lørdag 22. september 2007

22

1: Klokken er 05.30, og det er på tide å stå opp. Vi har planlagt å snike oss ut av Nairobi før morgenrushet. Bilen er pakket og bilpapirene er dobbeltsjekket. Jeg har sovet godt hele natten på tross av at jeg er spent på turen vi har foran oss. Ingen kan påstå at jeg er noen dreven langtransportsjåfør, og veistandarden her i Øst-Afrika kan være både og. Av og til føles det som om den er mye mer både enn og. Jeg husker godt veien til Narok fra Masai-Mara-turen i fjor høst. Asfalten hadde mye til felles med en sveitserost. Det heter seg at resten av veien er god, men den har jeg ikke kjørt før.

Vi suser av gårde, ut av byen og ned i Rift Valley. Det er fortsatt tidlig, og i grøftekanten står både sjiraffer, sebraer og gaseller midt i frokosten. Noen har lappet og skrapt litt på veien, så standarden overgår alle mine forventninger. Veien er ikke lenger grusom, bare elendig. Før vi vet ordet av det sitter vi på kafé i Narok og synes vi har kommet langt.

Resten av veien er flott. Vi kjører i time etter time på hel og brei asfalt, og jeg slutter ikke å forundre meg over at dette går an. Jeg har ikke opplevd noe lignende i Kenya før. Ikke i Tanzania heller. Vi krysser grensa ved Isebani/Sirari. På tross av at vi må innom fem ulike kontorer, går grensepasseringen raskt og smertefritt. Nå er det ikke langt igjen til Tarime. Dagens etappe er unnagjort.

2: En riktig god morgen til alle sammen! Det er søndag, men her er det ikke snakk om å ligge lenge. Gudstjenesten begynner klokken 07.30. Kirkeveien er heldigvis ikke lang. Huset til familien Steinskog ligger rett ved den lutherske kirka i Tarime. Kirka er full, og det er den visst ofte, derfor bygger de en ny og større kirke utenpå den gamle. Veggene har kommet opp, men nykirka mangler tak.

Vi skal være med på to gudstjenester på rappen og innstiller oss på en lang økt i kirka. Dette er dagen for kirkelige handlinger: Dåp, to ganger nattverd, konfirmasjon, kirkelig velsignelse av ekteskap, gjenopptaking av kirkemedlemmer og forbønn for det nye, tekniske utstyret kirka har fått til evangeliseringsarbeidet. Det er også dagen for pengeinnsamlinger av ymse slag. I løpet av dagens fem og en halv timer lange gudstjenesteøkt teller jeg fem runder med kollekt, to auksjoner og én kronerulling for å få tak på kirka. Her ruller man forresten ikke kroner, men shilling. Det er ikke lett å snike seg unna givertjenesten når man blir utfordret på direkten foran hele menigheten til å bidra til kirkebygginga. Hvor mange takbjelker kan gjesten tenke seg å gi?

Kirkekoret synger og danser, om igjen og om igjen. Jeg hadde ikke hatt kondis til å være med. Det er rene linjegymnastikken. Jeg kan ikke slutte å se på småungene i første rekke. De har rytme så det holder. Koret synger ikke alltid like rent, og synthesizer musikken kommer jeg ikke til å skryte av, men likevel er det hele så vakkert at det klumper seg til i halsen.

Vi spiser middag hos prosten. Ris og kjøtt og kål. Det smaker fortreffelig. Etter middag kommer familien Vorhaug, og vi kjører sammen til Kiabakari. Her skal jeg være de tre neste ukene. Jeg får egen leilighet, egen bil har jeg med, og ikke nok med det, her har vi også vår egen skole de to elevene mine og jeg. Jeg tror dette kommer til å bli veldig bra.

3: Første skoledag på Kiabakari. Bokstaven er O. Vi tegner store sirkler i lufta, skriver o på tavla, leter etter rundinger i klasserommet og modellerer bokstaven med plastilina. I friminuttet leker vi med beyblades og vi prøver oss på den gode, gamle ”Hull i hatten”. Jeg leser høyt fra ”Mannen med arret”.

Utenfor skolen møter jeg en dame. Vi utveksler hilsener, og hun har en lang rekke spørsmål. Jeg svarer på swahili etter beste evne. Hun lurer på hvor mannen min er. Jeg har ingen mann. Å, så jeg er bare en jente?

