En overraskelse

Det kom brått på, det skal være sikkert. Det jeg trodde skulle være en trivelig frokost oppe hos Marianne, arrangert fordi vi ikke har sett så mye til hverandre i det siste, viste seg å være et overraskende utdrikkingslag, eller for vår del, en skikkelig utspisingsdag.

Dagen begynte for så vidt rolig og pent med deilig frokost for fire, men så begynte det å banke på døren... Den ene etter den andre dukket opp, og til slutt var vi ni. Fortsatt ante jeg fred og ingen fare, alle hadde mer eller mindre gode grunner til å stikke innom Marianne, og så var det jo trivelig da, å samles slik tilfeldig på en lørdags formiddag. Ikke før Astrid, henvendt til oss alle, sa ”skal jeg gå og hente bilen”, skjønte jeg at tilfeldighetene ikke var så tilfeldige likevel.

Jeg begynte selvsagt å grue meg med det samme. Hva kunne jeg bli nødt til å gjøre? Det aller skumleste var at det var en tromme i bilen, og jeg fryktet at jeg skulle til pers som gatemusikant. Heldigvis slapp jeg å spille tromme på gater og streder. Turen gikk til West Nairobi School, hvor det var marked. Der hadde damene leid en plass hvor jeg måtte sette opp en bod og selge tomme smørbokser, youghurtbeger, eggekartonger og lignende. Ved sånne anledninger gjelder det å overvinne seg selv og kaste seg ut i den håpløse oppgaven med iver og glød. Og sannelig, de tomme boksene fikk etter hvert bein å gå på. Noen kjøpte bokser fordi de syntes de var praktiske og billige, andre fordi de fikk en god historie om norske bryllupstradisjoner med på kjøpet, og noen la igjen en skilling eller to uten å ta med seg en boks, bare fordi de syntes det var stas at jeg skulle gifte meg med en kenyaner.

Heldigvis er damene her på tomta greie jenter, så etter at jeg hadde solgt det meste av bokseskrammelet, dro vi på piknik, og jeg fikk nyte en deilig lunsj i fred og ro. Jeg ble ikke urolig igjen før det kom en kenyaner som Astrid tydeligvis hadde en eller annen avtale med. Hva skulle skje? Plutselig var vi omringet av i alle fall hundre kenyanske skolebarn, og nervene mine frynset seg skikkelig til, men ungeflokken var visst bare en uplanlagt ekstrabonus, og snart var vi relativt alene igjen med den ene mannen. Han hadde kommet for å undervise i kenyansk sang og dans. Jeg innrømmer at jeg aldri har kjent noen dragning mot dansekurs, men må man så må man, og da gjelder det å gjøre det med godt humør. Når alt kom til alt ble det skikkelig artig, så nå, når jeg innimellom husker melodien, kan jeg faktisk synge på kisii, stammespråket til Justus, og danse til på afrikansk vis. Sangen handler om hvor vanskelig det er å finne god frukt, men det lar seg gjøre, og bare så det er klart, det er jeg som er den gode frukten!

Etter kurset var det bare kos. Først kubbespill i parken, og så fantastisk middag foran peisen på verandaen til Astrid. Jeg kom ikke i seng før i ett-tiden, og for en misjonær er det å anse som en skikkelig rangel. Som sagt, det kom brått på, men jeg fikk en fantastisk dag og sier hjertelig tusen takk til alle damene som var med, og en spesiell takk til hovedarrangørene Astrid, som skal være min forlover, og Marianne.

Og for den som lurer på når det blir bryllup, kan jeg ikke si annet enn at nå vet jeg at papirene er på veg, men hvor lang veien blir, det vet jeg ikke. Nå ser det ikke ut som om vi får giftet oss før i juni, eller kanskje i slutten av mai hvis vi er heldige.

Bongo

Hele helga har jeg gått og frydet meg over endelig å ha fått sett noe så sjeldent som en bongo. Nå, når bildene fra helgas campingtur til Aberdares er lastet ned og nøye ettersett, viser det seg at bongoen likevel ikke var noen bongo, men en nokså alminnelig bush buck-hanne. Ja, ja, det var gøy så lenge det varte.

Selv om jeg har måttet trekke fra en bongo eller to, kommer helga meget godt ut på lista over fantastiske opplevelser. Egentlig har det vært en slags konfirmanttur, men i og med at det hadde blitt litt stusslig for meg og konfirmanten å dra på tur alene, supplerte vi med tre gode turkamerater. Aberdares har stått høyt oppe på ønskelista i alle fall ett år, og hadde jeg ant hvor fantastisk denne parken var, hadde jeg nok prioritert den for lenge siden. Det er nesten som å være i Norge, mente gjengen i baksetet. Det kan man godt si, når man ser barskogen, fossene, de blå fjellene og skjegget som vokser på trærne, men i det man kjører gjennom bambusskogen, treffer på en elefant eller ser et vortesvin skvette over veien, så innser man jo at likheten med Norge er svært begrenset.

