Kisii

Vi er tilbake i Nairobi etter å ha vært på en femdagerstur til Kisii. Kisii er det området Justus kommer fra, så turen har først og fremst vært et familiebesøk. Familien er slett ikke liten, og det er heller ikke så enkelt som at en onkel er en onkel og en fetter en fetter. En onkel kan like gjerne være fars søskenbarn som fars bror, og en som er gift med en tremenning kan godt regnes som fetter, for ikke å si bror. Virvaret av grener på familietreet skyldes også at både bestefedre og enkelte onkler har flere koner. Jeg prøver å få familiepuslespillet til å gå opp ved hjelp av tilleggsspørsmål, men er langt ifra i mål.

Disse dagene har vært en skikkelig festreise, både fordi vi har blitt mottatt med festmat og feiring, og fordi det har vært utrolig kjekt å møte nye familiemedlemmer og å oppleve hvor gjestfrie og varme slektningene er, selv om jeg ikke mestrer mer enn åtte ord på kisii. Mange kan engelsk, og etter sommerens skolegang kommuniserer jeg bedre og bedre på swahili. Det er utrolig hva som kan formidles med litt innstasvilje. Et høydepunkt i så måte var å møte bestemoren til Justus. Det ble ikke så mye prat kanskje, men hun var så glad for besøket at hun måtte danse. Det var en fantastisk opplevelse. Damen er 89 år gammel og sprek som ei geit. Hun er i fullt arbeid på egen åker og kunne stolt vise fram et velfylt maislager.

Det var også et høydepunkt å gå tur gjennom barndomslandet sammen med Justus. Det ble mye mimring og mange historier om både lek og fantestreker. Kisii har forandret seg mye siden Justus var gutt, ikke minst på grunn av at folketallet stadig øker. Små hus med tilhørende åkerlapper ligger tett i tett over alt. Før var det visst mer skog og utmark. Regnestykket er for så vidt enkelt. Ta den store åkeren til en bestefar og del den på seks, åtte eller ti sønner. Hver sønn har igjen sin barneflokk som alle vil ha en åkerlapp til å bygge huset sitt og dyrke maisen sin på. I stedet for at velstanden øker for hvert år som går, blir det for mange mindre og mindre å rutte med. Hovedproblemet i nesten hvert eneste hjem, er å skaffe nok inntekt til å betale skolepenger for ungene.

I store deler av Kenya er det tørke nå, og det betyr dårlige avlinger, lite mat og til og med sult for mange. Kisii er ikke dårligst stilt, for der kommer det litt regn innimellom, men likevel snakker de om at maten kanskje ikke strekker til i år. Folk her har helt andre bekymringer enn oss nordmenn. Sett med mine øyne er Kisii ett av de vakreste områdene i Kenya, og jeg kan ikke se meg mett på den fantastiske grønnfargen landskapet får fra tebuskene. Når jeg sier at Kisii er vakkert, begrenser jeg meg til å snakke om bondelandet. Byene er langt fra vakre, men folkelivet, bodene, fargene og skiltene gir likevel byene en form for sjarm. Det er ikke til å komme forbi at det er svært underholdende å betrakte bylivet.

I går pakket vi bilen full av bananer, mais og avokado, pluss et assortert utvalg av frukt og grønsaker. På toppen av det hele tronte en høne som en av tantene sendte med til Annabel. Det er slik det gjøres når man er på familiebesøk. Vi har med sukker og mel og andre husholdningsvarer i gave til dem vi besøker, og deretter blir vi velsignet med markens grøde som takk. I forrige uke leste jeg i avisen om en tragisk bussulykke med mer enn tjue omkomne. Et helt avsnitt var viet til å beskrive grønsakene som lå spredt rundt omkring på ulykkesstedet. For dem som ikke vet hvor langt maten rekker, er ikke grønsaker en ubetydelig ting.