Jeg lurer på hvor tredjeklasseboka i engelsk er. Så lurer jeg på hvor lærerveiledningen til Sesam-Sesam har blitt av, og kristendomsbøkene, og cd-ene til engelskopplegget... Har jeg glemt av en kasse i Nairobi, eller har det skjedd en glipp når småskoleteamet har organisert seg? Uansett mangler jeg mye undervisningsmateriell. Jeg ringer Nairobi. De skal undersøke saken. Inntil videre får jeg improvisere så godt som jeg kan.

4: En av naboene har et morbærtre som bugner av bær. Jeg prøver å se for meg Sakkeus oppe i treet, men synes ikke det virker som noe godt klatretre. Det duger derimot til mye annet, så jeg plukker en full bolle og går hjem for å lage syltetøy.

Strømmen går. Jeg tenner stearinlys og fortsetter å rense bær i halvmørket. Jeg blir blåbærblå, eller rettere sagt morbærsvart på fingrene. Bærene er saftige og søte, det trengs nesten ikke sukker i det hele tatt. Jeg prøvesmaker og konkludere med at dagens morbærprosjekt er en stor suksess.

5: Utetime. Vi lager pannekaker på stormkjøkken i kibandaen utenfor skolen. De smaker veldig godt. Det skyldes antakeligvis et pannekakerøretriks jeg lærte på Lia: Mer av alt. Jeg hiver innpå og er glad det bare er ungene som skal gjennom hinderløypa etterpå. Jeg legger ikke skjul på at jeg mangler både kondis og motivasjon i så måte, men det er heller ikke enkelt å komme seg rundt i ei hinderløype i sidskjørt, og det er det som er kleskoden, også i gymtimene.

Jeg koser meg med boka mi, og det er ikke en glosebok. Jo da, jeg skal se på swahilien også, men ikke nå. Nå skal jeg bare kose meg og ta igjen det tapte. Jeg har med en god bunke med romaner og er godt i gang med nummer to.

6: Det er markedsdag i dag. De omreisende butikkene har hengt opp, brettet ut og stablet opp varene sine ute på et jorde. Vi går mellom rekkene og kikker. Kopper og kar, klær og sko, møbler og husdyr, grønnsaker og fisk, neglelakk og bic-penner. Det er mye å velge i, men likevel lite jeg vil ha.

På tirsdager og torsdager har bibelskoleelevene praktiske fag på ettermiddagstid. Jeg går en tur for å se på dem som syr. Her sys det barneklær og lappetepper på strømløse symaskiner av godt gammelt merke. Jeg hakker i vei på swahilien min, og de svarer med lange setninger og ord jeg ikke kan. Det er uansett trivelig å ha noen å snakke med. Jeg rusler hjem og henter mitt sytøy slik at jeg også kan være en del av fellesskapet.

7: Det er fredags ettermiddag og jeg pusler rundt i klasserommet, rydder litt og leter i gamle permer etter oppgaver jeg kan bruke. På kun få sekunder blir det betydelig mørkeret i rommet, og jeg innser at det er på tide å komme seg hjem før regnet braker løs. De første dråpene faller i det jeg låser skoledøra, og selv om det ikke er mange meterne hjem til meg, så må jeg spurte for ikke å bli klissvåt. Jeg kan høre tordenskrall. I går kveld tordnet og lynte det så voldsomt som jeg aldri har hørt eller sett det før. Da det sto på som verst var det ikke et sekund en gang mellom hvert lyn. I utgangspunktet var det bekmørkt, men i korte glimt lyste lynet like klart som sola.

Strømmen har gått. Det blir med andre ord ikke varm middag i dag. Det begrenser seg jo også hva man kan drive med i skinnet av fire, spinkle stearinlys. Jeg stabler opp en haug med puter i sofaen og legger meg godt til rette med en bok.

8: Jeg ser Viktoriasjøen for første gang i mitt liv. Vi er i Musoma på jentetur, og her får jeg et glimt av verdens nest største innsjø. Vi går på markedet, et riktig trivelig ett, og kjøper stoff og tråd og glidelås i tillegg til frukt og grønnsaker. Jeg har allerede avtalt med en sydame. Nå skal jeg få min første, skikkelige Afrika-kjole. Det blir spennende å se hvordan det går. Jeg vet om andre som har bestilt kjole og fått telt...

