Longonot

Det har vært kaldt i Nairobi de siste ukene, og jeg har ved flere anledninger kledd meg med mer enn ett lag ull. For en gangs skyld kan jeg glede mine foreldre med harde fakta om temperaturen. Tomtas mest pålitelige værobservatør sier at det var ni grader klokken sju i morrest. Uansett, i dag skein sola fra knallblå himmel da jeg våknet, og det passet jo utmerket i og med at vi hadde planlagt tur til Longonot.

Som den ivrige folkeopplyser og potetmisjonær jeg er, må jeg få lov til å legge inn et avsnitt med Longonot-fakta. Vulkanen Longonot ligger i den over 870 mil lange dalen Great Rift Valley som strekker seg fra Jordandalen til Mosambik. Longonots høyeste punkt ligger på 2776 meter, og vulkanen har et grønt og frodig krater. Det siste vulkanutbruddet skal ha funnet sted rundt 1860, men det ryker fortsatt fra varme kilder nede i krateret. Det gleder meg at jeg nok en gang kan melde at jeg har vært oppe i høyder som min fjellklatrende friluftsfreak av en bror ennå ikke har nådd.

Longonot har stått på ønskelista mi lenge. Jeg gikk glipp av skoleturen dit i fjor fordi jeg var ute på et spennende reiselæreroppdrag, men nå bød det seg endelig en ny anledning. Utrustet med kamera, nistepakke, solkrem og rikelig med vann, tok jeg i dag steget inn i Longonot nasjonalpark sammen med en liten delegasjon fra tomta. Etter dette første, viktige steget måtte vi ta mange oppoverbakkesteg for å nå kraterkanten. Det er ikke til å legge skjul å at jeg var litt tungpustet og rød etter oppstigningen, men det kjentes sannelig godt å svette litt etter de siste to ukene med hyppige kakegilder og lite trim.

Det går en flott sti rundt hele kraterkanten, og selv om små lavarullesteiner i bratte bakker ikke gir verdens beste feste, berget jeg meg, med fem centimeters klaring, fra å gå på rumpa. Skitten ble jeg likevel, og jeg har også tygd en god del sand i løpet av turen, for løypa var tørr og støvete. Turen forøvrig var førsteklasses. Trivelige turkamerater, strålende sol og deilig vind, kaffe og kake, panoramautsikt, sebraer i det fjerne, sand mellom tærne, ja, hva mer kan man ønske seg på en helt vanlig lørdag?

Og som seg hør og bør ender også denne turfortellingen med den klassiske konklusjonen at alle var enige om at det hadde vært en fin tur.