Hverdagsliv

Det er torsdagskveld og om tre kvarter forventer jeg storinnrykk i stua. Jeg har tatt inn hagemøblene og lagt madrasser ut på gulvet. I tillegg har jeg oppfordret de nærmeste naboene til å ta med sine egne stoler. Bernard har bakt boller, og jeg har bakt kake og kjøpt is. Jeg har også fylt vann og kaffe på trakteren, så nå gjenstår det bare å trykke på knappen. Det er duket for bønnemøte her i Stabburet.

Hverdagslivet begynner å ta form igjen. I dag hadde vi vår første offisielle planleggingsdag på skolen. Det er ikke det at vi har ligget på latsiden de foregående dagene heller. Det har vært intens oppussingsaktivitet i mange klasserom, og hvert skap og hver skuff har bokstavlig talt vært tømt utover gårdsplassen der vi med våre kritiske lærerblikk har stått og avgjort hvilke bøker, kart, formingsmaterialer, blokkfløyter og trompeter som har livets rett og hvilke som skal på søppeldyngen. De siste ukene har jeg også hengt over symaskina for å fornye skolens sofa- og putepark, og hvis jeg nå bare får lørdagen på meg, så skal alt være klart.

Tomta her i Nairobi har livnet til igjen etter en lang og stille sommer. Jeg har fått flere nye naboer, og mine norgesferierende kolleger er endelig på plass igjen. Hushjelpen min er også tilbake etter en velfortjent ferie, og det er en velsignelse, for selv om jeg klarer å ta oppvasken min selv når jeg må, så har jeg helt glemt hvordan man vasker huset. Jeg innser at jeg blir nødt til å lære det igjen når jeg reiser tilbake til Norge, men den tid den sorg. Nå nyter jeg mitt rene hus og mitt nybakte brød med god samvittighet og gleder meg over at den svære bønnemøteoppvasken så å si tar seg selv.