Strømmen har ikke kommet tilbake. Jeg koker kaffevann på stormkjøkken og takker gladelig ja til middagsinvitasjonen fra Vorhaug. Deilig middag og bjørnebær og jordbær til dessert. Jeg slår min eldste elev i sjakk to ganger. På fritiden viser jeg ingen nåde. Det gjør ikke han heller for så vidt og knuser meg i et spill som går ut på å fiske fisker som surrer rundt på et batteridrevet brett.

Hvis strømmen ikke kommer tilbake snart blir dette en blog med mye tekst og få bilder. Kamerabatteriene mine er flate, og jeg innser ulempen med digitalt kamera i et strømløst område.

9: Søndagsfrokost. Strømmen er fortsatt borte. Det har begynt å lukte i kjøleskapet. Jeg spiser tørt knekkebrød og angrer på at jeg kjøpte pølser i går.

Vi kjører til Majita på gudstjeneste. Kirka er lita og oppmøtet er enda mindre. Her er det liturgi med meget gjenkjennelige elementer, og selv salmesangen, som bare så vidt humper og går, har kjente salmemelodier. Formmessig ligner det ikke mye på gudstjeneste i Pokot, men også her opplever jeg at selv de ordene jeg ikke forstår taler til meg. Igjen er det korsangen som gjør mest inntrykk.

Etter gudstjenesten reiser vi hjem til en av bibelskoleelevene på middag. Vi får ugali av casava og fisk fra Viktoriasjøen. Dette er uten tvil det beste ugali-måltidet jeg har spist siden jeg kom til Afrika.

10: Ny skoleuke, ny bokstav. Vi synger om Amandus dukkemann og om tyggegummikongen Boppel. Vi har en tilskuer i døra nesten hele dagen, en gutt som må være noe eldre enn mine elever. Han sier ikke et ord, bare står og ser og ser. Jeg tenker at det beste er å la ham se seg ferdig. Ja, vi er interessante, men så interessante kan vi vel ikke være at ikke interessen vil dabbe av etter en stund.

Jeg sitter og forbereder meg og får nok en gjest i skolestua. Det er en av damene som går på bibelskolen, en av dem som var i sømklassen. Hun prater i vei og er flink til å gjenta og snu og vende på ordene. Det er kjekt når vi klarer å få til litt prat. Jeg kjenner at jeg blir inspirert og derfor plukker jeg fram swahilibøkene når jeg kommer hjem igjen.

11: Det er mulig det var en feilvurdering å tro at interessen kom til å dabbe av. Tilskueren vår er tilbake på plass igjen i dag. Jeg får slå opp i ordboka og finne ut hva ”å skulke” er på swahili. Jeg har en mistanke om at han ikke er der han burde være.

Jeg går på håndarbeidstimene igjen og fortsetter på min hardangersøm mens bibelskoleelevene syr videre på sine lappetepper. Det blir ikke mye prat, men jeg lytter og lytter i håp om å fange opp ord som gir mening også i mine ører. Før jeg går, blir jeg målt både opp og ned av håndarbeidslærerinna som skal sy kjole til meg.

Strømmen er borte igjen. Det er bare 26% gjenværende batteri på datamaskinen min, så det nytter ikke å se film. Jeg blir nok en gang sittende i halvmørket å lese. Sånt blir det nokså lange kvelder av.

12: Det er ikke vi som har bygd hytta, men vi har på en måte arvet den av misjonærbarn som har bodd her før. Den er stor og fin og er bygd nokså høyt oppe i et tre. Selvfølgelig har elevene mine lyst opp, men de har ikke klart det ennå. Derfor synes de det skal være et prosjekt på skolen. Det er i orden. Hytta frister meg også den, men det var dette med side skjørt. Vi tar med oss tau og lager en slags taustige. ”Du bare setter foten her”, sier jeg, ”og så tar du tak der oppe”. Det går for den ene, den andre tør nok ikke helt å ta steget. Han som har kommet opp, begynner plutselig å tenke på at han også må komme seg ned, og det er visst ikke noen forlystelig tanke. Så må jeg opp i treet likevel for å hjelpe til under nedstigningen. Jeg ser rundt meg og kysten er klar, jeg løfter på skjørtet så knærne blottes og heiser meg opp på ei grein. Vi kommer oss usett ned begge to, og det er enda godt, for ellers hadde det vel vært slutt på respekten og ”Shikamo, Mwalimo!”

