, som bare så vidt humper og går, har kjente salmemelodier. Formmessig ligner det ikke mye på gudstjeneste i Pokot, men også her opplever jeg at selv de ordene jeg ikke forstår taler til meg. Igjen er det korsangen som gjør mest inntrykk.

Etter gudstjenesten reiser vi hjem til en av bibelskoleelevene på middag. Vi får ugali av casava og fisk fra Viktoriasjøen. Dette er uten tvil det beste ugali-måltidet jeg har spist siden jeg kom til Afrika.

10: Ny skoleuke, ny bokstav. Vi synger om Amandus dukkemann og om tyggegummikongen Boppel. Vi har en tilskuer i døra nesten hele dagen, en gutt som må være noe eldre enn mine elever. Han sier ikke et ord, bare står og ser og ser. Jeg tenker at det beste er å la ham se seg ferdig. Ja, vi er interessante, men så interessante kan vi vel ikke være at ikke interessen vil dabbe av etter en stund.

Jeg sitter og forbereder meg og får nok en gjest i skolestua. Det er en av damene som går på bibelskolen, en av dem som var i sømklassen. Hun prater i vei og er flink til å gjenta og snu og vende på ordene. Det er kjekt når vi klarer å få til litt prat. Jeg kjenner at jeg blir inspirert og derfor plukker jeg fram swahilibøkene når jeg kommer hjem igjen.

11: Det er mulig det var en feilvurdering å tro at interessen kom til å dabbe av. Tilskueren vår er tilbake på plass igjen i dag. Jeg får slå opp i ordboka og finne ut hva ”å skulke” er på swahili. Jeg har en mistanke om at han ikke er der han burde være.

Jeg går på håndarbeidstimene igjen og fortsetter på min hardangersøm mens bibelskoleelevene syr videre på sine lappetepper. Det blir ikke mye prat, men jeg lytter og lytter i håp om å fange opp ord som gir mening også i mine ører. Før jeg går, blir jeg målt både opp og ned av håndarbeidslærerinna som skal sy kjole til meg.

Strømmen er borte igjen. Det er bare 26% gjenværende batteri på datamaskinen min, så det nytter ikke å se film. Jeg blir nok en gang sittende i halvmørket å lese. Sånt blir det nokså lange kvelder av.

12: Det er ikke vi som har bygd hytta, men vi har på en måte arvet den av misjonærbarn som har bodd her før. Den er stor og fin og er bygd nokså høyt oppe i et tre. Selvfølgelig har elevene mine lyst opp, men de har ikke klart det ennå. Derfor synes de det skal være et prosjekt på skolen. Det er i orden. Hytta frister meg også den, men det var dette med side skjørt. Vi tar med oss tau og lager en slags taustige. ”Du bare setter foten her”, sier jeg, ”og så tar du tak der oppe”. Det går for den ene, den andre tør nok ikke helt å ta steget. Han som har kommet opp, begynner plutselig å tenke på at han også må komme seg ned, og det er visst ikke noen forlystelig tanke. Så må jeg opp i treet likevel for å hjelpe til under nedstigningen. Jeg ser rundt meg og kysten er klar, jeg løfter på skjørtet så knærne blottes og heiser meg opp på ei grein. Vi kommer oss usett ned begge to, og det er enda godt, for ellers hadde det vel vært slutt på respekten og ”Shikamo, Mwalimo!”

13: Kjolen min er ferdig, og jeg har vært heldig om jeg selv skal si det. Den er fint sydd og passer godt. Jeg kommer kanskje til å justere den litt over hoftene, for der er det lagt inn god sving for afrikanske former, hvilket jeg ikke har akkurat der.

Det er slutt på godteriet, og enda har jeg en uke igjen her på Kiabakari. Det er mulig jeg kan få tak i noe i Bunda, men utvalget er sannsynligvis relativt skralt. Jeg har en boks med sjokoladegullpenger i kjøleskapet, men den er reservert for den store skattejakten jeg planlegger for neste uke. Vanligvis klarer jeg meg fint uten godteri, men når kveldene blir mange og lange og strømløse får jeg fryktelig lyst på noe godt. Ellers er jeg jo flink og klarer meg uten både det ene og det andre, varmt vann for eksempel, for ikke å si vann i dusjen i det hele tatt.

