Ninajifunza kiswahili

Man kommer veldig langt med engelsk her i Nairobi. Jo da, jeg har stått i butikken og gjentatt ordet wire omtrent hundre ganger før det endelig gikk opp et lys for butikkmannen. Oh, you mean wire? Det er ikke store ordet, men av og til er broen mellom norsk aksent og kenyansk aksent vanskelig å bygge. Det tok foreksempel litt tid å venne seg til at lain betyr rain. Selv snakker jeg engelsk med trøndersk trykk og klang, og kenyanerne snakker engelsk i mange ulike varianter avhengig av hvilke lyder de ulike folkegruppene sliter med å uttale. Likevel kommer man som regel i mål hvis man bruker engelsk her i hovedstaden.

På bondelandet derimot, eller i Tanzania, der risikerer man å bli stående alene med engelsken sin. Der er det swahili som gjelder. Derfor prøver jeg å lære dette språket. Najaribu sana. Nå for tiden står jeg tidlig opp, tar på meg langbukse, fleece og ullsokker og rusler bort i et iskaldt klasserom hvor Mwalimu wangu gjør sitt ytterste for å få meg til å snakke med de ordene og den grammatikken jeg har lært til nå. Jeg sier ikke at swahili er et vanskelig språk, jeg antyder bare svakt at jeg ikke er noen racer på dette området. Jeg mener selv at jeg har fått en del av språket inn i hodet etter hvert, men det er vanskelig å få det ut igjen på en nyttig måte. Slik det er nå, snakker jeg i sakte kino med lukkede øyne og klarer å pusle sammen fornuftige setninger når jeg bare får litt tid på meg. Denne måten å snakke på duger likevel ikke til annet enn klasseromssamtaler. Målet for sommeren er å få opp både tempo og ordforråd. For å være ærlig, var det lettere for meg å skrive hovedfagsoppgave.

Mitt Afrika?

Er Afrika virkelig mitt? Det kan selvsagt diskuteres. Det finnes nemlig folk som har gjort krav på dette kontinentet lenge før jeg kom hit, og de vil sannsynligvis hevde at jeg har kommet for sent. Når sant skal sies, og det skal det jo, for nå er jeg jo misjonær, så eier jeg ikke så mye som en kvadratmeter med land her nede. Likevel har jeg altså frimodighet til å kalle Afrika mitt. Ikke hele Afrika og ikke bare mitt, men litt av Afrika og litt mitt.

Jeg eier altså ikke, men jeg har fått lov til å låne et lite stykke Afrika. Stabburet, huset som jeg bor i, er et koselig, akkurat passe stort og litt termittspist tømmerhus. Huset har en aura av norsk nostalgi, for du skal lete lenge etter rødmalte tømmerhus ellers her i landet. Utenfor har jeg en fargesprakende hage som vokser slik den selv vil og en bitteliten åkerlapp på et par kvadratmeter. Jeg er selvforsynt med bananer, men jeg har ellers latt det som vokser i åkeren stå i fred etter at jeg leste varedeklarasjonen på sprøytemiddelet.

Det er bare et lite år siden jeg kom hit til Kenya. Før det, altså i gamle dager, var jeg bare Bodil. Nå har jeg, i følge småbarnsforeldrevenner i Norge, blitt ”Bodil i Afrika”. Det må vel kunne regnes som en forfremmelse både i barnehager og på bedehus. En slik forfremmelse innebærer visse forpliktelser. Folk forventer å høre fra meg. Jeg har dessverre ikke vært spesielt flittig og pliktoppfyllende i så måte, men nå kaster jeg meg på bloggbølgen slik at en og hver kan få vite hvor mange myggstikk jeg har fått den siste uka og hvor mange firfisler jeg har funnet i senga.