13: Kjolen min er ferdig, og jeg har vært heldig om jeg selv skal si det. Den er fint sydd og passer godt. Jeg kommer kanskje til å justere den litt over hoftene, for der er det lagt inn god sving for afrikanske former, hvilket jeg ikke har akkurat der.

Det er slutt på godteriet, og enda har jeg en uke igjen her på Kiabakari. Det er mulig jeg kan få tak i noe i Bunda, men utvalget er sannsynligvis relativt skralt. Jeg har en boks med sjokoladegullpenger i kjøleskapet, men den er reservert for den store skattejakten jeg planlegger for neste uke. Vanligvis klarer jeg meg fint uten godteri, men når kveldene blir mange og lange og strømløse får jeg fryktelig lyst på noe godt. Ellers er jeg jo flink og klarer meg uten både det ene og det andre, varmt vann for eksempel, for ikke å si vann i dusjen i det hele tatt.

14: Vi har lunsj oppe i trærne. Vi er fulltallige, det vil si to elever og en lærer. Det som så skummelt ut for bare to dager siden er nå lett som bar det. Vi klatrer opp og ned uten å mukke. Matpakker og te sender vi opp i en kurv. Vår faste lunsjgjest på fire år får sitte under treet og spise.

Ellers koser vi oss med forming og høytlesning. Engelsktimen er også en suksess i dag, ikke minst takket være bamsen Freddy som alltid besøker oss i engelsktimene for å lære oss nye ord og få oss i gang med å snakke engelsk.

Skolen er slutt og vi kjører til Bunda. Det viser seg at Bunda overgår alle mine forventninger når det gjelder godteriutvalg, jeg fyller en kurv med sjokolade og brus, potetgull og popkorn og tenker lykkelig at den siste uka her kommer til å bli riktig trivelig den også.

15: Lørdag. Jeg ruller ut min nyanskaffede yogamatte og tar et par sit-ups for skams skyld. Det har altså tatt meg fjorten dager ”å komme i gang” med trimmingen. Jeg konstaterer at det fortsatt er stort sprik mellom ambisjonsnivået mitt og den reelle innsatsen når det gjelder idrettslige sysler.

I går prøvde vi å spille Pokemon-kort, men jeg skjønte ingen ting, i dag derimot går det i Monopol. Kjent og kjært, eller... her er det ikke en eneste tusenlapp å dele ut, og gatene ligger ikke lenger der de en gang lå. Aker Mek og Nylands verksted har forsvunnet sammen med Bastøfergen og Bergenske Dampskipselskap. Alle pengetransaksjoner utføres med visakort. Det eneste som er akkurat som før, er at jeg går konkurs fordi jeg ikke klarer hotellregningen på den siste, blå gata.

16: Det er Mara-treff denne helgen. Alle NLM-misjonærene i Mara-regionen er samlet. Det er ikke flere enn at jeg får være femte hjul på vognen. Det er lett å si seg enig i at det skulle vært flere misjonærer i regionen, men det er det altså ikke. NLM har Steinskog i Tarime og Vorhaug her på Kiabakari.

Det er kjekt å få være med. Ikke minst er det spennende å få høre historier fra misjonshistorien. Jeg lærer stadig noe nytt i så måte og skjønner dermed også litt mer av hvordan ting henger sammen i dag. Neste Mara-treff fastsettes til 19. oktober, og jeg er så heldig at jeg er her og får være med da også.

Men nå, nå er jeg mett og trett. Det har sannelig vært sørget for god mat i helgen. Jeg skynder meg å skrive dette, for så fort jeg er ferdig skal jeg flate ut på sofaen og kose meg med Poirot og Bunda-godterier.

17: Skoledagen er slutt. Jeg rusler over tunet og finner bibelskoledamene som sitter og renser bønner. Jeg ser at dette er en gylden anledning, så jeg finner meg en plass i sirkelen jeg også og går i gang med bønnerensinga. Og helt riktig, her får jeg snakke swahili. Det begynner litt forsiktig, og så øker det på med spørsmål og kommentarer. Først må jeg fortelle litt om hva vi dyrker i Norge og litt om hva vi spiser og drikker, så kommer det uunngåelige spørsmålet om hvorfor jeg ikke er gift. Det spørsmålet er vanskelig nok å besvare på norsk, på swahili blir det bortimot umulig. Så er det ei som gjerne skulle hatt en norsk mann, hvordan lar det seg ordne? Nei, ikke spør meg...