14: Vi har lunsj oppe i trærne. Vi er fulltallige, det vil si to elever og en lærer. Det som så skummelt ut for bare to dager siden er nå lett som bar det. Vi klatrer opp og ned uten å mukke. Matpakker og te sender vi opp i en kurv. Vår faste lunsjgjest på fire år får sitte under treet og spise.

Ellers koser vi oss med forming og høytlesning. Engelsktimen er også en suksess i dag, ikke minst takket være bamsen Freddy som alltid besøker oss i engelsktimene for å lære oss nye ord og få oss i gang med å snakke engelsk.

Skolen er slutt og vi kjører til Bunda. Det viser seg at Bunda overgår alle mine forventninger når det gjelder godteriutvalg, jeg fyller en kurv med sjokolade og brus, potetgull og popkorn og tenker lykkelig at den siste uka her kommer til å bli riktig trivelig den også.

15: Lørdag. Jeg ruller ut min nyanskaffede yogamatte og tar et par sit-ups for skams skyld. Det har altså tatt meg fjorten dager ”å komme i gang” med trimmingen. Jeg konstaterer at det fortsatt er stort sprik mellom ambisjonsnivået mitt og den reelle innsatsen når det gjelder idrettslige sysler.

I går prøvde vi å spille Pokemon-kort, men jeg skjønte ingen ting, i dag derimot går det i Monopol. Kjent og kjært, eller... her er det ikke en eneste tusenlapp å dele ut, og gatene ligger ikke lenger der de en gang lå. Aker Mek og Nylands verksted har forsvunnet sammen med Bastøfergen og Bergenske Dampskipselskap. Alle pengetransaksjoner utføres med visakort. Det eneste som er akkurat som før, er at jeg går konkurs fordi jeg ikke klarer hotellregningen på den siste, blå gata.

16: Det er Mara-treff denne helgen. Alle NLM-misjonærene i Mara-regionen er samlet. Det er ikke flere enn at jeg får være femte hjul på vognen. Det er lett å si seg enig i at det skulle vært flere misjonærer i regionen, men det er det altså ikke. NLM har Steinskog i Tarime og Vorhaug her på Kiabakari.

Det er kjekt å få være med. Ikke minst er det spennende å få høre historier fra misjonshistorien. Jeg lærer stadig noe nytt i så måte og skjønner dermed også litt mer av hvordan ting henger sammen i dag. Neste Mara-treff fastsettes til 19. oktober, og jeg er så heldig at jeg er her og får være med da også.

Men nå, nå er jeg mett og trett. Det har sannelig vært sørget for god mat i helgen. Jeg skynder meg å skrive dette, for så fort jeg er ferdig skal jeg flate ut på sofaen og kose meg med Poirot og Bunda-godterier.

17: Skoledagen er slutt. Jeg rusler over tunet og finner bibelskoledamene som sitter og renser bønner. Jeg ser at dette er en gylden anledning, så jeg finner meg en plass i sirkelen jeg også og går i gang med bønnerensinga. Og helt riktig, her får jeg snakke swahili. Det begynner litt forsiktig, og så øker det på med spørsmål og kommentarer. Først må jeg fortelle litt om hva vi dyrker i Norge og litt om hva vi spiser og drikker, så kommer det uunngåelige spørsmålet om hvorfor jeg ikke er gift. Det spørsmålet er vanskelig nok å besvare på norsk, på swahili blir det bortimot umulig. Så er det ei som gjerne skulle hatt en norsk mann, hvordan lar det seg ordne? Nei, ikke spør meg...

Jeg tenker og prater, leter etter ord, prøver å forklare, prøver på nytt igjen når det ikke går, lytter og prøver å forstå. Hittil er dette den beste swahilitimen jeg har hatt. Jeg må nok rense flere bønner.

