Kibera

Nå har jeg vært hos Kirsten og lånt bilder, for jeg vil gjerne gi dere et lite glimt av det jeg har sett i dag, og selv dro jeg dessverre av gårde i morrest uten fotoapparat. Kontrastene er store, for sammen med fire av tomtas damer startet jeg dagen med forkost på et superlekkert hotell før vi gikk på gudstjeneste i Kibera-slummen.

Det er ikke bilder fra fasjonable Holiday Inn jeg har tenkt å legge ut på bloggen, selv om stedet er vel verdt å se. Nå er det ikke slik at vi i misjonærflokken har for vane å ta søndagsfrokosten ute på byens mest eksklusive hoteller og restauranter, men jeg var ikke den eneste med vinnerlykke på julemessa i november, så i dag fikk vi nyte frokosten på Astrids gavekortbekostning.

De bildene jeg ønsker at dere skal se, er bildene fra Kibera. For den som har fulgt med i nyhetene den siste tiden, så lyder navnet Kibera antakeligvis kjent, for i Nairobi er det i denne slummen det har vært mest valguro. Den lutherske kirka i Kenya hadde både kirke, prestebolig, klinikk og førskole i Kibera, men nå har de ikke stort mer enn en branntomt igjen.

Kirken står ennå, men alt av verdi er stjålet og taket og alterveggen er delvis brent. Likevel var dette et godt gudshus å være i i dag, og vi som fikk være med og feire gudstjeneste med både dåp og nattverd ble minnet om at det er vi som er Guds kirke på jorden og at kirken står selv om huset faller.

Etter gudstjenesten fikk vi en omvisning i førskoleruinene. Mange hadde vært der før og visste hvordan skolen en gang så ut. Jeg var der for første gang, men jeg legger likevel ut et av Kirstens bilder for at dere skal få se hva som har gått tapt i brannen. Det er forresten ikke bare i brannen ting har gått tapt, for før bygget ble påtent ble det tømt for hver minste ting av verdi. Da snakker vi ikke bare om løse gjenstander, både toaletter og vannkraner ble stjålet, ja til og med dørene og strømmåleren ble tatt. Alt dette skjedde på dagtid, og flere av kirkens folk sto maktesløse og så på hvordan byggene ble ribbet og påtent. Midt oppi det hele har de evne til å uttrykke takknemlighet, blant annet for at de omtrent femti førskolebarna ikke var til stede da dette skjedde, og de har vilje til å bygge opp igjen det som er revet ned.

På dager som dette gir jeg kollekten min med stor glede, og jeg er ikke den eneste. Det trengs mange penger for å bygge opp igjen det som var. Hvor viktig dette arbeidet er, det skjønner jeg når jeg får høre at for en del av disse førskolebarna i slummen er skolemåltidet antakeligvis det eneste måltidet de får om dagen.