Om et par dager reiser vi til Mombasa, og med litt flaks får jeg lagt ut både denne teksten og noen bilder før vi drar. Etter Mombasa nærmer sommerferien seg slutten, men det vil jeg slett ikke tenke på eller snakke om...

Bedre og bedre dag for dag

Jeg tygger knallrøde tabletter og drikker hostesaft som smaker vaniljeis – kenyanerne liker å ha det fargerikt, til og med i medisinskapet sitt. Jeg husker jeg himlet med øynene da Annabel fikk både gule og rosa miksturer foreskrevet av en lege i fjor, uten så mye som en merkelapp på medisinflasken eller en beskrivelse av doseringen. Akk ja, etter et par dager i senga var også jeg villig til å prøve. Jeg er på bedringens vei og slepte meg av gårde til skolen i dag. Innstasen måtte deretter oppveies med en totimers hvil. Nå er jeg sånn noen lunde i balanse igjen og vet hvordan jeg skal snakke om hodepine, feber og mageproblemer på swahili.

Forhåpentligvis er jeg bra igjen til helga, for da starter ferie-ferien. Hittil har det bare vært hverdager, men nå skal vi ut på tur. Det er forøvrig bare Justus og jeg som skal på ferie, for Annabel kan ikke ta fri fra skolen. Hun skal ha eksamener som avgjør om hun får rykke opp et klassetrinn. Det er temmelig fjernt fra norsk tankegang, men sånn er det altså å være fireåring her. Mens vi er på tur, tar barnpiken Dorika over det daglige ansvaret for Annabel igjen. Hun har hatt ferie hjemme hos sine foreldre mens jeg har vært her.

I helga var vi på personaltur til Lukenya sammen med de nasjonalt ansatte og deres familier. Det var en kjekk dag full av leker og konkurranser og med treretters lunsj og tid til avslapping. Det var svømmebasseng på stedet, men det var helt uaktuelt å stille som den eneste voksne i bikini foran en flokk kenyanere som mener at skjørtekanten bør dekke knærne godt. Annabel var derimot utrustet med både badedrakt og badering og underholdt et stort publikum med imiterte svømmetak i barnebassenget. Da tennene hennes begynte å klapre, jagde jeg henne på land og sa at hun måtte springe noen runder for å få varmen i seg. I et ubevoktet øyeblikk kastet hun seg likevel ut i bassenget igjen, men denne gangen uten badering, og dermed måtte jeg uti en tur likevel og fiske henne opp. Hun har ikke helt skjønt at hun ikke kan svømme uten hjelpemidler.

Justus og jeg har vært gift i over et år, men det er fortsatt mange ting vi ikke har prøvd sammen ennå. Denne uken har vært Justus sin første sjanse til å vise hvordan han takler å ha en syk kone. Han har bestått prøven, for ikke å si prøvelsen, med glans. For det første har han vært svært omsorgsfull og stukket innom flere ganger i løpet av arbeidsdagen for å se til meg. For det andre har han tatt seg av alt det praktiske som jeg vanligvis gjør, slik som matlaging og klesvask og henting og bringing av Annabel. For det tredje vil han ikke at jeg skal begynne å gjøre disse tingene igjen selv om jeg har blitt litt bedre, han vil heller at jeg skal slappe av til jeg er helt bra. Jeg ser stadig nye grunner til å takke for den flotte mannen jeg har fått!

På nett igjen

Det er ikke lett å holde bloggen sommeråpen når Tor med hammeren smeller til i nærmeste transformator. Heldigvis er det en generator på tomta, så vi har stort sett hatt tilgang på strøm, men transformatoren måtte selvsagt fikses, og det ble gjort midt på natta og feiret med en sjokkbølge som svidde av ladere, adaptere, kassaapparat, internettilkoblingen og så videre og så videre. Kenya Power! Nå har Justus skaffet meg et nytt adapter, så jeg kan i alle fall skrive et blogginnlegg, selv om jeg ikke kan legge det ut på nett ennå. Jeg priser meg lykkelig for at pc-en ikke gikk med i samme rennet, for når sant skal sies, er jeg ikke spesielt flink til å ta backup.