Det var med litt skrekkblandet fryd vi campet, når vi visste at leoparden kunne ligge på lur bak nærmeste busk. Vi slo opp to telt tett i tett og fyrte bål, grillet og koste oss. På grillen kunne konfirmanten blant annet legge ørret som han hadde fisket ved fossefallene tidligere på dagen. Stappmette og stuptrøtte sa kvinneligaen ”god natt” i halv ti-tiden. Heldigvis ble ikke natta så våt og kald som fryktet, men ullundertøyet kom likevel godt med, for Aberdares strekker seg mot himmelen med over tre tusen meter.

Guttene hadde ikke engang slukket bålet og lagt seg, før vi fikk besøk rundt teltene. To bukker kom og brukte natta til å gnafse og gnage rundt teltveggene så det ble vanskelig å sove. Samtidig er det fascinerende å kunne være på nattsafari med lommelykt i teltåpningen uten at dyra blir redde og springer.

Denne helga har jeg virkelig lært å sette pris på Land Cruiser med firhjulstrekk. Veiene i den ene delen av parken var mildt sagt dårlige, og der de var bratte og dårlige, hadde vi ikke hatt sjanse uten god bil og kyndig veiledning fra konfirmanten. Jeg fikk prøvd meg litt jeg også, men jeg er glad for at Astrid, som er en tøffere og mer lekelysten sjåfør, tok den verste kneika.

Dag to gikk veien over fjellet og ned i den delen av parken som ligger mot Mount Kenya. Veiene ble bedre, fiskemulighetene færre og det ble flere og flere bøfler å se. Vi er tøff når vi sitter i bil, da kan vi godt kjøre tett på en bøffelflokk. Derimot var vi ikke spesielt begeistret for den ene bøffelen som på død og liv skulle ligge under en busk på rasteplassen når vi hadde tenkt å benytte fasilitetene. Etter litt fram og tilbake ble vi enige om at dette nok var en rolig og fredelig bøffel som kom til å la oss spise i fred. Det stemte heldigvis.

På vei ut av parken tok vi oss tid til å stoppe på Ark, en lodge som er bygd som Noahs ark med baugen mot et vann som er flittig besøkt av dyra i parken. Vi tok en pause med kaffe og brus foran panoramavinduene og lærte gjennom observasjon i alle fall to nye ting om bøfler. Leoparden som vi hadde håpet å se, viste seg ikke, verken der eller andre steder, men i gleden over å ha sett den bongoen som jeg likevel ikke har sett, gjorde det ikke så mye at kattene holdt seg hjemme.

Alle var enige om at det hadde hadde vært en fin tur, i alle fall helt til vi ble stående i kø på Thika Road, vel vitende om at de siste milene kom til å bli de lengste. Og når en inderlig gjerne vil hjem, er det vanskelig å ikke irritere seg over at tofeltsveien plutselig er femfeltsvei for de frimodige grøftekjørerne. Jeg innrømmer at med stor bil og et noe høyt stressnivå, var jeg lite villig til å slippe inn igjen i køen de bilene som laget seg ekstrafelt for å komme fortere fram, men som selvfølgelig endte opp med å skru trafikkorken enda tettere igjen. Neste gang tar vi ikke Thika Road hjem igjen. For at det blir en neste gang til fantastiske Aberdares, det tror jeg virkelig.

Sykkeltur

I kveld har jeg unt meg bortimot en halvtime i dusjen. Det måtte til, for jeg var aldeles nedstøvet etter å ha vært på sykkeltur i Hells Gate Nasjonalpark. Jeg har hatt en deilig dag sammen med Astrid og Marianne, sebraer, gaseller, giraffer, aper og vortesvin. Min egen sykkel har stått urørt i borettslagets kjeller i snart tre år, og det merkes at jeg har noen ømme punkter som ikke var herdet godt nok for møtet med sykkelsetet. Likevel, det var verdt det, både fordi dagen i seg selv var herlig, og fordi jeg kan krysse av enda et ønske på turdrømlista mi.