Jeg tenker og prater, leter etter ord, prøver å forklare, prøver på nytt igjen når det ikke går, lytter og prøver å forstå. Hittil er dette den beste swahilitimen jeg har hatt. Jeg må nok rense flere bønner.

18: A, a, a. Liten a og stor a. Apekatt, appelsin, antilope og ark.

Så syr jeg hardangersøm igjen og fotograferer litt. Kan du ta bilde av meg også? Og av meg? Det er som vanlig stor stas å få se seg selv på den lille skjermen på kameraet. Slik er det enten man er tre år, tretti eller sytti.

19: Klokken er halv åtte og jeg sitter sammen med bibelskoleelevene i møtesalen slik jeg gjør fire morgener i uken. Det er salmesang og andakt. Jeg sitter med ørene på stilk for å lytte etter kjente ord og mening. Noen dager greier jeg å pusle sammen en viss forståelse av teksten og tankene som blir delt, i går gikk det nokså greit, i dag er det verre.

Vi drar på ekskursjon. En hver naturfaglærer med respekt for seg selv arrangerer ekskursjoner. Jeg samler troppene og vi rusler av gårde for å se på biogassanlegget som bygges her på Kiabakari. Første stopp er grisehuset. Det er tross alt grisene som er leverandører av den vesentligste naturressursen i dette prosjektet. Så kikker vi på selve anlegget og lærer om hvordan det kan bli gass av kloakk og hvordan denne gassen kan brukes på kjøkkenet.

20: I dag er det tid for den store skattejakten. Ja, det er en helt ordentlig skatt selvfølgelig – sjokoladegullpenger fra Nakumat. Den er godt gjemt, og mange oppgaver og rebuser må løses for å finne ut hvor det er lurt å lete. Vi finner den heldigvis til slutt.

Det viser seg at det er flere som synes dette er en god dag for skattejakt. Det henger sammen med at jeg skal reise i morgen. Mine nye venninner har både ett og annet som de trenger, foreksempel symaskin og telefon. Jeg er rik, og det er vanskelig for en rik kamel å krype gjennom nåløyet. Det er ikke vanskelig å gi bort noe av det jeg har på kontoen, det gjør jeg så gjerne, men det er vanskelig å vite hva og når og til hvem det er klokt å gi. Jeg har en viss forkjærlighet for arbeid og utdanning, så penger til telefon er uaktuelt. Jeg lover å tenke på det med symaskina.

21: Siste skoledag på Kiabakari i denne omgang. Det har vært kjekke uker, men nå skal det bli godt å komme hjem. Om tre uker skal jeg ha en ny økt her, og jeg gleder meg allerede til det også.

Jeg fyller bilen med alt pikkpakket og to bibelskoleelever. I dag går turen til Steinskog i Tarime. Endelig skal jeg få meg en dusj.

22: Jeg blir skysset fra Tarime til Kisii. Her møter vi en bil fra Nairobi, og vi som er passasjerer i de to bilene får bytte plass. Fem timer igjen til Nairobi, tenker jeg, men nei da, Justus har andre planer, vi skal handle og gå på flere familiebesøk. Humøret synker. Jeg innser at det blir en veldig lang dag på reise. Jeg er sliten og trøtt og må jobbe med meg selv for ikke å surne.

Jeg skal vente i bilen mens Justus handler, og i det han går ut av bilen trykker han på play på kassettspilleren. Å nei, tenker jeg, jeg er på ingen måte opplagt til å høre skurremusikk, men så kan jeg ikka annet enn le, for det er Anne Cath Vestlys bestemorsstemme som begynner å fortelle om Ola Aleksander Filibombombom. Og når man først begynner å le, så er det gjort, og dermed blir jeg blid og glad igjen, og det er kjekt å gå på besøk, og det er fantastisk å få se nye landskaper som er så grønne og frodige som det går an å få dem, og det gjør ingen ting at vi må kjøre et par timer i mørket, nå er jeg snart hjemme i alle fall.