Her går hverdagslivet sin glade gang. Vi fryser på morgenen, svetter midt på dagen og legger oss igjen med iskalde tær. Annabel har med stor entusiasme overtatt den Bjørdalsbakkiske familietradisjonen med varmepose i senga. Jeg har jo vært ute en kenyansk julidag før og visste å utruste meg med både ullundertøy, tykke sokker og varmepose da jeg pakket koffertene, men likevel fryser jeg. Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, inntullet i et sjal, og prøver å varme hendene på en tekopp innimellom tastetrykkene.

Dagene går fort, og alle tre har vi vårt å gjøre. Annabel er skolejente. Her i Kenya får fireåringene mye av den opplæringen norske barn får i første klasse. De lærer å skrive bokstaver, og de rekner med små tall. En merkbar forskjell fra norsk skole er at Annabel ikke har ferdigtrykte skolebøker til å fylle inn tall og bokstaver i, det er tvert imot læreren som hver dag lager leksene ved å skrive inn og tegne oppgavene i hver enkelt elevs kladdebok. Når jeg ser det, kjenner jeg at jeg er takknemlig for kopimaskinene på Danielsen.

Annabel har svært travle ettermiddager, for det er mye hun skal rekke før hun legger seg. Hun skal sykle, disse, leke i sandkassen, plukke blomster, hoppe på trampoline, se film og besøke andre barn. Når hun så har spist, badet og pusset tennene, skal hun ha norske godnattsanger. Justus ble utledd her om dagen fordi han ikke kunne teksten på ”So, ro lillemann”.

Selv om Justus ikke behersker norske vuggesanger, har han kontroll på mye annet. Arbeidsdagen er sammensatt av kontorarbeid og tilsyn med mye av det praktiske arbeidet på tomta. Det bygges og flises og males og skiftes varmtvannstanker, og han går omkring og passer på at alle ting blir bra... Så er det strømmen og nettverket, forsikringene og bilsalgene og de tusen telefonene som kommer både før vi står opp og etter at vi har lagt oss. Det hender nok at jeg kommer med et ”må du virkelig...” og ”kan de ikke bare...”, og i de fleste tilfeller er svaret ja på det første og nei på det neste. Jeg prøver å trenge inn i det store mysteriet organisering av arbeid er her til lands, men kommer ikke helt i mål med min norske tankegang. Justus imponerer stadig med både allsidighet og innstasvilje, og når det er noe han ikke kan fikse selv, vet han alltid om noen som kan gjøre det.

Jeg sitter på skolebenken igjen for å heve nivået på swahilien min. Det er kjekt å lære, og også kjekt å ha mitt eget prosjekt når de to andre ikke er hjemme, og når sola nekter å varme opp svømmebassenget. Litt lesing og strikking blir det også tid til, i tillegg til at jeg prøver å holde huset, klærne og koppene rene og maten varm til husbonden kommer.

På mandag kom vi et skritt videre med familiegjenforeningen. Da ble Annabel og Justus DNA-testet. Etter mye venting og rot, tror jeg de riktige prøvene kom i den riktige konvolutten, selv om jeg et øyeblikk var redd for at Justus sin DNA skulle bli sendt av gårde med DNA-prøven til ett av somalibarna som også stod i familiegjenforeningskøen. Nå er det bare å belage seg på nye uker og måneder med venting. Saken vår ble vurdert som en enkel sak da jeg var på politiintervju. Når UDI bruker et år på enkle saker, får jeg fysisk vondt av å tenke på dem som venter i mer komplekse saker. Jeg vet hvor fortvilet det er å vente på å få lov til å være sammen med sin egen familie.Vi håper at vår tid nærmer seg.