Noen av dere lurer sikkert på om jeg bare har tenkt å skrive om sykkelturen, og slett ikke om større og viktigere ting. Det har faktisk skjedd mye stort og viktig de siste ukene. For det første var det godt å være hjemme, og tro det eller ei, det ble skitur på meg. I og med at min tidlige skikarriere er dårlig dokumentert, gir jeg dere et fotobevis på denne påskens vintersportslige innsats. For det andre, så har vi hatt misjonærkonferanse her i Nairobi, og store og viktige ting har blitt både tenkt og sagt og skrevet ned. Og for det tredje planlegger jeg bryllup. Mitt eget.

Det er ikke bare mitt bryllup selvfølgelig. Det er bryllupet til Justus også. Justus er enkemann og har datteren Annabel på tre år, så nå går jeg for full familiepakke og er glad og takknemlig for det. Dersom det er noen som håper på mange detaljer og intime betroelser her på bloggen, så kommer de til å bli skuffet. Bilder skal det likevel bli, som svar på forespørsler fra venner i Norge.

Hjemme er hjemme

Det er lenge siden jeg har vært i Børsa, og lenge siden jeg har gått med boblejakke og vintersko og passet på å ikke skli på isen. Likevel er både været og føret kjent og kjært. Hjemme er hjemme tross alt. Jeg har alltid syntes at det har vært fint her, og hver gang jeg kommer hjem oppdager jeg på nytt hvor flott utsikten er, hvor godt jeg trives i det trønderske landskapet og hvor dypt røttene sitter selv om jeg er førstegenerasjonstrønder.

Jeg har gått diverse runder i bygda, først og fremst sammen med Inger. Hun ser så frisk ut at hun kunne ha lurt hvem som helst. Likevel har hun ikke klart å lure til seg en ny cellegiftkur etter at jeg kom hjem. Den har blitt utsatt to ganger fordi immunforsvaret hennes har vært for dårlig. Forhåpentligvis er kroppen hennes klar for en ny kur på mandag. Vi vet ikke ennå hvordan cellegiften virker på levra hennes, men selv føler hun i alle fall at behandlingen har hatt god effekt på tumoren i tarmen, for nå virker tarmen bedre enn på lenge.

Siden jeg kom hjem, har jeg tilbrakt mye tid i sofaen eller ved en velfylt tallerken, ikke akkurat verdens sunneste livsstil, men slik er det å være hjemme hos mor. Skapene, kjøleskapet og fryserne er fulle av fristelser, og anledningene til å kose seg litt ekstra er mange. Tida drøyer jeg med strikketøy og spill og tv-titting. Jeg trenger absolutt å oppdatere meg litt etter to, for ikke å si tre år på sidelinja. Nå begynner jeg å få oversikt over de nye stjerneskuddene i sportssammenheng og sentrale spørsmål i norsk politikk, men det er fare for at jeg kommer til å ha et par varige kunnskapshull som kommer til å bli synlig når jeg igjen tar opp en av mine favorittsysler, nemlig spørrespill.

Jeg har vært hjemme i en uke nå, og de første dagene gikk med til feiringen av pappas syttiårsdag. Jeg vet at jeg en gang i tiden syntes folk på sytti år var gamle, men nå synes jeg at begrepet ”godt voksen” passer bedre. Det henger muligens sammen med at jeg har kommet halvveis til sytti selv. I og med at pappa tilhører den kategorien av bursdagsbarn som har alt, ønsket han seg penger til et prosjekt i Kenya. Det setter jeg stor pris på. Mamma og pappa besøkte meg i Kenya i fjor, og siden det, har de ikke glemt verken landet eller folket.

Søndagstur

Det er dessverre ikke til å komme forbi at tida mi her i Kenya nærmer seg slutten i denne omgang. Jeg tenker faktisk ikke så mye på det til hverdags, men når fridagene nærmer seg, gjelder det å tenke ut hva jeg ennå ikke har gjort eller sett og som jeg bare måååååå ha med meg før jeg flytter. Av den grunn ble det i dag en søndagstur til Lake Magadi sammen med Astrid og Marianne, mine svært entusiastiske turkamerater. Jeg er veldig glad og takknemlig for å ha dem her på tomta, for uten dem hadde det bare blitt få turer, eventuelt mange og ensomme turer.

Nede i The Great Rift Valley, ligger det sju innsjøer som perler på en snor. En av dem er Lake Magadi. I likhet med de andre sjøene har den ikke noe skikkelig utløp, derimot har den et saltinnhold som kan lure en nordmann til å tro at han ser snøskavler. Lake Magadi har også et rikt og rosa fugleliv, først og fremst besørget av flamingoene. Før vi dro, hadde vi en forestilling om at Lake Magadi også hadde severdige, varme kilder, men det viste seg at de ikke var spesielt severdige, men rett og slett vanskelig å se i det hele tatt. Hadde det ikke vært for masaien som sto og pekte, tror jeg ikke vi hadde funnet dem.