18: A, a, a. Liten a og stor a. Apekatt, appelsin, antilope og ark.

Så syr jeg hardangersøm igjen og fotograferer litt. Kan du ta bilde av meg også? Og av meg? Det er som vanlig stor stas å få se seg selv på den lille skjermen på kameraet. Slik er det enten man er tre år, tretti eller sytti.

19: Klokken er halv åtte og jeg sitter sammen med bibelskoleelevene i møtesalen slik jeg gjør fire morgener i uken. Det er salmesang og andakt. Jeg sitter med ørene på stilk for å lytte etter kjente ord og mening. Noen dager greier jeg å pusle sammen en viss forståelse av teksten og tankene som blir delt, i går gikk det nokså greit, i dag er det verre.

Vi drar på ekskursjon. En hver naturfaglærer med respekt for seg selv arrangerer ekskursjoner. Jeg samler troppene og vi rusler av gårde for å se på biogassanlegget som bygges her på Kiabakari. Første stopp er grisehuset. Det er tross alt grisene som er leverandører av den vesentligste naturressursen i dette prosjektet. Så kikker vi på selve anlegget og lærer om hvordan det kan bli gass av kloakk og hvordan denne gassen kan brukes på kjøkkenet.

20: I dag er det tid for den store skattejakten. Ja, det er en helt ordentlig skatt selvfølgelig – sjokoladegullpenger fra Nakumat. Den er godt gjemt, og mange oppgaver og rebuser må løses for å finne ut hvor det er lurt å lete. Vi finner den heldigvis til slutt.

Det viser seg at det er flere som synes dette er en god dag for skattejakt. Det henger sammen med at jeg skal reise i morgen. Mine nye venninner har både ett og annet som de trenger, foreksempel symaskin og telefon. Jeg er rik, og det er vanskelig for en rik kamel å krype gjennom nåløyet. Det er ikke vanskelig å gi bort noe av det jeg har på kontoen, det gjør jeg så gjerne, men det er vanskelig å vite hva og når og til hvem det er klokt å gi. Jeg har en viss forkjærlighet for arbeid og utdanning, så penger til telefon er uaktuelt. Jeg lover å tenke på det med symaskina.

21: Siste skoledag på Kiabakari i denne omgang. Det har vært kjekke uker, men nå skal det bli godt å komme hjem. Om tre uker skal jeg ha en ny økt her, og jeg gleder meg allerede til det også.

Jeg fyller bilen med alt pikkpakket og to bibelskoleelever. I dag går turen til Steinskog i Tarime. Endelig skal jeg få meg en dusj.

22: Jeg blir skysset fra Tarime til Kisii. Her møter vi en bil fra Nairobi, og vi som er passasjerer i de to bilene får bytte plass. Fem timer igjen til Nairobi, tenker jeg, men nei da, Justus har andre planer, vi skal handle og gå på flere familiebesøk. Humøret synker. Jeg innser at det blir en veldig lang dag på reise. Jeg er sliten og trøtt og må jobbe med meg selv for ikke å surne.

Jeg skal vente i bilen mens Justus handler, og i det han går ut av bilen trykker han på play på kassettspilleren. Å nei, tenker jeg, jeg er på ingen måte opplagt til å høre skurremusikk, men så kan jeg ikka annet enn le, for det er Anne Cath Vestlys bestemorsstemme som begynner å fortelle om Ola Aleksander Filibombombom. Og når man først begynner å le, så er det gjort, og dermed blir jeg blid og glad igjen, og det er kjekt å gå på besøk, og det er fantastisk å få se nye landskaper som er så grønne og frodige som det går an å få dem, og det gjør ingen ting at vi må kjøre et par timer i mørket, nå er jeg snart hjemme i alle fall.

