Kibera

Nå har jeg vært hos Kirsten og lånt bilder, for jeg vil gjerne gi dere et lite glimt av det jeg har sett i dag, og selv dro jeg dessverre av gårde i morrest uten fotoapparat. Kontrastene er store, for sammen med fire av tomtas damer startet jeg dagen med forkost på et superlekkert hotell før vi gikk på gudstjeneste i Kibera-slummen.

Det er ikke bilder fra fasjonable Holiday Inn jeg har tenkt å legge ut på bloggen, selv om stedet er vel verdt å se. Nå er det ikke slik at vi i misjonærflokken har for vane å ta søndagsfrokosten ute på byens mest eksklusive hoteller og restauranter, men jeg var ikke den eneste med vinnerlykke på julemessa i november, så i dag fikk vi nyte frokosten på Astrids gavekortbekostning.

De bildene jeg ønsker at dere skal se, er bildene fra Kibera. For den som har fulgt med i nyhetene den siste tiden, så lyder navnet Kibera antakeligvis kjent, for i Nairobi er det i denne slummen det har vært mest valguro. Den lutherske kirka i Kenya hadde både kirke, prestebolig, klinikk og førskole i Kibera, men nå har de ikke stort mer enn en branntomt igjen.

Kirken står ennå, men alt av verdi er stjålet og taket og alterveggen er delvis brent. Likevel var dette et godt gudshus å være i i dag, og vi som fikk være med og feire gudstjeneste med både dåp og nattverd ble minnet om at det er vi som er Guds kirke på jorden og at kirken står selv om huset faller.

Etter gudstjenesten fikk vi en omvisning i førskoleruinene. Mange hadde vært der før og visste hvordan skolen en gang så ut. Jeg var der for første gang, men jeg legger likevel ut et av Kirstens bilder for at dere skal få se hva som har gått tapt i brannen. Det er forresten ikke bare i brannen ting har gått tapt, for før bygget ble påtent ble det tømt for hver minste ting av verdi. Da snakker vi ikke bare om løse gjenstander, både toaletter og vannkraner ble stjålet, ja til og med dørene og strømmåleren ble tatt. Alt dette skjedde på dagtid, og flere av kirkens folk sto maktesløse og så på hvordan byggene ble ribbet og påtent. Midt oppi det hele har de evne til å uttrykke takknemlighet, blant annet for at de omtrent femti førskolebarna ikke var til stede da dette skjedde, og de har vilje til å bygge opp igjen det som er revet ned.

På dager som dette gir jeg kollekten min med stor glede, og jeg er ikke den eneste. Det trengs mange penger for å bygge opp igjen det som var. Hvor viktig dette arbeidet er, det skjønner jeg når jeg får høre at for en del av disse førskolebarna i slummen er skolemåltidet antakeligvis det eneste måltidet de får om dagen.

Rapport

Kenya har fått mye norsk mediadekning i det siste, og både ordene og bildene har vært sterke. Selv har jeg blitt en trofast BBC-lytter, og slik følger jeg utviklingen her i landet så godt jeg kan. Det er ingen grunn til å være urolig for meg. Jeg har det trygt og godt på alle måter, selv om drømmen om å ta seg en skikkelig tur utfor tomta igjen, vokser for hver dag som går.

Jeg har ikke sett noe av uroen på nært hold. I og med at jeg ikke har tv, har sannsynligvis mange av dere hjemme i Norge mye tydeligere bilder herifra på netthinna enn det jeg har. Da vi kjørte fra flyplassen og hit til tomta 30. desember, så vi flammene og røyken inne i Kibera, og de første dagene kunne vi høre tåregasskuddene derfra, ellers har det vært stille rundt oss. Men selv om det er stille her, får vi jo høre om alt det sørgelige som har skjedd og fortsatt skjer rundt omkring i landet. Det er mange mennesker som lever i frykt nå, mange som står uten hus, mat og klær, mange som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, mange som ikke våger å legge seg til å sove om natta. Herre, miskunne deg!