Det finnes en helt opplagt grunn til at det står en mann og peker på nettopp det vi har kommet for å se. Grunnen er behovet for å tjene til livets brød. Dette behovet deler han med mange, så masaikvinnene med sine mobile smykkeutsalg dukket opp like etter oss og satte seg tålmodig ned ved bilen vår og ventet på at vi skulle bli ferdig med å se på salt og flamingo og varme kilder. Nå har jeg ikke noen veldig trang til å handle flere masaismykker, men jeg kjøper ofte noe smått fordi jeg unner dem litt inntekt, dessuten er de svært strenge disse damene og stiller ikke opp til fotografering hvis vi ikke har kjøpt noe av dem først.

Jeg vet ikke akkurat hvor varmt det var ved Lake Magadi, men varmt var det. Reisehåndboken min antyder temperaturer på over 38 °C i skyggen. Det forutsetter selvsagt at man finner skygge, noe som var letter sagt enn gjort. Sant nok var det en del trær der, men det var glisne akasietrær som ikke kastet mer enn halvskygge. Under ett av dem inntok vi dagens medbrakte lunsj godt tilbakelent i medbrakte fluktstoler. Vi fikk selvsagt ikke være alene lenge. Han som hadde vist oss de varme kildene kom ruslende etter oss, og sener kom det flere til. Som nordmenn synes vi ikke noe særlig om at folk kommer tett på oss når vi helst vil være alene, for afrikanere innbiller jeg meg at det er en utenkelig tanke at noen vil være i fred. Dessuten gjelder det jo å holde seg i nærheten av slike blekansikt som oss i håp om at det skal lønne seg på ett eller annet vis. I dag ble det ikke utbetalt annen lønn enn vann, men den lønnen er heller ikke å forakte på et sted der drikkevann er en sjelden og verdifull ressurs.

Etter lunsj kjørte vi hjem igjen, og vi var enige om at det hadde vært flott med en air conditioner som fungerte. Åpne vinduer hjelper selvsagt, men kan ikke forhindre klissvåt bak og rygg. Jeg var ikke helt god i magen på vei hjem, slikt forekommer her til lands, og da er det ikke spesielt godt å kjøre på veier som har flere hull enn en gjennomsnittlig sveitserost. Å lete etter offentlige toaletter langs veien er et mislykket prosjekt, men det er utallige busker å velge mellom. Å velge busk blir straks kinkigere dersom man leter etter en uten folk i nærheten, men må man så må man, busk eller ikke busk, folk eller ikke folk.

Løver - en hverdagslig sak

Den ene premieovernattingen min som jeg vant på julebasar, har nå kommet til nytte. Noen vil kanskje si at det å få lov til å ligge i telt ikke er stort til premie, men hvis jeg sier at teltet vårt hadde innlagt vannklossett og snakkende dusj, deilige senger og strøm, så burde skeptikerne skifte mening. Det var et flott sted, og selv om campen lå utenfor selve parken, lå løvene på lur bare et par hundre meter fra sengene våre.

Den snakkende dusjen fortjener et eget avsnitt, for dette var en førstegangserfaring. Da vi ankom campen, eller rettere sagt da vi ankom noen busker i nærheten av campen, ble vi mottatt av masaier som tilbød vaskekluter og eplejuice i velkjent lodge-stil. Vi ble vist vei til teltet vårt og fikk en grundig innføring i teltets fasiliteter. Skulle vi dusje, var det bare å rope på Jacob. Jo da, jeg ville gjerne dusje. Ikke noe problem. Jacob varmet vann og stamklatret opp bakre teltstang og fylte tanken. Nå er det klart! Skulle jeg virkelig kle av meg når det bare var tretti centimeter og en teltduk mellom meg og denne Jacob? Teltduken var heldigvis tjukk, så jeg skyndte meg inn i dusjen og trakk i snora, og nedover meg strømmet det deilig, varmt vann med så godt trykk at selv jeg som har tomtas mest fasjonable bad skulle ønske jeg kunne bruke Jacob til hverdags. Er du ferdig, eller vil du at jeg skal hente mer vann? Mer vann hadde vært fint!

Jeg har vært i Masai Mara en gang før, men likevel føltes det som å være på et helt nytt sted. Denne gangen var parken grønn og frodig i stedet for gul og tørr, og dessuten er parken så stor at vi for det meste kjørte på steder hvor vi ikke var forrige gang. Det å se det fantastisk nydelige landskapet var i seg selv turen verdt, så alle dyrene var nesten for bonus å regne.