Nytt reiselæreroppdrag

Alt er nå pakket og klart. Lærerveiledninger og årsplaner, stormkjøkken og formingsutstyr, knekkebrød og syltetøy, fotoapparat og lommelykt, sysaker og glosebøker, side, hyperanstendige skjørt og joggesko. Det siste er forøvrig en mye brukt og særdeles lekker kombinasjon. I morgen går turen til Kiabakari i Tanzania. Jeg skal kjøre selv, men heldigvis ikke alene. For første gang skal jeg ta med meg en bil over grensa, og selv om alle papirene skal være i orden, er det godt å vite at jeg slipper å stå der alene om det skulle bli noe trøbbel.

Nå gleder jeg meg til tre uker som reiselærer på Kiabakari. Jeg har ikke vært der før, så alt er nytt og spennende. Det lar seg visst gjøre å laste ned mailer der hvis de er på størrelse med en liten tekstmelding, men jeg har ikke noe håp om å kunne oppdatere bloggen. Dette er selvsagt også en del av Mitt Afrika. Det er med andre ord ikke noe vits i å sveipe innom siden min de kommende ukene i håp om å finne nye innlegg, men om en tre ukers tid lover jeg å komme sterkt tilbake med ferske rapporter fra Tanzania.

Longonot

Det har vært kaldt i Nairobi de siste ukene, og jeg har ved flere anledninger kledd meg med mer enn ett lag ull. For en gangs skyld kan jeg glede mine foreldre med harde fakta om temperaturen. Tomtas mest pålitelige værobservatør sier at det var ni grader klokken sju i morrest. Uansett, i dag skein sola fra knallblå himmel da jeg våknet, og det passet jo utmerket i og med at vi hadde planlagt tur til Longonot.

Som den ivrige folkeopplyser og potetmisjonær jeg er, må jeg få lov til å legge inn et avsnitt med Longonot-fakta. Vulkanen Longonot ligger i den over 870 mil lange dalen Great Rift Valley som strekker seg fra Jordandalen til Mosambik. Longonots høyeste punkt ligger på 2776 meter, og vulkanen har et grønt og frodig krater. Det siste vulkanutbruddet skal ha funnet sted rundt 1860, men det ryker fortsatt fra varme kilder nede i krateret. Det gleder meg at jeg nok en gang kan melde at jeg har vært oppe i høyder som min fjellklatrende friluftsfreak av en bror ennå ikke har nådd.

Longonot har stått på ønskelista mi lenge. Jeg gikk glipp av skoleturen dit i fjor fordi jeg var ute på et spennende reiselæreroppdrag, men nå bød det seg endelig en ny anledning. Utrustet med kamera, nistepakke, solkrem og rikelig med vann, tok jeg i dag steget inn i Longonot nasjonalpark sammen med en liten delegasjon fra tomta. Etter dette første, viktige steget måtte vi ta mange oppoverbakkesteg for å nå kraterkanten. Det er ikke til å legge skjul å at jeg var litt tungpustet og rød etter oppstigningen, men det kjentes sannelig godt å svette litt etter de siste to ukene med hyppige kakegilder og lite trim.

Det går en flott sti rundt hele kraterkanten, og selv om små lavarullesteiner i bratte bakker ikke gir verdens beste feste, berget jeg meg, med fem centimeters klaring, fra å gå på rumpa. Skitten ble jeg likevel, og jeg har også tygd en god del sand i løpet av turen, for løypa var tørr og støvete. Turen forøvrig var førsteklasses. Trivelige turkamerater, strålende sol og deilig vind, kaffe og kake, panoramautsikt, sebraer i det fjerne, sand mellom tærne, ja, hva mer kan man ønske seg på en helt vanlig lørdag?

Og som seg hør og bør ender også denne turfortellingen med den klassiske konklusjonen at alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Hverdagsliv

Det er torsdagskveld og om tre kvarter forventer jeg storinnrykk i stua. Jeg har tatt inn hagemøblene og lagt madrasser ut på gulvet. I tillegg har jeg oppfordret de nærmeste naboene til å ta med sine egne stoler. Bernard har bakt boller, og jeg har bakt kake og kjøpt is. Jeg har også fylt vann og kaffe på trakteren, så nå gjenstår det bare å trykke på knappen. Det er duket for bønnemøte her i Stabburet.

