Tur

Det finnes et bittelite ord på tre bokstaver som, på tross av sin beskjedne lengde, er ett av mine absolutte favorittord. Jeg anser meg selv som svært privilegert, for det byr seg stadig vekk en anledning til å bruke dette fantastiske ordet. De siste dagene har jeg brukt det svært ofte. Jeg har brukt det i Nairobi, i Nakuru, i Kericho, i Kisii, i Tarime, på Kiabakari, i Mwanza og i Serengeti. Ordet er tur.

Jeg har vært på en fire dagers festreise gjennom Kenya og Tanzania. Første etappe gikk fra Nairobi til Kericho. Kericho er te-hovedstaden i Kenya, og som seg hør og bør tok vi inn på Tea Hotel. Tea Hotel har antakeligvis vært nokså flott en gang i tiden, men nå inspirerer det til å stifte organisasjonen ”Interiørarkitekter for Afrika”. Selve hotellet hadde altså oppussingspotensial, men hagen var lekker, og teåkrene var ubeskrivelig vakre. Vi fikk en flott omvisning i teåkrene etter frokost før vi gikk løs på vår andre dagsetappe.

Veien videre gikk også gjennom teåkrer. Vi fant den fantastiske ”snarveien” til Kisii som jeg lærte for tre uker siden. Dette veistrekket går gjennom et landskap som er så nydelig at det er vanskelig å snakke om det uten å bruke klisjeer. Bildene yter heller ikke landskapet rettferdighet, men jeg lar dem likevel tale for seg selv.

Før vi kom til Kisii fylte vi bilen med distriktets berømte ananaser og kokebananer. Det er en opplevelse å handle langs veien. Vi hadde ikke før stoppet bilen før vi var omringet av folk og frukt. Jeg måtte brøyte meg vei mellom fruktselgerne for å få åpnet bakdøra, og før jeg fikk sukk for meg, var bagasjerommet fylt opp av ananas jeg ennå ikke hadde kjøpt. Det er jammen ikke enkelt å avslå en handel når varene allerede ligger i bilen, men så er det vel heller ingen grunn til å avslå handelen når man får fem-seks ananas til under ti kroner.

Etter en relativt rask grensekryssing innlosjerte vi oss hos familien Steinskog i Tarime. Der fikk vi deilig middag før vi hadde torsdagsbønnmøte sammen. Fredagsplanen var å komme seg raskt fra Tarime til Kiabakari. Det var lettere sagt enn gjort. Det er mye politi langs veiene både i Kenya og Tanzania, og som regel blir vi bare vinket videre. Vi hadde hørt at det ikke var så enkelt å kjøre rundt med en Kenya-registrert bil i Tanzania, og nå fikk vi erfare det. Førerkort? Alt i orden. Forsikringspapirer? Alt i orden. Varseltrekanter? Alt i orden. Brannslukkingsapparat? Et lite øyeblikk... Vi har helt sikkert brannslukkingsapparat i bilen, tenkte vi, det har vi jo i alle bilene, så nå når vi låner bilen til sjefen sjøl... Så tømte vi bilen for poser og kurver, kofferter og vesker, kokebananer og ananas. Det så snart ut som om vi holdt loppemarked i grøftekanten, men på tross av at vi finkjemmet bilen, var det umulig å finne brannslukkingsapparatet.

Ja, ja, så ble det altså bot. Tjuetusen tanzaniashilling. Vi tok med oss de to politimennene til politistasjonen i Tarime for å få skikkelig kvittering på utlegget, og mens jeg ventet på å få betale, returnerte Astrid og Kasy til Steinskog for å låne brannslukkingsapparat. Miss B J O R D A L S B A K K E. Politimannen som fylte ut papirene syntes at jeg hadde et riktig så festlig navn. Dette måtte han få flere kolleger til å lese og le av. Og så ble det ”politiavhør”. Hvorfor var jeg ikke gift? Hadde jeg en forlovede? Hvor gammel var jeg? Kunne jeg ikke bare finne meg en afrikaner? Det er alltid den samme leksa. Jeg har rett og slett begynt å lure på om jeg skal melde meg inn i taperforeningen. Til slutt fikk jeg lov til å betale, og så kunne vi kjøre videre med et brannslukkingsapparat som var så stort at det fylte et helt sete. Om vi nå ble stoppe igjen, kunne vi i alle fall forsvare oss på det punktet.

Noe forsinket ankom vi Kiabakari og familien Vorhaugs nystekte vafler og nybrente kaffe. På vegen videre tok vi med oss reiselærerkollega Marianne. Hun har ett års fartstid i Mara fra forrige periode og visste akkurat hva vi skulle gjøre for å få ei fortsatt kjekk turhelg. Første programpost var Mwanza, Tanzanias nest største by. Bare det å kjøre hit og dit i Afrika er en flott opplevelse, for landskapet skifter stadig og et hvert sted har noe nytt å spennende å by på i så måte. Innover mot Mwanza lå for eksempel mange av husene oppunder store, stilige kampesteinshauger.

I Mwanza gikk vi på kafé og på markedet. Nok en gang konkluderte jeg med at det tanzanianske kjøkken overgår det kenyanske. Vi kjøpte et assortert utvalg av lokal fingermat laget av kjøtt og mel og poteter og diverse uidentifiserbare ingredienser, og det smakte utmerket godt. På markedet ble det kurv og krukkehandel på de andre. Jeg for min del stilte bare min pengepung og min bærekraft til disposisjon for de andre.

Etter å ha besøkt Mwanza tok vi inn på Speke lodge og nøyt luksuslivet i to lekre bungalower. Der fikk vi blant annet frokost på verandaen, bare noen meter fra Viktoriasjøen og med god flodhestunderholdning. Herlig. Det ble riktig mange flodhester i løpet av dagen, for vi dro på dagsutflukt i Serengeti. Vi kjørte nokså mange mil og så ufattelig mye. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi så mange tusen dyr til sammen. Høydepunktene var en løvefamilie som vi så på riktig nært hold, jeg nevner ikke med et ord hvordan vi kom så tett på dem som vi gjorde, og så leoparden selvfølgelig.

Nå har jeg overtatt reiselærerstaffettpinnen etter Marianne og blir her på Kiabakari i fjorten dager. Jeg skal en snartur innom Nairobi den 27. oktober, og da skal jeg prøve å få denne teksten og noen bilder ut på bloggen før jeg kaster meg på flyet til Zanzibar.