Det er ikke til å komme forbi at turismen i Kenya har gått brått ned etter jul. På reisebyrået sa de at før var det vanlige at én løve hadde tjue biler rundt seg, men nå kunne vi forvente oss tjue løver rundt vår ene bil. Jeg trodde det vel bare sånn halvvegs, men nå gir jeg reisebyrået rett. Vi så mer enn tretti løver i løpet av helga, og høydepunktet var å få være alene med en flokk på seksten løver.

Av andre høydepunkt nevner jeg serval-katten, den har jeg ikke sett før, og hyeneflokken på elleve. Flodhestene var også i farta og underholdt oss med et uvanlig høyt aktivitetsnivå. En av flodhestene var ikke mer enn én dag gammel. Det var også artig å se hvordan løvene gjemte ungene sine inne i tette busker slik at de ble helt usynlige dersom man ikke allerede visste at de var der. Det er bare å bli grønn av misunnelse folkens, safaritur er en fantastisk opplevelse som ikke et eneste program på Animal Planet eller National Geographic kan måle seg med.

Søndag

Det er mange av misjonærene her i Kenya og Tanzania som har egne blogger. Hvor oppdaterte bloggene er, varierer veldig. Det er selvsagt lettest å skrive nye innlegg når man har opplevd noe utenom det vanlige, og det skjer som regel når man er på tur. Nå har jeg ikke vært på tur på en stund, og dermed har det blitt en nokså forsiktig start på det nye blogg-året. Ikke for det, her trenger man ikke å reise langt for å oppleve noe nytt eller se noe rart. For ikke mange dager siden så jeg for eksempel noe jeg aldri har sett før, rett borti veien her. Vi hadde klatret over de siste fem fartsdumpene og var nesten klar til å svinge inn til stasjonen da det kom en pickup imot oss. Den svingte over veien og avslørte sin brede last: Et folkevognkarosseri var satt på tvers av det lille lasteplanet til pickupen, og ikke nok med det, inne i denne forhenværende folkevognen satt det en dame ved rattet. Jeg sier det igjen, de beste bildene får jeg aldri tatt.

At det lukter løk og krydder av fingrene mine på en søndagskveld er verken nytt eller rart. Alle gode ting er tre, heter det, og nå har jeg spist på etiopisk restaurant tre søndager på rad. Jeg har nevnt før at etiopisk restaurant er en skikkelig slager i misjonærflokken, og hvis noen skulle mene at det er mangel på bordskikk å spise med fingrene fra felles fat, så finnes det vel knapt en misjonær som har bordskikken i behold. Det er forresten en kjempeflott fellesskapsopplevelse å dele et måltid på den måten, skjønt på det jevne setter jeg pris på å ha min egen tallerken.

Det er ikke mange barn på tomta her i år, så det vil vel være å skryte dersom jeg sier at jeg underviser en konfirmantklasse for tiden. Sannheten er at jeg underviser én konfirmant. I dag har vi vært i Resurrection Garden, en nydelig meditasjonshage med store relieffer og mosaikkbilder med motiver fra Jesu liv. Det er et flott sted for stillhet og ettertanke. I en del av hagen har de satt opp mange marmorplater med fadervår på ulike språk. Det var en spesiell opplevelse å se fadervår på mange av de ulike stammespråkene henge side ved side og vite at Gud vår Far forener også dem som har stått sterkt imot hverandre her i Kenya den siste tiden.

Jeg har jobbet mye med fagplaner for neste skoleår i det siste, og derfor tar jeg meg selv i å tenke ”hvilke andre innholdsmomenter” har denne søndagen hatt. Læreryrket er sannelig ikke fritt for yrkesskader. Uansett, andre innholdsmomenter er gudstjeneste og kirkekaffe. En helt vanlig søndag med andre ord.

Om fjorten dager blir det Norges-tur på meg. Inger har begynt med cellegiftkur, men er stort sett hjemme i Børsa. Hun skal ha cellegift to dager på rad med fjorten dagers mellomrom i tiden framover. Det virker kanskje rart å si at jeg gleder meg til å komme hjem og treffe henne i og med at jeg tar turen fordi hun er alvorlig syk, men jeg ser virkelig fram til å være sammen med både henne og resten av familien og ikke bare leve på rapporter og bekymringer her nede. Hele familien er glad og takknemlig for alle dere som er med og ber for Inger, og vi håper dere vil fortsette med det.