De beste bildene

Skoleferien min i Arusha er slutt, og jeg er tilbake i Nairobi. Jeg kan konkludere med at jeg har hatt det kjekt, og, viktigst av alt, jeg har lært mer swahili. Høydepunktet i så måte var at jeg greide å fortelle arbeiderne på stasjonen om en morsom opplevelse jeg hadde hatt på vei til skolen. Det gjorde jeg i lunsjen, og da jeg kom tilbake etter ettermiddagsundervisninga, hadde det allerede blitt en vandrehistorie. Portvakten hadde fått historien min gjenfortalt, og nå ville han veldig gjerne høre meg fortelle den med egne swahiliord.

Historien, at jeg ble forfulgt i førti minutter av en skoleuniformert tenåring som la seg inn en halvmeter bak meg og ble der enten jeg gikk fort eller sakte, stoppet eller tok til høyre eller venstre, var bare en av mange artige ting jeg fikk med meg på skoleveien. Jeg fikk faktisk både god underholdning, god trim og en god del kjennskap til hverdagslivet i Tanzania i en og samme pakke. Slett ikke verst.

Noe av det jeg har lært er hvordan tanzanianerne hilser på en hvit dame som går forbi. Veloppdragne unger sier shikamoo. For uinnvidde siterer jeg ordlisten: ”Jeg tar på dine føtter! (En ærbødig hilsen brukt av yngre for å hilse på eldre. Barn og unge bruker alltid denne hilsenen.)" Når det gjelder den siste påstanden, er ordlista ikke spesielt oppdatert, for det hender langt oftere at ungene står i grøftekanten og skriker mzungu, et ord som betyr europeer, eller ganske enkelt hvit person. Unger i skoleuniform hilser som regel med good morning eller good afternoon. De er antakeligvis like gira på å bruke sin lille engelsk som jeg er på å bruke min lille swahili. Vanligvis blir det ikke sagt mer enn det, men hvis det kommer en oppfølgingsreplikk, er det i de fleste tilfeller ”give me money”.

Om veien var aldri så støvete og forsøplet, så jeg nye og gode fotomotiv for nesten hvert skritt jeg tok. Noe av det som fascinerte meg mest var alle de menneskene som vandret rundt med butikken sin på hodet eller i hendene eller som hadde den på ryggen, bakpå bagasjebrettet eller i en liten kjerre. Jeg gikk rundt med fotoapparatet i veska og hadde lært meg hvordan jeg kunne spørre pent om å få ta et bilde. Verken kameraet eller spørsmålet ble brukt, delvis fordi jeg ikke greide å samle mot til å spørre, men mest fordi jeg ikke vil at folk skal tro at deres måte å leve på bare er en turistattraksjon i mine øyne.

Jeg har med andre ord ikke bilder av damene som drev velassorterte strømpeforretninger og som bar hele varebeholdningen av sammenknyttede strømper på hodet. Jeg har heller ikke bilde av brødvareforretningen som var stablet himmelhøyt opp på et bagasjebrett, eller av guttene som trålte veien med et bredt utvalg av sko. Slakterne som begav seg ut i trafikken med en flådd ku hengende over skuldrene, guttene som hadde klesbutikker eller grønnsaksutsalg i gamle trekjerrer, vertshuskona som satt ute og stekte fisk til gjestene sine, damene som satt nedenfor stasjonen og knuste stein fra morgen til kveld... Det er ikke til å komme forbi, de beste bildene ble ikke tatt, men likevel har jeg dem på netthinna.

Barabara hii inaenda wapi?

Det er nok ikke alle som synes at fjorten dager på språkskole i Arusha høres ut som en drømmeferie. Jeg har faktisk ennå til gode å møte noen som synes akkurat det. Nå er det heller ikke sånn at jeg er her fordi dette er det jeg alltid har drømt om, tvert imot er jeg her fordi språkskole fortonte seg som det beste alternativet når feriedrømmene for en gangs skyld ikke lot seg realisere.

Det er selvsagt ikke synd på meg. Jeg liker å gå på språkskole, og dessuten har jeg hatt opptil flere drømmeferier dette året og tåler godt å plukke feriealternativer fra andre hyller enn den aller øverste. I tillegg skal det sies at jeg blir veldig godt tatt vare på her i Arusha av Reidun og Reidun som har innlosjert meg hjemme hos seg og som gjerne ser film og spiser is sammen med en lærerturistmisjonærer med udekte sosiale behov.

Planen for helga var å pugge gloser, ikke akkurat noen drømmeaktivitet det heller, men det finnes selvsagt verre skjebner. Likevel er jeg veldig glad for at denne planen ble spolert av naboen og hans gjester som inviterte meg med på telttur. En hjertelig takk til dem!