Situasjonen er ennå ikke avklart, men nå forhandles det i alle fall, og det flyges inn fredsmeglere både fra andre afrikanske land og fra resten av verden. Det snakkes om nyvalg og det snakkes om midlertidig regjering, og vi som bor på norsketomta er med på å be om fred og gode løsninger. I tillegg ber vi om forsoning, for her er det mye urett som er begått og mange sår som må leges.

Jeg skulle egentlig ha reist til Kiabakari i Tanzania i går, men reisen er utsatt omtrent en uke. Den vanlige veien går vestover og inn i de områdene som har vært hardest rammet av uroen. Nå blir det en alternativ reiserute gjennom mer fredelige områder. Denne uka blir det altså ikke noe undervisning på meg, så jeg har gått i gang med andre arbeidsoppgaver. Jeg lager årsplaner for neste år, rydder og teller. Hvis noen av dere lurer, så er det omtrent 7500 bøker på biblioteket og et helt landcruiserlass med gamle lærebøker på søppeldynga. Man slipper ikke billig unna varetellingen fordi om man har flyttet til Afrika.

Godt nytt år!

I dag er det første nyttårsdag, og jeg og mine julegjester holder oss godt innenfor strømgjerdet til NLM i Nairobi, for å unngå valgkampene som har foregått i Kenya de siste dagene. Vi har det trygt og godt på alle måter, og siden vi nettopp har vært fem dager på kysten for å gjøre oss brune og fete, lider vi ingen nød selv om vi må ta til takke med å spise det som tilfeldigvis finnes i skapene.

Heldigvis var det meste av ferien til gjestene mine og både safarituren og kystdagene unnagjort før det ble viktig å holde seg inne. Vi har med andre ord hatt ei god jul med fine opplevelser både i Nairobi, i Samburu og på Tiwi beach. Turen til Samburu var første høydepunkt, og selv om ”the big five” ikke var fulltallig til stede, gledet vi oss over å se både små og store dyr. Vi fikk ikke sett annet enn halen av en leopard, men både løver og cheetaer gjorde det de kunne for å trøste oss.

Julaften feiret vi her i Nairobi. Da pinnekjøttmiddagen var vel fortært, flyttet vi ut på verandaen hvor juletreet stod pyntet og peisen brant. Dessverre er det vanskelig å fotografere god stemning, så dere får tro meg på mitt ord; verandajul er ikke å forakte.

Romjula har vi tilbrakt på kysten utenfor Mombasa. Det er ikke stort annet å si om det enn at det var fantastisk deilig. Forrige skoleår hadde jeg bare én tur til kysten, men dette semesteret har det blitt tre. Det er like herlig hver gang å ligge og snu seg på en solseng, lese gode bøker og gå til duk og dekket buffet.

Så begynte valguroen, og vi endte opp med å tilbringe tolv timer på meget ubehagelige benker på flyplassen i Mombasa. Slike lidelser er selvsagt for ingen ting å regne når man kommer seg trygt hjem til slutt. Det er annerledes for ufattelig mange kenyanere som ikke har noe annet valg enn å være der de bor, enten det brenner rundt dem eller ikke. Vi har bedt mange bønner om fred de siste døgnene og fortsetter med det.

I fjor var det en skikkelig nedtur at juleposten ikke kom før langt ut i januar. E-julebrevene kommer selvsagt fram i tide, og jeg gleder meg over dem, men ingen ting er som et godt, gammeldags brev eller kort med frimerke og stempel på. Jeg benytter derfor anledningen til å sende en hjertelig takk til familien Østertun som er så Afrika-erfarne at de fikk posten fram til jul. Den sørgelige sannheten er at de er de eneste som foreløpig har funnet vegen til min posthylle. Jeg trøster meg med at det sannsynligvis venter julepost på meg når jeg kommer tilbake fra Kiabakari den siste helga i januar.

Så til alle dere som har tatt en pause i nyttårskonserten for å surfe litt på nettet før hoppukesendinga begynner: ET RIKTIG GODT NYTT ÅR TIL DERE!