Hverdagslivet begynner å ta form igjen. I dag hadde vi vår første offisielle planleggingsdag på skolen. Det er ikke det at vi har ligget på latsiden de foregående dagene heller. Det har vært intens oppussingsaktivitet i mange klasserom, og hvert skap og hver skuff har bokstavlig talt vært tømt utover gårdsplassen der vi med våre kritiske lærerblikk har stått og avgjort hvilke bøker, kart, formingsmaterialer, blokkfløyter og trompeter som har livets rett og hvilke som skal på søppeldyngen. De siste ukene har jeg også hengt over symaskina for å fornye skolens sofa- og putepark, og hvis jeg nå bare får lørdagen på meg, så skal alt være klart.

Tomta her i Nairobi har livnet til igjen etter en lang og stille sommer. Jeg har fått flere nye naboer, og mine norgesferierende kolleger er endelig på plass igjen. Hushjelpen min er også tilbake etter en velfortjent ferie, og det er en velsignelse, for selv om jeg klarer å ta oppvasken min selv når jeg må, så har jeg helt glemt hvordan man vasker huset. Jeg innser at jeg blir nødt til å lære det igjen når jeg reiser tilbake til Norge, men den tid den sorg. Nå nyter jeg mitt rene hus og mitt nybakte brød med god samvittighet og gleder meg over at den svære bønnemøteoppvasken så å si tar seg selv.

De beste bildene

Skoleferien min i Arusha er slutt, og jeg er tilbake i Nairobi. Jeg kan konkludere med at jeg har hatt det kjekt, og, viktigst av alt, jeg har lært mer swahili. Høydepunktet i så måte var at jeg greide å fortelle arbeiderne på stasjonen om en morsom opplevelse jeg hadde hatt på vei til skolen. Det gjorde jeg i lunsjen, og da jeg kom tilbake etter ettermiddagsundervisninga, hadde det allerede blitt en vandrehistorie. Portvakten hadde fått historien min gjenfortalt, og nå ville han veldig gjerne høre meg fortelle den med egne swahiliord.

Historien, at jeg ble forfulgt i førti minutter av en skoleuniformert tenåring som la seg inn en halvmeter bak meg og ble der enten jeg gikk fort eller sakte, stoppet eller tok til høyre eller venstre, var bare en av mange artige ting jeg fikk med meg på skoleveien. Jeg fikk faktisk både god underholdning, god trim og en god del kjennskap til hverdagslivet i Tanzania i en og samme pakke. Slett ikke verst.

Noe av det jeg har lært er hvordan tanzanianerne hilser på en hvit dame som går forbi. Veloppdragne unger sier shikamoo. For uinnvidde siterer jeg ordlisten: ”Jeg tar på dine føtter! (En ærbødig hilsen brukt av yngre for å hilse på eldre. Barn og unge bruker alltid denne hilsenen.)" Når det gjelder den siste påstanden, er ordlista ikke spesielt oppdatert, for det hender langt oftere at ungene står i grøftekanten og skriker mzungu, et ord som betyr europeer, eller ganske enkelt hvit person. Unger i skoleuniform hilser som regel med good morning eller good afternoon. De er antakeligvis like gira på å bruke sin lille engelsk som jeg er på å bruke min lille swahili. Vanligvis blir det ikke sagt mer enn det, men hvis det kommer en oppfølgingsreplikk, er det i de fleste tilfeller ”give me money”.

Om veien var aldri så støvete og forsøplet, så jeg nye og gode fotomotiv for nesten hvert skritt jeg tok. Noe av det som fascinerte meg mest var alle de menneskene som vandret rundt med butikken sin på hodet eller i hendene eller som hadde den på ryggen, bakpå bagasjebrettet eller i en liten kjerre. Jeg gikk rundt med fotoapparatet i veska og hadde lært meg hvordan jeg kunne spørre pent om å få ta et bilde. Verken kameraet eller spørsmålet ble brukt, delvis fordi jeg ikke greide å samle mot til å spørre, men mest fordi jeg ikke vil at folk skal tro at deres måte å leve på bare er en turistattraksjon i mine øyne.