Det er selvsagt vanskelig å redegjøre for hvor vi har vært når jeg ikke er i stand til å huske et eneste av de innviklede navnene på masailandsbyene vi kjørte igjennom, men turen gikk i alle fall over masaisteppene sørvest for Arusha. Turen hjem igjen gikk litt hit og litt dit, men ikke på de veiene vi opprinnelig hadde tenkt. Det er ikke første gang jeg erfarer at det kan være dårlig samsvar mellom kart og terreng når man tar turen ut i bushen. Det som på kartet ser ut som brede veier uten slikt tull som sideveier og veikryss, er i virkeligheten et konglomerat av stier og kutråkk og tilfeldig oppkjørte løyper. Veiskilt eksisterer ikke, så når tvilen blir stor er det bare å stoppe og spørre en masai: Barabara hii inaenda wapi? Ja, hvor i all verden går denne veien. Dersom man står i et veikryss uten at det er masaier i nærheten, så får man bare velge en vei og håpe på det beste. I følge sjåføren tar man da feil i nitti prosent av tilfellene. Dette er ikke god matematikk, men det har likevel vist seg å stemme i praksis.

Det heter seg at veien blir til mens man går. Nå vet jeg at veien også kan bli til mens man kjører. Det er helt i orden det når veien som blir til krysser fram og tilbake gjennom et fantastisk landskap og det kan ligge en løve og lure bak hvert eneste tre. På tross av at de helt sikkert var der, så vi dem ikke. Det vi derimot kunne krysse av på lista var impala, grant, thomson gaselle, gnu, sebra, giraff, bushbuck, greater kudu, dikdik, hare, mongoose, mus, eller var det rotte, struts og en eller annen slags skummel slange. I dag lurte swahililæreren min på om jeg ikke var redd for å telte ute i villmarka, og jeg kunne med hånden på hjertet svare nei. Likevel må jeg vel innrømme at det ble litt mindre kjekt å vasse ut i gresset og sette seg på huk bak en busk etter at vi så den giftige slangen.

Jakten på sola

Jeg har tatt på meg ulljakka og satt vifteovnen på fullt. I Norge er det sommer, i Kenya er det kipupwe, det vil si den kaldeste tiden på året. Her i Nairobi pendler temperaturen mellom femten og tjue grader. Hvis sola stikker igjennom, er kvikksølvet villig til å strekke seg litt lenger, men det har ikke vært mye av det i det siste. I jakten på sola satte jeg meg på nattoget til Mombasa forrige fredag sammen med kollega Astrid. Vi hadde booket oss inn på første klasse og fikk som forventet en passe shabby sovekupé.

Det finnes så vidt jeg vet ingen hurtigtog her i landet, og det var uklart hvor lang tid turen kom til å ta. Flere ulike ankomsttider var oppgitt på togstasjonen i Nairobi. Gamle tider var streket over og nye tider var ført på med penn i rutetabellene. Vi hadde også hørt at sju timers forsinkelse ikke var uvanlig. Det gjorde ingen ting for oss, for vi ville gjerne se deler av ruta i dagslys, og det fikk vi. Togturen var god underholdning både for oss og for ungene som bodde langs linja. De kom spurtende på kronglestier og gjennom maisåkrer for å stå og vinke i det vi passerte. På stasjonene samlet ungeflokkene seg i håp om at det skulle drysse snop og shilling ut av togvinduene, og det gjorde det jo. Gode bilder har sin pris.

Lørdag brukte vi til å rigge oss til i huset vi hadde leid. Det lå bare noen trappetrinn fra stranda og Det indiske hav. Huset var i følge Astrid, som har bodd i Afrika i mange år, utrolig fint. For meg som har mindre fartstid, var det helt greit. Noen norske turister som leide et tilsvarende hus konkluderte med at de skulle holde ut å bo der en uke. Uansett, vi skulle ikke sitte inne, vi skulle nyte sola og stranda på dagen og sitte på verandaen om kvelden. Det var i alle fall den opprinnelige planen.

På søndag fikk vi være med på gudstjeneste. Vi kjørte taxi, landcruiser og matatu og endte opp på en av NLMs tidligere misjonsstasjoner. Det er veldig spennende å få se og høre om det arbeidet som har vokst fram der vi har drevet misjon. Dette var ikke noe unntak i så måte. Vi fikk en fin omvisning og deltok på en flott gudstjeneste. Menigheten får bonuspoeng for vakker sang!

Vi ble ikke nervøse før på mandag. Da begynte vi å lure på om vi allerede hadde brukt opp den sola som var tiltenkt oss. For sikkerhetsskyld tok vi turen til Mombasa. Vi ville ikke risikere å måtte bruke en etterlengtet solskinsdag senere i uka til å se byen. Tirsdag var skyene fortsatt tette, det småregnet og blåste og vi måtte finne fram hettejakker og brettspill for å holde varmen og få dagen til å gå. Heldigvis liker Astrid å spille geni.

Leier man et hus trenger man en kokk, det er enkel, afrikansk logikk. Vi ble enige om at vi skulle klare å smøre på brødskivene våre sjøl, så kokken slapp å komme før etter frokost. Da hadde vi allerede handlet sjømat og grønnsaker av selgerne som gikk fra dør til dør med varene sine, og så kunne kokken bare sette i gang. Det fantastiske var at vi fikk en kokk som kunne trylle. Han tok råvarene, slo på dem med tryllestaven sin og vips så kunne han servere oss den deiligste sjømat som tenkes kan. I løpet av uka fylte vi oss med så mye fisk og reker og hummer at jeg sikkert ikke behøver å ta tran igjen før uti september.

Så kom sola. Den kom først i korte og så i litt lengre glimt. Vi fikk to herlige dager og rakk å bli akkurat passelig lakserosa før vi måtte tilbake til Nairobi. Nå sitter vi her og fryser.