De beste bildene

Skoleferien min i Arusha er slutt, og jeg er tilbake i Nairobi. Jeg kan konkludere med at jeg har hatt det kjekt, og, viktigst av alt, jeg har lært mer swahili. Høydepunktet i så måte var at jeg greide å fortelle arbeiderne på stasjonen om en morsom opplevelse jeg hadde hatt på vei til skolen. Det gjorde jeg i lunsjen, og da jeg kom tilbake etter ettermiddagsundervisninga, hadde det allerede blitt en vandrehistorie. Portvakten hadde fått historien min gjenfortalt, og nå ville han veldig gjerne høre meg fortelle den med egne swahiliord.

Historien, at jeg ble forfulgt i førti minutter av en skoleuniformert tenåring som la seg inn en halvmeter bak meg og ble der enten jeg gikk fort eller sakte, stoppet eller tok til høyre eller venstre, var bare en av mange artige ting jeg fikk med meg på skoleveien. Jeg fikk faktisk både god underholdning, god trim og en god del kjennskap til hverdagslivet i Tanzania i en og samme pakke. Slett ikke verst.

Noe av det jeg har lært er hvordan tanzanianerne hilser på en hvit dame som går forbi. Veloppdragne unger sier shikamoo. For uinnvidde siterer jeg ordlisten: ”Jeg tar på dine føtter! (En ærbødig hilsen brukt av yngre for å hilse på eldre. Barn og unge bruker alltid denne hilsenen.)" Når det gjelder den siste påstanden, er ordlista ikke spesielt oppdatert, for det hender langt oftere at ungene står i grøftekanten og skriker mzungu, et ord som betyr europeer, eller ganske enkelt hvit person. Unger i skoleuniform hilser som regel med good morning eller good afternoon. De er antakeligvis like gira på å bruke sin lille engelsk som jeg er på å bruke min lille swahili. Vanligvis blir det ikke sagt mer enn det, men hvis det kommer en oppfølgingsreplikk, er det i de fleste tilfeller ”give me money”.

Om veien var aldri så støvete og forsøplet, så jeg nye og gode fotomotiv for nesten hvert skritt jeg tok. Noe av det som fascinerte meg mest var alle de menneskene som vandret rundt med butikken sin på hodet eller i hendene eller som hadde den på ryggen, bakpå bagasjebrettet eller i en liten kjerre. Jeg gikk rundt med fotoapparatet i veska og hadde lært meg hvordan jeg kunne spørre pent om å få ta et bilde. Verken kameraet eller spørsmålet ble brukt, delvis fordi jeg ikke greide å samle mot til å spørre, men mest fordi jeg ikke vil at folk skal tro at deres måte å leve på bare er en turistattraksjon i mine øyne.

Jeg har med andre ord ikke bilder av damene som drev velassorterte strømpeforretninger og som bar hele varebeholdningen av sammenknyttede strømper på hodet. Jeg har heller ikke bilde av brødvareforretningen som var stablet himmelhøyt opp på et bagasjebrett, eller av guttene som trålte veien med et bredt utvalg av sko. Slakterne som begav seg ut i trafikken med en flådd ku hengende over skuldrene, guttene som hadde klesbutikker eller grønnsaksutsalg i gamle trekjerrer, vertshuskona som satt ute og stekte fisk til gjestene sine, damene som satt nedenfor stasjonen og knuste stein fra morgen til kveld... Det er ikke til å komme forbi, de beste bildene ble ikke tatt, men likevel har jeg dem på netthinna.