Jeg har med andre ord ikke bilder av damene som drev velassorterte strømpeforretninger og som bar hele varebeholdningen av sammenknyttede strømper på hodet. Jeg har heller ikke bilde av brødvareforretningen som var stablet himmelhøyt opp på et bagasjebrett, eller av guttene som trålte veien med et bredt utvalg av sko. Slakterne som begav seg ut i trafikken med en flådd ku hengende over skuldrene, guttene som hadde klesbutikker eller grønnsaksutsalg i gamle trekjerrer, vertshuskona som satt ute og stekte fisk til gjestene sine, damene som satt nedenfor stasjonen og knuste stein fra morgen til kveld... Det er ikke til å komme forbi, de beste bildene ble ikke tatt, men likevel har jeg dem på netthinna.

Barabara hii inaenda wapi?

Det er nok ikke alle som synes at fjorten dager på språkskole i Arusha høres ut som en drømmeferie. Jeg har faktisk ennå til gode å møte noen som synes akkurat det. Nå er det heller ikke sånn at jeg er her fordi dette er det jeg alltid har drømt om, tvert imot er jeg her fordi språkskole fortonte seg som det beste alternativet når feriedrømmene for en gangs skyld ikke lot seg realisere.

Det er selvsagt ikke synd på meg. Jeg liker å gå på språkskole, og dessuten har jeg hatt opptil flere drømmeferier dette året og tåler godt å plukke feriealternativer fra andre hyller enn den aller øverste. I tillegg skal det sies at jeg blir veldig godt tatt vare på her i Arusha av Reidun og Reidun som har innlosjert meg hjemme hos seg og som gjerne ser film og spiser is sammen med en lærerturistmisjonærer med udekte sosiale behov.

Planen for helga var å pugge gloser, ikke akkurat noen drømmeaktivitet det heller, men det finnes selvsagt verre skjebner. Likevel er jeg veldig glad for at denne planen ble spolert av naboen og hans gjester som inviterte meg med på telttur. En hjertelig takk til dem!

Det er selvsagt vanskelig å redegjøre for hvor vi har vært når jeg ikke er i stand til å huske et eneste av de innviklede navnene på masailandsbyene vi kjørte igjennom, men turen gikk i alle fall over masaisteppene sørvest for Arusha. Turen hjem igjen gikk litt hit og litt dit, men ikke på de veiene vi opprinnelig hadde tenkt. Det er ikke første gang jeg erfarer at det kan være dårlig samsvar mellom kart og terreng når man tar turen ut i bushen. Det som på kartet ser ut som brede veier uten slikt tull som sideveier og veikryss, er i virkeligheten et konglomerat av stier og kutråkk og tilfeldig oppkjørte løyper. Veiskilt eksisterer ikke, så når tvilen blir stor er det bare å stoppe og spørre en masai: Barabara hii inaenda wapi? Ja, hvor i all verden går denne veien. Dersom man står i et veikryss uten at det er masaier i nærheten, så får man bare velge en vei og håpe på det beste. I følge sjåføren tar man da feil i nitti prosent av tilfellene. Dette er ikke god matematikk, men det har likevel vist seg å stemme i praksis.

Det heter seg at veien blir til mens man går. Nå vet jeg at veien også kan bli til mens man kjører. Det er helt i orden det når veien som blir til krysser fram og tilbake gjennom et fantastisk landskap og det kan ligge en løve og lure bak hvert eneste tre. På tross av at de helt sikkert var der, så vi dem ikke. Det vi derimot kunne krysse av på lista var impala, grant, thomson gaselle, gnu, sebra, giraff, bushbuck, greater kudu, dikdik, hare, mongoose, mus, eller var det rotte, struts og en eller annen slags skummel slange. I dag lurte swahililæreren min på om jeg ikke var redd for å telte ute i villmarka, og jeg kunne med hånden på hjertet svare nei. Likevel må jeg vel innrømme at det ble litt mindre kjekt å vasse ut i gresset og sette seg på huk bak en busk etter at vi så den giftige slangen.

Jakten på sola

Jeg har tatt på meg ulljakka og satt vifteovnen på fullt. I Norge er det sommer, i Kenya er det kipupwe, det vil si den kaldeste tiden på året. Her i Nairobi pendler temperaturen mellom femten og tjue grader. Hvis sola stikker igjennom, er kvikksølvet villig til å strekke seg litt lenger, men det har ikke vært mye av det i det siste. I jakten på sola satte jeg meg på nattoget til Mombasa forrige fredag sammen med kollega Astrid. Vi hadde booket oss inn på første klasse og fikk som forventet en passe shabby sovekupé.

Det finnes så vidt jeg vet ingen hurtigtog her i landet, og det var uklart hvor lang tid turen kom til å ta. Flere ulike ankomsttider var oppgitt på togstasjonen i Nairobi. Gamle tider var streket over og nye tider var ført på med penn i rutetabellene. Vi hadde også hørt at sju timers forsinkelse ikke var uvanlig. Det gjorde ingen ting for oss, for vi ville gjerne se deler av ruta i dagslys, og det fikk vi. Togturen var god underholdning både for oss og for ungene som bodde langs linja. De kom spurtende på kronglestier og gjennom maisåkrer for å stå og vinke i det vi passerte. På stasjonene samlet ungeflokkene seg i håp om at det skulle drysse snop og shilling ut av togvinduene, og det gjorde det jo. Gode bilder har sin pris.

Lørdag brukte vi til å rigge oss til i huset vi hadde leid. Det lå bare noen trappetrinn fra stranda og Det indiske hav. Huset var i følge Astrid, som har bodd i Afrika i mange år, utrolig fint. For meg som har mindre fartstid, var det helt greit. Noen norske turister som leide et tilsvarende hus konkluderte med at de skulle holde ut å bo der en uke. Uansett, vi skulle ikke sitte inne, vi skulle nyte sola og stranda på dagen og sitte på verandaen om kvelden. Det var i alle fall den opprinnelige planen.

På søndag fikk vi være med på gudstjeneste. Vi kjørte taxi, landcruiser og matatu og endte opp på en av NLMs tidligere misjonsstasjoner. Det er veldig spennende å få se og høre om det arbeidet som har vokst fram der vi har drevet misjon. Dette var ikke noe unntak i så måte. Vi fikk en fin omvisning og deltok på en flott gudstjeneste. Menigheten får bonuspoeng for vakker sang!

Vi ble ikke nervøse før på mandag. Da begynte vi å lure på om vi allerede hadde brukt opp den sola som var tiltenkt oss. For sikkerhetsskyld tok vi turen til Mombasa. Vi ville ikke risikere å måtte bruke en etterlengtet solskinsdag senere i uka til å se byen. Tirsdag var skyene fortsatt tette, det småregnet og blåste og vi måtte finne fram hettejakker og brettspill for å holde varmen og få dagen til å gå. Heldigvis liker Astrid å spille geni.

Leier man et hus trenger man en kokk, det er enkel, afrikansk logikk. Vi ble enige om at vi skulle klare å smøre på brødskivene våre sjøl, så kokken slapp å komme før etter frokost. Da hadde vi allerede handlet sjømat og grønnsaker av selgerne som gikk fra dør til dør med varene sine, og så kunne kokken bare sette i gang. Det fantastiske var at vi fikk en kokk som kunne trylle. Han tok råvarene, slo på dem med tryllestaven sin og vips så kunne han servere oss den deiligste sjømat som tenkes kan. I løpet av uka fylte vi oss med så mye fisk og reker og hummer at jeg sikkert ikke behøver å ta tran igjen før uti september.

Så kom sola. Den kom først i korte og så i litt lengre glimt. Vi fikk to herlige dager og rakk å bli akkurat passelig lakserosa før vi måtte tilbake til Nairobi. Nå sitter vi her og fryser.

Ninajifunza kiswahili

Man kommer veldig langt med engelsk her i Nairobi. Jo da, jeg har stått i butikken og gjentatt ordet wire omtrent hundre ganger før det endelig gikk opp et lys for butikkmannen. Oh, you mean wire? Det er ikke store ordet, men av og til er broen mellom norsk aksent og kenyansk aksent vanskelig å bygge. Det tok foreksempel litt tid å venne seg til at lain betyr rain. Selv snakker jeg engelsk med trøndersk trykk og klang, og kenyanerne snakker engelsk i mange ulike varianter avhengig av hvilke lyder de ulike folkegruppene sliter med å uttale. Likevel kommer man som regel i mål hvis man bruker engelsk her i hovedstaden.

På bondelandet derimot, eller i Tanzania, der risikerer man å bli stående alene med engelsken sin. Der er det swahili som gjelder. Derfor prøver jeg å lære dette språket. Najaribu sana. Nå for tiden står jeg tidlig opp, tar på meg langbukse, fleece og ullsokker og rusler bort i et iskaldt klasserom hvor Mwalimu wangu gjør sitt ytterste for å få meg til å snakke med de ordene og den grammatikken jeg har lært til nå. Jeg sier ikke at swahili er et vanskelig språk, jeg antyder bare svakt at jeg ikke er noen racer på dette området. Jeg mener selv at jeg har fått en del av språket inn i hodet etter hvert, men det er vanskelig å få det ut igjen på en nyttig måte. Slik det er nå, snakker jeg i sakte kino med lukkede øyne og klarer å pusle sammen fornuftige setninger når jeg bare får litt tid på meg. Denne måten å snakke på duger likevel ikke til annet enn klasseromssamtaler. Målet for sommeren er å få opp både tempo og ordforråd. For å være ærlig, var det lettere for meg å skrive hovedfagsoppgave.

Mitt Afrika?

Er Afrika virkelig mitt? Det kan selvsagt diskuteres. Det finnes nemlig folk som har gjort krav på dette kontinentet lenge før jeg kom hit, og de vil sannsynligvis hevde at jeg har kommet for sent. Når sant skal sies, og det skal det jo, for nå er jeg jo misjonær, så eier jeg ikke så mye som en kvadratmeter med land her nede. Likevel har jeg altså frimodighet til å kalle Afrika mitt. Ikke hele Afrika og ikke bare mitt, men litt av Afrika og litt mitt.

Jeg eier altså ikke, men jeg har fått lov til å låne et lite stykke Afrika. Stabburet, huset som jeg bor i, er et koselig, akkurat passe stort og litt termittspist tømmerhus. Huset har en aura av norsk nostalgi, for du skal lete lenge etter rødmalte tømmerhus ellers her i landet. Utenfor har jeg en fargesprakende hage som vokser slik den selv vil og en bitteliten åkerlapp på et par kvadratmeter. Jeg er selvforsynt med bananer, men jeg har ellers latt det som vokser i åkeren stå i fred etter at jeg leste varedeklarasjonen på sprøytemiddelet.

Det er bare et lite år siden jeg kom hit til Kenya. Før det, altså i gamle dager, var jeg bare Bodil. Nå har jeg, i følge småbarnsforeldrevenner i Norge, blitt ”Bodil i Afrika”. Det må vel kunne regnes som en forfremmelse både i barnehager og på bedehus. En slik forfremmelse innebærer visse forpliktelser. Folk forventer å høre fra meg. Jeg har dessverre ikke vært spesielt flittig og pliktoppfyllende i så måte, men nå kaster jeg meg på bloggbølgen slik at en og hver kan få vite hvor mange myggstikk jeg har fått den siste uka og hvor mange firfisler jeg har funnet i senga.